onsdag 23. november 2011

California


En kort oppdatering til de som er interessert: I Vi Menn nr. 52 kommer reportasjen fra California.

Bortsett fra det, så skjer det ikke så mye mer før jul. Men neste år har jeg noen spennende planer. Stikkord: Kannibaler og heksedoktorer!



Mer info følger etter jul!


tirsdag 8. november 2011

Roswell & El Paso

Reportasjen om Roswell og byens rykte som verdens UFO hovedstad, kommer på trykk i Vi Menn nr. 47.

Og såvidt jeg vet, kommer reportasjen om flystevnet i El Paso på trykk uka etter, i nr. 48.

Reportasjen fra California er også rett rundt hjørnet. Skal si i fra når jeg vet mer.

fredag 28. oktober 2011

Snart jul...

Alle tillatelser til å publisere bildene jeg tok på dette hemmelige stedet er nå i boks (men du verden for et sirkus det var for å få det til!!).

Bra er det, for nå er Bjørn og jeg snart på vei hjem. Kjører mot Phoenix i dag og i morgen reiser vi hjem.

Skal prøve å være flinkere denne gang til å fortelle på bloggen min når de enklete reportasjene kommer på trykk i Vi Menn.

Neste reise blir nok ikke før etter jul. Hvor jeg skal da er fortsatt ikke bestemt. Men jeg har fått en liten ide; Sibir midtvinters frister faktisk!

Kanskje ikke så rart, for i år har jeg svettet meg gjennom Kongo, Guyana og sist i det sørlige USA.

Kommer tilbake til det senere.

Under et bilde jeg tok på vei gjennom ørkenen i California.

Takk for nå!





torsdag 27. oktober 2011

Top secret!!


Jeg skulle så gjerne avslørt hvor jeg er og hva jeg driver med. Og ikke minst hadde det vært gøy å legge ut en rekke bilder fra dette stedet.

Men alt jeg kan si er at jeg er i ørkenen i California, på et ganske så gudsforlatt sted. Og de eneste bildene jeg så langt har fått tillatelse til å legge ut på nett, er dette som følger her, samt det jeg la ut i går.

Så kan du lure på hvorfor? Vel, USA er jo hekta på å hemmeligholde så mye som mulig, så ikke "fienden" får tak i det. Hvem fienden er varierer fra utenlandske terrorgrupperinger til konkurrenter på hjemmefronten. Alt ettersom hvilken business du driver med (men, ja, det lukter ”paranoia” lang vei).

Og på dette stedet er det fullt opp av hemmeligheter og merkelige historier.

Jeg er sikker på at jeg får lov å legge bildene ut etter hvert, for hvis det er så ultrahemmelig som et par av karene her påstår, hadde de neppe sluppet meg løs med kamera. Dessuten jobber Paula med å trekke i noen tråder, for det også i hennes interesse at bildene blir publisert.

Dette, og mye annet, kommer jeg tilbake med i Vi Menn! Så snart som mulig!

På spørsmål om dette kommer på Nettavisen etter hvert, så kan jeg ikke si annet enn at ja, jeg tror det. Men akkurat den biten er det Vi Menn som styrer.
På bildet under står jeg lett poserende inne i noe "strengt hemmelig militært utstyr". Vel, for de som har litt peiling på slikt, er det neppe vanskelig å se at dette "top secret" greiene minst er 50 år gammelt.
Uansett, dette er et spennende sted, og jeg gleder meg til å fortelle resten...



tirsdag 25. oktober 2011

Paula leverte!

Jo da, Paula leverte som lovet!

Kommer tilbake i Vi Menn med bilder og tekst. Mulig dette havner i julenummeret... for her trengs det mange sider!

Her er Paula:

Kjendiser...?


Det ble tre dager i El Paso. Nå derimot, kommer noe helt, helt annerledes. Men før jeg kan gå løs på neste post her i USA, må vi kjøre nærmere 150 mil. Skal over til California.

Ble nemlig kjent med en kar her tilbake i 2009. Og Mike, som han het, var litt av en fyr. Han var kamerat med Clinter’n (ja, nettopp – han skuespiller’n). Og han kjente en rekke andre store navn i filmbransjen. Men dessverre… Mike døde for knapt et år siden. Veldig synd!

Likevel, alt er ikke tapt, for Mike hadde ei kone - Paula. Og hun var like involvert i denne bransjen, som sin mann. Hvilken bransje? Ja, det er det som er litt vrient. Jeg har nemlig forsøkt å komme hit tidligere og lage en sak om dette, men hver gang har noe kommet i veien.

Jeg skal ikke røpe for mye nå, men jeg kan nevne et par av kundene til Mike og Paula: Arnold Schwarzenegger, Kiefer Sutherland, Liam Neeson, CIA (!!) samt en hemmelig antiterror organisasjon, som jeg ikke engang får lov å vite navnet på!

Dette høres helt sprøtt ut, men nok engang: Dette er USA… og her er alt mulig! Vi får se, i morgen skal vi møte henne og da får jeg i alle fall vite om jeg i det hele tatt kan fotografere og skrive om denne businessen hennes.

Og kanskje er alt samme bare store ord… eller kanskje er det enda mer spennende enn jeg aner…?

Her et bilde fra El Paso:

søndag 23. oktober 2011

Folkefest!


Ok, jeg tok feil. Veldig feil!

- Mange tilskuere, fly, biler og masse bråk, tenkte jeg i går. Stemte alt sammen, men det var faktisk veldig gøy. Greit nok at sola steikte og fotolyset ikke var av beste sort, men for en folkefest!

Det skjedde så mye og det var så mye rart og spennende å se, at jeg faktisk ikke satt en eneste gang mellom klokka ni og seks i dag. Jeg bare dro min gamle cowboyhatt ned over øra, for ikke å bli kokt av sola, og så ruslet jeg rundt og sugde i meg så mye som mulig av stemningen som regjerte her.

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn – for her var det et par fly som er helt unike i verdenssammenheng.

I mellomtiden, her er et par bilder av først en truck med to jetmotorer (??) og så et bilde av The Blue Angels. Disse gutta og deres F -18 imponerte meg langt inn i sjela!



fredag 21. oktober 2011

Back in Texas...

Ikke så mye å skrive hjem om i dag (eller i går). Vi har kommet til El Paso (altså tilbake i Texas). Skal på et stort arrangement her i morgen og søndag (fly, biler og store trucker med jet motorer (??)). Jeg vet ikke hvor bra dette er, men det er i alle fall verdt et forsøk (det er ventet hele 100 000 tilskuere… ikke akkurat hva jeg er så veldig glad i, men jeg prøver…).
 

Jobber fortsatt med en reportasje fra grensen mellom USA og Mexico. Her dukker det opp mye rart. Utrolig hva som virkelig foregår langs denne grensen. Og vi merker godt at vi er i et litt betent område. Grensevaktene er over oss hele tiden, i og med at vi fotograferer både her og der.

Her et par bilder fra cowboyland:

torsdag 20. oktober 2011

Roswell

Finnes det UFOer og romvesener? Det er selvsagt det store spørsmålet i Roswell, New Mexico. Her finnes det i alle fall dusinvis av flygende tallerkener og romvesener. De titter mot meg fra butikkvinduer, på lyktstolper og gatehjørner.

I 1947 skal det ha krasjlandet en UFO litt over ti mil nord for Roswell. Hva som skjedde etter dette er jo en ganske unik historie, og i dag kan vel Roswell kalles ”verdens UFO hovedstad”.
Jeg kommer tilbake i Vi Menn med mer om både hva som hendte i 1947 og hva som har skjedd i byen Roswell siden. Og ikke minst skal jeg komme tilbake til hva ekspertene har kommet frem til angående ”The Roswell Incident”, hele 64 år etter hendelsen.
I mellomtiden, her er noen bilder av UFO hovedstaden og dens innbyggere…




onsdag 19. oktober 2011

Præriens spøkelsesbyer.


Texas har en rekke små spøkelsesbyer plantet rundt om på de enorme slettene sine. Jeg har alltid vært fascinert av slike gamle, forlatte byer. Det ligger så mye historie her. Og jeg undrer alltid på hvordan det var her da husene var bebodd.

Mange steder er det en tragisk historie bak fraflyttingen, mens andre steder er det olje eller gullfunn, som gjorde at folk flyttet dit i første omgang. Og straks dette tok slutt, ja, da forsvant folk igjen.

Og tilbake står minner om noe som engang var.

Nostalgisk? Tja, jo da, jeg er vel det også en gang innimellom. Men mest av alt er jeg interessert i historier om mennesker. For alle, uansett alder, kjønn eller bosted, har noe interessant å fortelle.

Og særlig gjelder det mennesker som engang bebodde en øde plass på prærien i Texas, men som nå er borte vekk…

Her er et par bilder fra en litt "nyere spøkelsesby"... eller ranch, er vel mer korrekt. En "spøkelsesranch", midt i hva mange vil beskrive som ingenmannsland på prærien i Texas.
Høylys dag og sterk sol. Hadde selvsagt blitt bedre bilder om jeg hadde blitt her til i morgen, slik at jeg hadde fått med det fine lyset på kveld og morgen. Men noen ganger passer det ikke...


tirsdag 18. oktober 2011

Judge Roy Bean


Jeg vet det er en turistgreie, men jeg var her for 22 år siden, så jeg måtte tilbake hit. Jeg snakker selvsagt om Judge Roy Beans saloon i den lille grensebyen Langtry.

Roy Bean regjerte her for over 100 år siden, og var litt av en fyr. Han dømte for eksempel en hestetyv til å betale 30$ i bot, og pengene gikk selvsagt i dommerens lomme. I tillegg ble tyven dømt til å spandere en runde drinker på alle som var tilstede i ”rettssalen”.

Ikke rart ”the law west of Pecos” ble populært. Og rettssalen var dommerens saloon.

Siden jeg var her i 1989, har det skjedd litt av hvert. Men stedet ligger fortsatt langt ute i ørkenen og det har ikke akkurat blitt flere innbyggere i byen siden 1989 (tallet ligger fortsatt på rundt 30).


søndag 16. oktober 2011

Grensetrøbbel


Min bærbare PC spiller ikke helt på lag, derfor har jeg ikke fått ut noe på disse sidene de siste dagene. Men i dag var den heldigvis i bedre humør (ja, skal bytte den ut. En humørsyk PC er helt ubrukelig!).



Nå er vi i grensebyen Eagles Pass i Texas. Et veldig betent område på grunn av grensen og alt som skjer der.

I går gikk vi langs Rio Grande og tok noen bilder av grenseovergangen mellom USA og Mexico. Ikke lett, selv om vi delvis hadde fått lov av en ”superviser” fra grensevaktene.

 Amerikanerne er så ekstremt hårsåre for alt som blir foretatt i dette grenseområde. Bare du ser mistenkelig ut, så kommer de etter deg med automatvåpen og trusler om 30 år i fengsel. Og vi skulle altså ta bilder av hva grensevaktene kalte ”et yndet terroristmål”?

Likevel, det gikk overraskende bra.

Men samtidig som vi gikk her, oppstod en voldsom skyteepisode rett over grensen på Mexico siden.

Vi hørte noe ”bang, bang”, men siden det var lørdag i går, så var det en del fester på begge sider av grensen. Vi trodde derfor disse smellene var noe helt annet enn skudd.

Men da sola gikk ned, var det en grensevakt som så oss ta bilder. Han kommanderte oss først til å slette bildene, men etter mye frem og tilbake, fikk jeg overbevist han om at ”we come in peace”.

Han sendte oss videre til sin sjef, som var en veldig hyggelig kar. Og han fortalte at det har vært skyting rett over grensen i ”nesten hele dag”.

- You’re lucky to be alive, hevdet han.

At amerikanere har en liten tendens til å overdrive, er nok ikke bare rykter og oppspinn…

Har glemt å nevne at jeg reiser med en kollega fra Vi Menn. Bjørn Halvorsen jobber i redaksjonen til Vi Menn. Men nå har han ferie… mens jeg arbeider.

(Bjørn er hyggelig… men han snorker som en forkjøla dromedar på sovemedisin).

Her er et par bilder av grenseovergangen ved Eagles Pass.


fredag 14. oktober 2011

14 år gammel alligatorbryter!

Han kalles bare ZZ, er 14 år, veier 100 kilo og er alligatorbryter. Her har jeg de fleste ingrediensene til en god historie og gode bilder, men jeg hadde glemt en liten ting: ZZ sin mamma!

- Nei, ZZ gjør noe som er ulovlig, så han får ikke lov å slåss med alligatorer lengre, sier hun.

Bestemoren til ZZ, hevder derimot at dette ikke er grunnen til at mamma nekter sin storvokste sønn å bryte med disse beistene. Årsaken er at mamma rett og slett er redd for gutten sin. Og det er vel fullt forståelig.

Uansett, ZZ og mammaen hans har et par svære alligatorer i hagen, og på bildet under "leker" ZZ med en av dem.


onsdag 12. oktober 2011

Inn i alligatorland

USA er lettvint og komfortabelt, likevel er det spennende. Reiser fra New Orleans i morgen. Er ikke så veldig begeistret for byer, men French Quarter her i New Orleans, har så absolutt sin sjarm.

I morgen drar vi derimot til langt mer spennende trakter. Var i den lille byen Kraemer for 12 år siden og da var jeg med på alligatorjakt. Dro opp et beist på 400 kilo, pluss en rekke andre store kryp.

Nå er alligatorjakten over for i år, men jeg har lyst til å møte de jeg ble kjent med den gang. Har nemlig hørt at en av dem lever av å bryte med ville alligatorer...?
Vel, dette kan bli en totalt mislykket ferd sett ut fra reportasje sammenheng, eller kanskje er jeg heldig?

Uansett så vil det bli gøy. Og det er jo derfor jeg er på reise!

Kommer tilbake i morgen med mer info. I mellomtiden, nyt de 12 år gamle bildene under.


tirsdag 4. oktober 2011

USA neste.

Spøkelsesbyer i ødemarken, Roswell og et par andre småting står på programmet når jeg reiser til USA om noen dager. Dette blir jo en behagelig tur, særlig hvis jeg sammenligner med Kongo. Men det betyr ikke at det blir en kjedlig tur.

USA har fortsatt en rekke underligheter, som alle med litt eventyrlyst vil ha mye igjen for å undersøke. Dessuten er landet veldig behagelig å besøke. Alt er tilrettlagt for en nysgjerrig nordmann, og folk er i de fleste tilfeller hyggelig og enkle å komme i kontakt med.

Begynner turen i New Orleans. Kommer tilbake her med mer info straks jeg har landet. Dvs om ca en uke.

Her et par bilder fra min forrige reise til USA:

Over: LasVegas... hvor ellers?


Over: White Sands, New Mexico.


Over: Glenrio, forlatt by ved Route 66, Texas.


onsdag 14. september 2011

Slutten i sikte

I går kveld kom to elgkuer og en elgokse på besøk i campen vår. De kom rundt klokken åtte... og ble hele natten. De vadet rundt i vannet og var på det nærmeste bare fire - fem meter fra teltet vårt.

Ikke nok med det. Rundt klokken tre våknet vi av et voldsomt brøl. Bjørn! Selvsagt ingen fare, men når vi ligger der i svarte natten og hører et slikt brøl, så blir pulsen litt høyere. Ikke minst når vi også vet at en parkvokter ble drept av grizzlybjørn i dette området for to år siden.

Nå nærmer slutten på dette villmarkseventyret seg. Jeg må innrømme at jeg forstår litt hvorfor Lars Monsen ble så hekta på dette livet. Vi har selvsagt ikke gjort noe som engang er i nærheten av hva han har gjort, men likevel har vi fått en liten smak på dette livet. Og det er et bekymringsløst, spennende, utfordrende og ganske herlig liv!

Men vi er fornøyde med vår innsats. Om noen dager er vi tilbake i sivilisasjonen, men dette blir siste innlegget, i og med at min bærbare PC skriker etter en strømkontakt.

Jeg kommer tilbake igjen i oktober. Da setter jeg kursen mot Texas!

Her et bilde fra gårdsdagens camp.


tirsdag 13. september 2011

I dyreparken


12. 09. 11

Av frykt for å høres ut som en overivrig amerikaner, skal jeg spare litt på superlativene. Men bare litt. For i dag har vi hatt en fantastisk, herlig dag!

Det begynte med soloppgang over Cariboo Mountains, mens vi spiste frokost. Så padlet vi rett på en elgku med kalv. Og vi dro helt opp på siden av dem. De var litt redde i starten, men så bare ignorerte de oss.

Deretter kom vi på nok ei elgku. Denne gang sammen med en ung okse. Her også var det nesten som å være i dyreparken i Kristiansand.

Ved ett tiden fant vi en lang sandstrand, hvor vi fyrte opp primusen og lagde lunsj. Mens det oppkokte vannet stod og godgjorde seg i pakkene med frysetørket mat, la vi oss ned i den varme sanden og tittet opp i himmelen.

Ti minutter senere satt vi oss opp, og oppdaget brått at bare 30 – 40 meter unna vadet en svær grizzlybjørn gjennom vannet. Den hadde ikke fått øye på oss inntil da. Men så fikk vi brått blikkontakt, og i et halvt sekund kikket den på oss med et utrykk som sa: - Skal jeg angripe eller stikke?

Det var i alle fall slik vi følte det. Den valgte det siste, og med store byks fosset den gjennom vannet og inn i den dype skogen.

På bildet under er Roy og Roger på matjakt. De har snakket lenge om elgstek til middag, men da de kom nærme denne ”vesle” elgkua, husket de plutselig på at fisk er sunnere enn kjøtt.

Dermed ble det fisk til middag… i dag igjen.



mandag 12. september 2011

En hard dag


11. 09. 11

Værforandring i dag. Sola forsvant ikke, men det kom kraftig vind fra vest. Dermed ble det padling i sterk motvind. Vi dro av gårde klokka halv ni og først klokken halv seks stoppet vi.

Og vi har ikke tilbakelagt mer enn rundt 2, 4 mil.

Tungt å padle i motvind, for det blir jo bølger også. Men det var jo aldri noe problem, og straks vi kom frem til Una Lake, så var vind og bølger glemt. Dette er den flotteste campen vi har hatt så langt.

Rundt oss er masse vilt, og akkurat nå står en elgku med kalv og gresser et par hundre meter unna oss. Rett under en kraftig fullmåne.

Fantastisk!
Her fra starten på dagen i dag. To cariboo (tror det skrives slik), stod ved elvemunningen og hilste oss. Dette er vel bare brødrene til våre reinsdyr, men flotte er de likevel.

søndag 11. september 2011

En het tur


10. 09. 11

Fin været gir seg ikke. Knall blå himmel og nesten trope temperaturer. Vi sitter i båtene i bare shorts og svetter. Men straks vi blir for varme, er det bare å padle inn til land og stupe uti vannet.

Og vannet er nesten gjennomsiktig. 40 – 50 meter sikt. Krystallklart… og litt kjølig. 12 grader.

I dag entret vi Isaac River. Litt mer moro, i og med at det er litt styrk her.

lørdag 10. september 2011

Fortsatt i villmarka


09. 09. 11

Litt vanskelig å få kontakt med satellittene til tider. Vi er jo omringet av tykk skog og høye fjell, og denne satellitt kommunikasjonen er veldig sær. Den må ha klart signal, uten å bli forstyrret av trær og fjell.

Dagen i dag har vært full av blå himmel og sol. Vi har padlet, fisket, padlet og fisket. Spist lunsj ved elvebredden og undret oss om været hjemme er bra eller dårlig.



Og det var det. Foreløpig har vi ikke møtt bjørn eller elg på denne padleturen, men vi håper det kommer (men helst ikke i campen om natta…!).
... og selvsagt, forrige innlegg var den 08. 09. 11... ikke i november. Da er jeg et annet sted...


torsdag 8. september 2011

Blir neppe bedre enn dette


08. 11. 11

Endelig er vi ute med kanoen. Og vi er heldige med været. Knall blå himmel og i går var det hele 28 grader i skyggen.

Roger dro opp to store ørreter i går, så middagen var nystekt ørret under en nesten full måne, mens ulvene hylte i bakgrunnen.

Det blir vel neppe bedre enn dette?

Vi har med oss en Ally kano fra Norge. Denne er helt suveren til dette bruket, i og med den både er lett å bære og ligger veldig stødig i vannet. Men fordi jeg ønsker litt bilder av både kano og natur + at vi har mye bagasje med oss, har jeg i tilegg leid en kajakk, som jeg padler.

Settingen er perfekt. Tre kamerater på tur i den kanadiske villmarka, fantastisk vær, mye fisk og mange dager til rådighet.

onsdag 7. september 2011

Bjørneland


06. 09. 10

Siden vi kom har vi sett bjørn nesten hver eneste dag. Noen dager har vi sett både tre og fire. Det som er litt småskummelt, er at de ikke virker særlig redd for oss. I går møtte vi en svær svartbjørn. Den var ikke mer enn rundt 15 meter fra oss. Men når vi klappet i hendene og ropte, så bare tittet litt på oss, før den fortsatte med sitt.

Jeg har møtt bjørner mange ganger på turene mine, men i de fleste tilfelle så stikker de av straks jeg synger en strofe eller klapper i hendene. Men ikke her. Mulig de er så vant med mennesker, at de ikke bryr seg.



Uansett så har vi med oss pepper spray hele tiden. Håper de flaskene der virker? Hvis ikke så fikk jeg engang høre et glimrende triks, hvis jeg skulle bli angrepet av bjørn:

- Det hjelper ikke å skrike eller slå, for det er bjørnen vant med når den tar andre dyr, fortelte en indianer meg engang.

- Men hvis du griper tak i tunga dens, så vil du gjøre noe ingen andre dyr noensinne har gjort mot den før. Da vil den slippe!

Sikkert et godt tips… men jeg håper jeg slipper å prøve det. For hvis jeg er så nærme at jeg kan gripe tak i tunga til bamsen… Mmm, nei, ikke bra!




I dag kom Roy Karlsøen og møtte oss. Han kom rett fra New York, hvor han har deltatt i VM for brann -og politifolk (han er jo brannmann). Dette er et gigantisk arrangement, med en rekke øvelser.

Roy er en gammel bryter, og deltok naturlig nok i nettopp bryting. Og den gamle kroken har fortatt litt krutt i armene, for han fikk faktisk sølv i vektklassen – 70 kilo!

Gratulerer!



- Rett fra New Yorks heseblesende gater til villmarken i Canada på et døgn er fantastisk, innrømmer han. Og akkurat nå står han og Roger med hver sin fiskestang og prøver lykken, mens en coyote uler i det fjerne.

Herlig!

I morgen setter vi ut i villmarken med kano.  

mandag 5. september 2011

Hagensborg


05. 09. 11

Hagensborg er et snodig, lite sted. Hadde egentlig ventet en liten by, eller i alle fall en landsby. Men møtte i stede en stripe asfalt med noen hus ved siden av. Ikke spesielt sjarmerende, ikke akkurat koselig, men veldig norsk.



Nesten som å være i et lite tettsted på vestlandet. Høye fjell, dype fjorder og veldig hyggelige innbyggere. Og i butikken fikk vi kjøpt geitost!

Byen er selvsagt oppkalt etter en nordmann, en av mange nybyggere som kom hit for over 100 år siden. Det var også derfor jeg var her, for å grave i litt norsk historie. Og jeg fant mye. Her var jo også Thor Heyerdahl for mange år siden.

Mer om dette kan du lese på trykk etter hvert.

"To kjekke menn på tur"

I går og i dag har vi reist gjennom et fantastisk landskap. Særlig var stedet vi sov i natt spesiellt fint. En liten landsby langs Highway 20, som heter Tatla Lake. Store skoger og fjell i bakgrunnen (se bildet under).


Roger og jeg traff også en eldre kar her, som ikke akkurat var fåmælt. Han snakket både på innover -og utover pust. Vi fikk knapt lagt inn et eneste ord. Men gubben hadde mange historier å fortelle. Om gamle dager, om indianere, bjørner og ulver.

Bare tanken på å være en av de første nybyggerne her, er egentlig ganske skremmende. Ikke på grunn av rovdyr, men fordi det må ha vært et mareritt å rydde land, bygge hus, dyrke marka og ikke minst slåss mot vinteren.

Og nettopp her kommer det interessante inn: De første utenforstående som kom hit var nordmenn. Hardbarkede folk, som seilte over havet og tok seg inn i disse enorme skogene for å leve et bedre liv enn hjemme i Norge.

I morgen skal vi møte en kar ved navn Peter Solhjell. Han er født og oppvokst i disse fjellene, men hans foreldre var norske. Han har masse informasjon om nordmenn som flyttet til Canada for over 100 år siden.

Og helt til slutt: Takk Tina for kommentaren din. "To kjekke menn på tur". Det er jo selvsagt ingen overdrivelse fra din side, men vi liker likevel, i all beskjedenhet, å høre nettopp slike ord.

Så ofte vi kan!!

søndag 4. september 2011

Lange, herlige dager


03. 09. 11

Skog, skog og atter skog. Dagene er lange, og vi gjør vel ikke så mye annet enn å nyte villmarka.
Her et bilde fra et av gårsdagens fiskeforsøk. Jeg nyter skogen, mens Roger forsøker å fiske.
- Masse fisk her, men de biter ikke på mine sluker, klager han. Han har fått noe fisk, men mangler fortsatt en svær, feit ørret.

Men den kommer vel...?

lørdag 3. september 2011

In the villmarka

Litt trøbbel med satelitt greia. Sliter med å få signal. Men her er noen linjer:

Vi er i, ja nettopp, villmarka. Enormt og flott, men det regner så mye her at Bergen fremstår som en by i Sahara (vel, ok litt overdrivelse). Uansett, det spiller ingen rolle. Vi nyter livet.


Forstår at British Columbia er populært hos mange nordmenn. Føler til tider at jeg er midt i Østerdalen - vel, med unntak av all bjørnen da. Vi har sett bjørn nesten hver dag. Men i går ødela denne satelitt greia mellom meg og en bjørn.

Jeg fingret med satelitt greie mens en svartbjørn passerte rett bak ryggen min. Jeg hadde kamera klart, men det hjelper lite når jeg har hodet ned i PC'en og er helt fokusert på noe annet enn villmarken rundt meg. Men Roger så bjørnen (billig trøst for en fotograf).

Nå skal vi over noen fjell, vandre i tykk skog og håpe på noen gløtter i det tykke skylaget. Så skal vi til en liten by langt avgårde, hvor mange nordmenn emigrerte til for noen generasjoner siden. Her har jeg fått tak i en "norsk" historiker, som har vokst opp der. Han har mye å fortelle om nordmenn og deres opplevelser som innvandrere.

Ingen bilde i dag, men det kommer vel i morgen...

torsdag 1. september 2011

Endelig i villmarka

31. 08. 11

Først i dag føler jeg at reisen i Canada har begynt. Frem til har det vært mye kjøring for å komme litt lengre nord og inn i villmarka.


Akkurat nå sitter vi ved en liten innsjø omringet av dype skoger og høye fjell. Det er jo nettopp dette British Columbia dreier seg om – villmark. Vi har med en Ally kano, og i kveld skal vi utpå vannet for å fiske.


Mye mygg fortsatt, selv om temperaturen synker til nærmere null om nettene. Men etter en natt i sumpene i Guyana for noen uker siden, så er jeg egentlig kurert mot mygg og myggstikk. For det kan vel aldri bli verre enn det var den natten…

Her et bilde fra dagen i dag, hvor vi kjører gjennom skogen på en smal grusvei.

onsdag 31. august 2011

Kort vei, lang kjøretur.

Kort vei fra Vancouver til fjell og villmark. Men vi er jo fortsatt litt på norsk tid, så når klokka blir over tre på dagen, er jeg stup trøtt. Dermed er det slitsomt å kjøre. Og han jeg er sammen med, Roger, kan jeg ikke sette bak rattet. Han sovner jo før vi har forlatt parkeringsplassen.

Ni timer forskjell fra British Columbia til Norge. Kjenner det! Men klokka fire om morgenen, er vi nok de mest våkne personene i hele staten.

Det går vel over.

Nå er vi i Prince George og i morgen kjører vi videre nordover. Men nå blir det korte etapper. Vi skal stoppe og fiske, ta bilder og nyte villmarken. Legge ut på korte fotturer og forhåpentligvis møte noen flere bamser.

I dag har vi sett to bjørner - og de så vi fra veien. Så dette er bamseland. Her en liten bit av landskapet vi har passert i dag:



mandag 29. august 2011

Canada

Kanskje ikke så eksotisk som Kongo og Guyana, men jeg må jo innrømme at jeg likevel gleder meg veldig til tre uker i den canadiske villmarka. Ok, blir ikke akkurat Lars Monsen, men litt skog og et par bjørner blir det nok.

Drar sammen med to kamerater. Roger Barlie og Roy Karlsøen. Men Roy er foreløpig i New York, og vil ikke møte oss før om en uke.

Skal komme med noen setninger her hver dag, og selvfølgelig noen bilder.

Planen er å reise nordover først, og blant annet stoppe innom en by hvor det bor mange "nordmenn".
Så avslutter vi det hele med en lang kanotur.

Fiske laks, slåss med grizzly bjørner og dokumentere det hele med mine to Canon apparater (det blir de to andre som skal bryte med bamsene. Skulle gjerne gjort det selv, men noen må jo ta bilder...)
Slik blir livet de nærmeste ukene.

søndag 14. august 2011

Hvorfor ikke Papua Ny Guinea?

Hei (svar på kommentar)!
Takk for hyggelig tilbakemelding. Stemmer at jeg aldri har vært på Papua Ny Guinea. Den Indonesiske siden av Ny Guinea har jeg derimot besøkt ofte, så det er vel på tide at jeg drar over grensa og besøker naboen. Men det er dette med tid da... og verden er jo så stor.

Har hørt om Raja Ampat og håper jeg kommer meg dit i løpet av de nærmeste to årene.
Takk for gode tips!

Mvh
Johnny Haglund

torsdag 28. juli 2011

Guyana reportasje snart på trykk... også litt om Victoria's Secret...

Den første reportasjen fra Guyana kommer på trykk i Vi Menn nr. 33, og det er jo rett rundt hjørnet...

Jeg er i New York for øyeblikket, og jeg har akkurat vært i følgende butikk: Victoria's Secret!!!

Gud hjelpe meg, men min datter dro meg med inn og jeg har vel aldri følt meg mer utillpass. Men det gikk faktik over...

Kanskje litt flaut å innrømme, men etter ti minutter så oppdaget jeg at for en som nylig har tilbragt noen uker i Guyanas jungler, og før det var i Kongo, så var det vel et og annet der inne som fanget blikket...

Neste reise blir i slutten av august. Da setter jeg kursen mot Canada. Mer info kommer nærmere avreisedato.

onsdag 13. juli 2011

Slå på Kanal 65

13. 07. 11


For de som får inn Kanal 65 i den Guyanske TV verden, så kommer det altså et innslag med Haglund på nyhetene i kveld.

Jeg bablet bare om hva jeg driver med og hva jeg har gjort i Guyana. Og de fant dette så spennende, at de altså skal kjøre det på halvåtte nyhetene i kveld!?

Liker ikke å innrømme det, men er redd for at dette med "agurknytt" (er det ikke det vi kaller det i Norge??), også er noe de kjører hardt på her i Guyana når katastrofer og presidentskifter, kriger og terroristangrep uteblir.

Uansett, for meg var det gøy. Vinklingen ble selvsagt litt på hvor mange millioner dollar norske myndigheter har satt av til å verne regnskogen i Guyana, og det faktum at de aller fleste nordmenn knapt vet at det i det hele tatt eksisterer et land som heter Guyana.

Nå nærmer det seg slutten på dette eventyret. Skal jobbe litt her i Georgetown før jeg om noen dager atter er tilbake i Oslo.

Men det er ikke lenge før jeg skal på tur igjen. Om to uker skal jeg på shopping tur til New York med min datter Amalie!!

Altså rett fra slanger og regnskog til storbyjungelen... og shopping!? Det blir vel til at jeg henger etter Amalie, mens hun tråler rundt i butikker.

Lover å ikke blogge om det...

Enden er nær...

12. 07. 11



En herlig flytur over savanner og jungel i dag. Deilig å fly over den samme veien vi har jobbet oss gjennom de siste par ukene. Og først fra lufta fikk jeg et inntrykk av hvor isolert og øde denne veistrekningen er.

Men før vi dro mot Georgetown, krysset vi grensen over mot Brasil. Bare en kort tur for å ende turen vår gjennom Guyana. Og selv om det ikke var noe snus og kjøtt å handle her, så fikk jeg litt "Svinesund-følelse" da jeg stod på broen mellom disse to land.

Mange brasilianere krysser nemlig over til Guyana for å handle mat og drivstoff.
- Mye billigere i Guyana, ble jeg fortalt av en brasilianer.

Så da vet jeg det.
Her står Haglund på grensen. Ser ut som om jeg står et sted i Spania, men faktisk er jeg i et ganske utilgjengelig område av Guyana. Ta en kikk på kartet og finn byen Lethem, så får du kanskje et inntrykk.


Nå skjer det ikke så veldig mye, bortsett fra en ting: Man blir som kjent sjeldent profet i eget land, så jeg gjør nå et lite fremstøt i Guyana. I morgen skal jeg nemlig på TV!

Noen i en nyhetskanal fikk høre om reisen vi har gjennomført i Guyana, og det at jeg har vært i et par land før. Dermed fikk jeg spørsmål om jeg vil være med på halvåtte nyehetene i morgen og snakke om meg selv og min reise i Guyana.

Er egentlig ikke så glad i å være foran kamera, men selvfølgelig sa jeg ja! 

Kommer tilbake med mer info!

søndag 10. juli 2011

"Make me look good"

10. 07. 11


Etter ranchen dro vi til et sted som heter Moka-Moka. Vi er fortsatt dypt inne i denne isolerte delen av Guyana som heter Rupununi. Fant et merkelig sted i en jungelbekledd ås, som på mange måter representerer Guyana.

Her står det et gammelt kraftverk, gitt til Guyana av Kina. Stasjonen stod ferdig i 1999, men allerede i 2001 ble den lagt ned. Visstnok fordi Guyanas myndigheter var uenige med Kina, angående hvem som skulle betale for vedlikehold og ikke minst en reparasjon som var nødvendig på det tidspunktet.

Jeg kjenner ikke alle detaljene i saken, men det er vel nærliggende å tenke at de utgiftene burde kanskje Guyana ta…? For enden på visa ble at stedet ble lagt ned og står nå i jungelen og forfaller. Og hvor henter så byen Lethem kraft fra etter at dette vannkraftverket ble stengt? Jo, fra dieselgeneratorer! Miljøvennlig? Mmm, neppe!

Hvorfor jeg sier at dette på mange måter representerer litt av Guyanas virkelighet, er fordi veldig mye i dette landet er bygd og finansiert av andre nasjoner.

Og nå er jo Norge også med. Vi har jo åpnet lommeboka på vidt gap, for at Guyana skal bevare regnskogen. Men hva gjør de?

Har vært i møte med en av de som skal være med å bestemme hvordan disse millionene skal brukes. Men om Norge har noble tanker, så er jeg ikke helt overbevist om Guyana tenker i samme bane.

Dette skal komme tilbake til i min første reportasje fra Guyana. Den dukker vel opp i Vi Menn i løpet av sommeren.

Jeg legger ved tre bilder i dag. Øverst et bilde jeg tok i byen Lethem før jeg dro til ranchen. Under er et fra denne gamle kraftstasjonen, og helt nederst er et bilde av meg fra regnskogen den natten jeg fanget denne kaimanungen.

Bildet er dessverre ikke helt skarpt, men Jan Tore, som har tatt dette bildet, er bilmekaniker og ikke fotograf (men… Jan Tore, det er ikke så veldig vanskelig å ta et skarpt bilde med Canon 7D… det er vel nesten vanskeligere å ta et uskarpt bilde med dette kamera. Så hvordan du klarte dette, er egentlig litt imponerende).

Men det jeg skal si om det bildet, er følgende: Dagen før vi dro ut i jungelen, så gikk jeg til en lokal frisør og sa: ”Make me look good”.

Neppe de riktige ordene å si til en frisør, for han holdt på å skjære av meg hele hode. Vet ikke om det var et hint, eller om han synes jeg ser best ut med veldig, veldig kort hår?

Satser på det siste!


lørdag 9. juli 2011

Maursluker

09. 07. 11


I går glemte jeg å fortelle at vi møtte en stor maursluker. En snodig skapning. Den er vel omtrent like lang som meg, men mye mer hårete. Også har den denne lange snuta, som den stikker inn maurtuer og lignende.

Møtte den ute på savannene rundt ranchen vi er på.

Fikk bare et par bilder av den, i og med at den gjemte seg i det høye gresset. Men på bildet over kan du i alle fall se litt av dette merkelige dyret.

Av andre skapninger vi har støtt på er; vampyrflaggermus (de bruker både kveg, geiter og hester som middagsbord når natten er på sitt mørkeste – de lever nemlig av blod), sandfluer (som stikker noe helt for j…), hundrevis av gribber, fluer som legger egg i åpne sår (som deretter klekkes til kjøttspisende larver), ormer (små, små greier som bor i gresset, og som kommer inn i magen på intetanende geiter… og som tilslutt kan ta livet av geita) også har vi selvsagt myggen.

Men myggen blir jo nesten koselig i dette selskapet.

Hvordan det er å være bonde her, skal jeg komme tilbake til i Vi Menn – for livet her er langt i fra enkelt!

I morgen forlater vi ranchen. Skal en tur over til Brasil.
Siste cowboybildet for denne gang:

Fortsatt cowboy

08. 07. 11


Våknet klokken 05. 15. Da var det slakting av okse. Så henting av hester, som skulle sjekkes for flått… og sånn gikk det slag i slag hele dagen. Ikke mye hvile å få for en fotograf på et sted som dette.

Skulle gjerne vært her i et par uker. Men vi har et fly å rekke i Georgetown om noen dager, og nå er vi langt, langt unna. Vel, veien herifra og tilbake til hovedstaden er ”bare” på 53 mil. Men det er ikke 53 mil med motorvei.

fredag 8. juli 2011

Ranch

07. 07. 11



Nok en fantastisk dag! Ventet og ventet i dag tidlig på transport fra Lethem (ja, byen heter Lethem - skrev dessverre feil i går) til en ranch langt ute på savannene. Til slutt kom den, og jeg var vel litt skeptisk for sjåføren virket litt slu og slesk.

Men han tok oss til et fantastisk sted. Stor ranch med rundt 300 hester og 600 kyr. Og en håndfull cowboyer.

Livet her ute er ikke enkelt, men det er fascinerende. Her er mye å passe seg for. De forteller at puma og jaguarer dreper rundt 100 kalver i året. Pluss noen hester. Og klapperslanger dreper hester.

Likevel så flyr disse cowboyene rundt barbente!?

Jan Tore og jeg sover i telt under et lite stråtak. Omgitt av hester, hunder, geiter, kveg og forbannet masse mygg!

Ser frem til i morgen!!
På bildet under, brenner de bål for å lage røyk til hestene. De også er plaget av myggen. På bildet øverst er nok en geit blitt offer for en sykdom de er plaget med her i regntiden.

torsdag 7. juli 2011

En natt i sumpen!

06. 07. 11

 

For en natt! I går dro vi fra Iwokrama rundt klokken 12. Men vi måtte bytte bil. I stede for en kraftig firehjulsdreven Toyota, dukket en Toyota Hiace opp!?

En bra bil… men ikke på disse veiene. Og det fikk vi bekreftet noen timer senere. Straks jungelen måtte vike for savanner og store, åpne sumpområder, satt vi bom fast. Et svært gjørmehull nesten slukte bilen vår.

- Slapp av, det kommer noen som kan hjelpe oss snart, sa vår nye sjåfør og satt seg ned med en røyk i munnen.

Vel, det kom til slutt en bil… 17, 5 timer senere.

Så der satt vi, midt i et stort sumplandskap. Fint når sola var oppe, men det er jo lett å gjette seg til hva som skjedde da natten kom.

Regntiden er nesten slutt, så alle vann og tjern er fulle. Myggen har med andre ord nok av plasser å klekke.

De første angrepene kom rundt klokken 18. Det var helt forferdelig. Så ble det bare verre. Og verre…

De stakk gjennom klær og bare jeg åpnet munnen, så fløy de jaggu inn der også.

Vi slo opp teltet midt i veien, og der sov vi fra klokken halv åtte i går kveld til fem i dag tidlig. Da hadde regnet jaget vekk de fleste mosquitoene, så vi våget oss ut.

Først klokken 11 kom det en bil som kunne hjelpe oss løs. Vi holdt på i halvannen time, og først klokken 12. 30, var vi på vei videre.

I går spiste vi lunsj klokken halv to. Og det var det. I bilen hadde vi plenty med drikke, men ikke noe mat. Og selv om vi dro halv ett fra stedet vi hadde stått fast, så var vi ikke ved en restaurant før klokken tre.

25 timer uten mat!

Blir med andre ord ganske slank av å være på tur…
... og forresten: Jeg har jo glemt å fortelle at Guyana er seks timer bak Norge. Også har jeg glemt å stille om denne bloggsiden. Derfor ser det som om jeg har skrevet dette innlegget klokka 00: 20. Men det er feil. Klokken er nå 18. 20 her i Leham, sør i Guyana.