tirsdag 30. november 2010

Reportasjer

Første reportasje fra Nepal kommer i Vi Menns julenummer. Da kan du lese mer om landsbyen Nar og hvilken mørk hemmelighet som skjuler seg der.

tirsdag 23. november 2010

Siste for denne gang...

Her kommer siste innlegg for denne gang. Under følger en oversikt over de siste dagenes strabaser.

15. 11. 10, Manang til gompa (3709 m.o.h.).
Ganske flott å gå fra Manang mot Tilicho. Dessuten er denne ruta veldig historisk. Her gikk Maurice Herzog og hans ekspedisjon for litt over 60 år siden. Den ekspedisjonen skal jeg ta nærmere for meg i Vi Menn. For det var første gang en 8000 meters topp ble besteget, og gutta som gjorde det hadde – for å si det som det var: En helvetes tur.
I dag er derimot alt svært, svært annerledes. Naturen er selvsagt som den gang, men stiene i dag er rene rødmerkede DNT stier. Også er det så mange fjellturister her.
Må innrømme at jeg er lei av å til tider nesten måtte stå i kø for å krysse en elv. Franske grupper, tyske gruppe osv., støter jeg på hele tiden. Og flere steder er det nå bygget restauranter og lodger hvor turistene kan spise og sove.
Ikke noe galt i det. Det er vel heller meg det er noe galt med, for jeg ønsker å være i fred i fjellene. Men det får vel være måte på egoisme…?

16. 11. 10, Gompa til et sted som kalles “Base Camp Tilicho”( 4100 m.o.h. )
I dag er naturen sjeldent vakker og vill. Jo da, det dukker opp en drøss turister i dag også, men i dag har jeg lært meg å tenke litt annerledes. For stien i dag er så unik, vakker og vill, at turistene faktisk hjelper meg og bildene mine.
En smal sti som traverserer en bratt fjellside, ser jo mye mer sexy ut hvis noen går på den? Så brått kan jeg ”utnytte” turistene. Herlig!
Ved den såkalte base camp (4100 m), slår vi opp telt et lite stykke fra en lodgen (et slags lite, spartansk hotell), som er oppsatt her.
Disse gutta vi har med oss, porterne våre, er en gjeng positive og utrolig hyggelige gutter. David har med et stort Bergans telt/lavo, som gutta bruker til å koke mat i og til å sove under om nettene. Og her inne er det mye latter.
De fyrer opp dal (linser og ris) til lunsj (de dagene vi har tid) og middag, mens de ler og roper, forteller historier og synger. Og de tryller frem veldig god mat.
Dagene våre er omtrent som dette: Opp klokken 05. 30 (vel, det gjelder kun meg, som skal ta bilder). Finne noen motiver og ta litt bilder. Ca. klokka 07. 30 er det frokost. Oftest havregrøt, kanskje en omelett og et par chapati.
Deretter er det pakking og klokken ni går vi. De dagene vi skal krysse pass eller har lange strekninger å gå, har vi med oss en lunsj i sekken. Men vi har lagt opp et veldig behagelig løp, så vi stopper ofte et par timer fra klokka tolv til to, hvor gutta fyrer opp en lunsj til oss.
Så rusler vi videre til klokka er ca. fire.
Slå leir, ta noen bilder og klokka halv syv er det middag (sola går jo ned allerede halv seks, så halv syv er det mørkt).
Klokken åtte er det natta… og dermed får jeg altså mer enn ni timer søvn hver natt. Ikke rart jeg begynner å føle meg som en 20-åring igjen!

17. 11. 10, Tilicho base camp til camp rett ovenfor Tilicho innsjøen (5020 m.o.h.).
I dag blir en tøff dag. Vi skal opp nesten tusen høydemeter. Men som alltids så handler det kun om en ting: Et steg av gangen. Og jeg må innrømme at det går veldig greit. En ting jeg aldri gjør, er å titte opp for å se hvor langt jeg har igjen.
Bare tull, for da blir man jo nesten psyket ut med en gang. I stede titter jeg ofte bak meg og nedover, for da ser jeg jo at, jøss, dette går unna!
Også i dag er det mange turister. De kravler opp denne enorme bakken som små maur. Ikke alle klarer det. Når vi nå går opp mot 5000 meter, så er man nødt til å være akklimatisert og i rimelig grei form. Ikke alle er det.



Jeg spiste heldigvis en boks spinat i dag tidlig, så jeg raser opp bakken.
 Neida, langt i fra. Jeg puster som en hval med astma, men heldigvis er jeg godt akklimatisert så jeg merker overhodet ingen tegn til høydesyke (hodepine, kvalme).
Etter mange timers vandring i denne bratte bakken, merker jeg at klimaet blir kaldere, vinden kjøligere og pusten raskere. Ved 4920 meter dukker endelig denne innsjøen opp. Vakker som en blå edelsten ligger den ved foten av Tilicho fjellet.
Vi går enda litt høyere og finner en camp på 5020 m.o.h.



Selv etter middagen, etter at vi har slappet av en stund og kjent litt på høyden og forholdene, så merker jeg heldigvis ingen tegn til høydesyke. Klokken åtte er det natta.
… og forresten: Her oppe er det ikke en eneste turist å se. Alle som gikk opp sammen med oss i dag, gikk bare opp for å se den vakre innsjøen og så løp de ned igjen til varm te på lodgen.
Men bare for å ha sagt det: Den teen fortjente de. For å først gå opp nesten tusen meter, stå her og hutre litt, og så gå ned igjen nesten tusen meter, er en tøff tur selv for de aller sprekeste!


18. 11. 10, Tilicho til camp i fjellet (4180 m.o.h.).
I natt kom vinterens første snøstorm. Ikke så mange centimeter med snø, men kaldt og vindfullt.  Våknet til 15 minus inne i teltet. Lars Monsen og Børge Ousland hadde sikkert klart seg med en teppepose og T-skjorte, men for meg så er det ubehagelig kaldt å klemme seg ut av soveposen når det er så kaldt.
Planen er egentlig å bli her oppe et par netter til, men som David sier: Vi skal over to fjellpass på blant annet 5340 meter før vi kan begynne nedstigningen.
- Hvis vi må vasse i en meter dyp snø, så blir det et helvete, så la oss prøve å komme over i dag i tilfelle stormen varer.
Og for en dag. Tykk tåke og sterk vind veksler mellom å herje med oss. Og det snør hele tiden.



To ganger i løpet av vår 10 timer lange gåtur, går vi oss vill. Ganske ubehagelig. I høyfjellet synker vi til ankelen i nysnø, sklir på is og blir nesten blåst av fjellet. Lengre ned, straks vi er under 5000 meter og det verste snøfallet har gitt seg, sliter vi med ertesuppe tykk tåke.
En labyrint av stier og dyretråkk, leder oss feil rett som det er og ved et tilfelle må vi klatre opp et par hundre høydemeter igjen langs en meget bratt fjellkam, med nesten loddrette vegger på hver side. Men i og med at vi ikke kan se mer enn fem meter foran oss, så er det ikke skremmende. Helt til vinden ved et par anledninger båser tåka vekk for en stakket stund, slik at vi kan se de bratte skrentene vi balanserer ved siden av. Da føler vi oss små og sårbare.
Først i det mørket dukker opp, finner vi et sted å campe. Aldri har varm sjokolade smakt så godt!

19. 11. 10, Fjellcamp til Jomosom (2720 m.o.h.).
Tja, vi skulle vel gå 26 dager i fjellene. Men kamerat David Durkan, som har lagt opp hele ruta, er tydeligvis på samme nivå som meg i matematikk. Ok, vi har gått mye raskere enn vi planla og vi mistet minst en natt ved Tilicho på grunn av snøstorm.
Likevel, i dag er den siste dagen av vår trekking tur!!
Ikke så mye å si, annet enn at morgenen bød meg på noen fantastiske motiver. Kanskje noen av de fineste landskapsbildene jeg har tatt på hele denne turen. Tåka slapp nemlig frem både de enorme toppene og ikke minst morgensola.
Herlig! Når jeg føler på meg at jeg har tatt noen gode bilder, blir jeg i usedvanlig godt humør. Hvordan jeg blir hvis jeg føler på meg at jeg har tatt dårlige bilder eller ikke fått til noe som helst?
Ingen kommentar!
Nedover og nedover, så ankommer vi endelig Jomosom. En vindfull by hvor vi brått kommer tilbake til en verden med busser og biler.
Drar herifra i morgen tidlig. Kan ta en nattbuss, men jeg har et prinsipp når jeg er på reise: Unngå å kjøre buss om natta for enhver pris.
Litt vemodig å ta av seg fjellskoene. Himalaya eventyret er over for denne gang. Men selve eventyret er ikke over. Nå skal jeg til Kathmandu og jage noen fotomotiver i hovedstaden…

20. 11. 10, Jomosom til Pokhara.
Trodde ikke det var mulig å kjøre så lenge i en buss i Nepal uten å krysse hele landet. Men veien fra Jomosom, er ikke akkurat noen motorvei. Men så er ikke veien særlig gammel heller. Da David gikk rundt Annapurna for 25 år siden sammen med en venn av meg, måtte de gå denne biten.
Uansett, vi bruker syv harde timer på et forferdelig trangt sete, før vi når Beni. Derifra er det ytterligere fem timer til Pokhara.
I Pokhara er vi plutselig tilbake i turistenes verden. Akkurat nå er det greit. God middag og god seng.

21. 11. 10, Pokhara til Kathmandu.
Innrømmer at vi leide en minibuss i dag. Jeg reiser så mye og må erkjenne at å sitte på en overfull buss og humpe i time etter time, har jeg gjort nok i mitt liv.
Alltid når valget står mellom buss eller å bruke noen hundrelapper på å leie en bil, så tenker jeg tilbake på en busstur jeg hadde i 1988. Fra Delhi til Srinagar i Kashmir (India). Bussturen tok intet mindre enn 36 timer. Sete jeg satt på var veldig behagelig… hvis jeg hadde vært 150 høy.
På toppen av det hele så hadde jeg, for å si det pent, en kraftig dame fra Danmark ved siden av meg. Og hun ville på død og liv gjerne bli veldig godt kjent med meg. Så når jeg sovnet – de få minuttene det skjedde – så våknet jeg alltid av at hun holdt rundt meg og klemte hodet mitt inntil sine bryster.
Og når jeg var våken så pratet hun kontinuerlig. Både på utover og innover pust.
Et mareritt, som vil jage meg til den dagen jeg dør!
Så i disse dager, minner jeg meg alltid på denne episoden, for liksom å ha nok et argument til å leie bil eller hva det måtte være. Og i dag ble det en minibuss, for å få plass til alle sammen.
Kostet ca. 670 kr. og tok syv timer.

22. 11. 10, Kathmandu.
Hovedstaden i Nepal har så absolutt mye å by på. Selvsagt er den masete og forurenset, likevel har den en viss sjarm. De neste dagene skal jeg rusle rundt i byen og lete opp et og annet motiv, samtidig som jeg skal skrive ferdig mine reportasjer.



Så da sier jeg farvel for denne gang. Neste tur går i slutten av januar… tror jeg. Kommer tilbake til sted og tid senere.
… og, ja, en siste ting: Prøvde dette tilt/shift objektivet. I fjellene, hvor det ikke er så mange rette linjer, hadde det ikke mye for seg, men i Kathmandu kom det til rette. Likevel, jeg innser at jeg egentlig ikke trenger dette objektivet i sekken… heldigvis. For kamerasekken til Haglund er jammen tung nok fra før!


søndag 14. november 2010

Manang

Tilbringer en dag i landsbyen Manang, hvor de har baade internett og mobil dekning. Likevel, det tar vel minst fire - fem dager aa gaa herifra til naermeste bilvei og vi er ca. 3500 m.o.h., saa vi er jo fortsatt midt i Himalaya.
Har lagt ved dagbok for de siste dagene under dette innlegget.

Ser forresten at den kjente forfatteren og krimeksperten Stein Morten Lier har kommentert mitt forrige innlegg. Han hever aa ha sett meg i Oslo med en syltetøybolle i haanda naa nylig?
Men det kan ikke stemme, for jeg liker ikke syltetøyboller.


Kommer tilbake med flere innlegg straks jeg er ferdig med de neste dagenes strabaser... og da kan jeg kanskje trenge en syltetøybolle. For kroppen begynner aa bli skranglete av all denne fjellvandringen.
Men snart er det jul, saa da blir det vel en raad med det...

Fortsatt mellom Himalayas tinder

06. 11. 10, Chame til skogsleir (2910m.o.h.).
Endelig er vi ute av denne turistgata som gaar fra Synje til Manang og videre. Maa innrömme at jeg synes det rett og slett blir kjedelig aa vandre paa en godt opptraakket og velplanert sti, mellom landsbyer som ser ut til aa eksistere kun for aa behage de vanvittig mange turistene som gaar her.

Helt greit aa ha sett denne delen av Nepal, men nok er nok. Heldigvis har vi andre planer, og i dag vandrer vi mot Nar. Stien vaar blir plutselig fri for turister. Og strömledninger og stolper blir ogsaa braatt borte, samtidig som landskapet vokser seg vilt og vakkert.

Vi stiger sakte i höyde, mellom kraftige bartraer og ville fjellsider. Dagens camp plasseres midt i skogen, paa en veldig fin platting, rett over elva.
Her finner jeg meg en liten stein aa sitte paa… og her blir jeg sittende og nyte lyder, lukter, vind og fjell. Dag blir til kveld og kveld blir til natt.
Livet blir ikke saerlig bedre enn dette!


 
07. 11. 10, Skogscamp til Meta (3620 m.o.h.).
Vi klatrer opp langs elva. Stien gaar gjennom et vilt landskap, som godt kunne vaert kulisser i en av Ringenes Herre trilogien. Underveis möter jeg en mann som imponerer meg enormt. Noen skal nemlig bygge et hus i Meta. Og dit gaar jo ingen veier. Dermed maa materialene fraktes paa ryggen til enten et dyr eller et menneske.

I for eksempel Peru eller Zanskar i India, hadde dette mest sannsynlig skjedd paa ryggen til et esel, en hest eller kanskje en dzo (blanding av kveg og yak - Zanskar). Men ikke i Nepal…

Trodde ikke det var mulig! Lover aa presentere denne karen i Vi Menn etter hvert. Og ikke minst vise bildene jeg tok av han. Det er nesten ikke til aa tru!

Kjenner höyden etter hvert som vi stiger opp. Saerlig rett för vi kommer til Meta er det en stigning paa ca 300 höydemeter. Pusten gaar, men det er litt deilig ogsaa. For saann er det med all fjellvandring. Formen blir bedre og bedre etter hvert som dagene gaar… saa lenge akklimatiseringen foregaar paa riktig maate.

I Meta tar vi inn i et lite ”hotell”. Ja, selv her finnes det hotell. Riktignok ikke av den standarden vi nordmenn flest er vant med, men de har i alle fall en seng, tak over hodet og et sted vi kan lage mat.
Kvelden avsluttes som vanlig med noen bilder, för jeg setter meg ned og titter utover fjellene og den etter hvert blinkende stjernehimmelen… helt til jeg kan höre noen rope: - Mat!
Momo med grönnsaker, pasta, eple til dessert og til slutt varm sjokolade!

 
08. 11. 10, Meta til Gompa (3550 m.o.h.).
Opp med sola. Eller faktisk en time för. Begynner aa bli kjölig naa. To minusgrader i dag tidlig. Dagen i dag er veldig behagelig. Först en runde med kamera og forsöke aa fange inn litt av atmosfaeren her mellom de höye tinder.

Intervjuer en far som har tatt med seg sine to sönner hit for aa jobbe i tre maaneder. De bor i ei lita og svaert primitiv steinhytte. Og den yngste gutten (14) har tilsynelatende alvorlig diaré.
Vi gir han noen medisiner, og forteller faren at hvis gutten ikke blir bedre i löpet av noen dager bör han ta med seg sönnen til en lege.  Jeg forstaar at det er lettere sagt enn gjort, men hva annet kan vi gjöre?
Vi gir han litt penger til legeutgiftene ogsaa faar vi bare haape paa det beste.
Livet her oppe er ikke enkelt.

Vi fölger en til tider smal sti ned til et lite tempel. Paa vei til tempelet krysser vi over en bro (det er faktisk to broer). Hvis jeg sier at det er 100 meter fra broa og ned til elva, saa overdriver jeg i alle fall ikke.  Og klöfta vi krysser er ikke mer enn kanskje 20 meter bred. Herlig.

Resten av dagen gaar med til aa rusle rundt i fjellene, ta noen bilder og nyte landskapet.
GPS’en min forteller at vi er litt over 21 km fra Tibet. Merker det paa landskapet. Törrere og mer goldt. Og mer örken har vi i vente etter hvert som vi kommer lengre nord.

 
09. 11. 10, Gompa til Nar (ca. 4180 m.o.h.).
Med ca. 15 - 16 kilo paa ryggen (kamerautstyr, vann og litt ekstra klaer), gode sko, solbriller og blaa himmel, starter dagen i dag med en bratt stigning. Vi skal ikke gaa saerlig langt, men vi skal opp mer enn 600 höydemeter.

Men takket vaere all tiden vi naa har brukt paa akklimatisering, saa er det overhodet ingen problem aa klatre opp disse fjellene. Selvsagt slaar hjertet litt ekstra og pusten er litt tyngre, men jeg er jo i utgangspunktet hektet paa trening enten jeg er hjemme eller paa tur, saa jeg nyter dette.

Og hvordan kan jeg unngaa aa bli i godt humör naar jeg ser rundt meg? Fjellene som omgir oss er saa mektige og imponerende, at jeg maa stoppe baade her og der for aa suge inn atmosfaeren (og faa igjen pusten…).
Naa merker jeg for alvor at vi kommer over i en annen type landskap. Straks vi er oppe paa litt over 4000 meter, möter jeg en gold verden. Minner veldig mye om Ladakh og Zanskar i nord India.
Og saa dukker Nar opp. I löpet av vaar 26 dager lange fjelltur, er dette visstnok den landsbyen med minst paavirkning utenfra. Og Nar ligger flott til. Ved foten av et fjell, med store aakre rett under seg hvor flokker av yak og geiter rusler rundt.

Men det er ikke bare utseende ved Nar som minner om det gamle Himalaya. Nar huser nemlig en grusom og mörk hemmelighet. Noe som hörer fortiden til… men jeg snakker ikke om en fjern fortid. Det er denne historien jeg skal rive opp i under mine to dager i denne lille byen.
Lover aa komme med en utfyllende reportasje i Vi Menn om dette dystre og grusomme kapittelet i Nar sine naere historie.

Nar minner meg litt om en landsby jeg besökte i 2007 i Zanskar ved navn Shade ( 4750 m.o.h). Men jeg merker at Nepal er langt mer turistinfisert enn Zanskar. For mens Shade fortsatt var (og mest sannsynlig er) svaert tradisjonell, saa finnes det hele fem smaa ”hoteller” her i Nar. De ruver ikke saerlig i landskapet, men de er selvsagt bygget for aa tilfredsstille vestlige turister (med unntak av de mest bortskjemte og krevende da).
Men slik er verden. Den gaar videre. Om den blir bedre kan kanskje diskuteres…
Fra Nar.

10. 11. 10, Nar.
Starter dagen med aa fryse fingrene av meg. Jeg önsker et bra bilde av Nar, og slik jeg ser det er den beste vinkelen fra et punkt rett söröst ved byen. Ca. 20 minutter aa gaa fra der vi bor. Saa jeg er oppe klokka halv seks og rusler ut i rundt aatte kuldegrader med kamerasekken paa ryggen.
Sola er oppe 06. 23. Men den faller ikke paa landsbyen för en time senere. Og selvsagt kommer det iskald vind opp fra dalen rett under meg, saa etter aa ha ventet paa sola og et forhaapentligvis godt bilde i halvannen time, saa er jeg blaafrossen.

Enda mer morsomt blir det. For naar sola endelig ankommer, saa oppdager jeg at bildet ikke er saa bra likevel. Det er faktisk saa kjedelig at det neppe kommer til aa bli brukt. Jippii! Men saann er det aa vaere fotograf. Maa regne med aa bomme. Men det er mye deiligere aa bomme naar det er 25 plussgrader…
 En rolig dag i landsbyen Nar. Rusler rundt mellom leirehus, yak okser og saann passe hyggelige mennesker. For det er noe rart og litt ubehagelig med Nar. Straks enkelte av innbyggerne ser kamera mitt saa spör de om penger.

Jeg er i utgangspunktet ikke i mot aa gi en pengegave hvis jeg tilbringer tid med noen mennesker og tar mange bilder av dem. Men jeg foretrekker aa gi gaver som mat, klaer osv.
Her er det derimot ikke snakk om annet enn penger. Og flere ganger jeg bare retter kamera utover byen, hörer jeg en eller annen grinete dame rope fra et vindu eller tak: - Rupees.

Heldigvis er ikke alle slik. Jeg möter noen som er stolte over livet i fjellene og gjerne vil vise frem landsbyen til nordmenn. For det er jo det jeg gjör. Forteller nordmenn, med bilder og tekst i Vi Menn, hvordan verden er i en liten landsby höyt oppe i Himalaya.

 
11. 11. 10, Nar til Jhombu Kharka (4612 m.o.h.).
Et skritt av gangen. Sakte men sikkert vinner vi höyde. Fra Nar rusler vi opp mot Kang La passet. Vi fölger en elv opp gjennom et goldt maanelandskap. De hvite toppene vi tidligere bare saa vidt kunne skimte, vokser seg store og majestetiske etter hvert som vi vinner höyde.
Mektig landskap… men braatt er det slutt. Straks vi ankommer campen vaar paa ca. 4600m, ruller tjukk taake og et surt vaer inn over oss.
Ikke annet aa gjöre enn aa holde seg i teltet og lade opp til i morgen. For da blir det en lang gaatur.


Fra Kang La passet.

12. 11. 10, Jhombu Kharka til Nawal (ca. 3600 m.o.h.) via Kang La (5322 m.o.h.).
Tolv kuldegrader, men gaarsdagens skyer er borte. En rask frokost, pakke og saa begynner vi aa gaa. En av baererne vaare ble syk for et par dager siden, saa vi sendte han hjem fra Nar. Det betyr at David og jeg maa baere noen kilo ekstra.
Og akkurat i dag kjenner jeg de kiloene. For först skal vi fra 4600 meter og opp til Kang La passet paa 5322 m.o.h. Deretter skal vi ned til Nawal, som ligger nesten to kilometer lavere.
Men alt handler om en ting: Et skritt av gangen. Opp mot Kang La er det enkelte bratte partier, som suger bra med energi. Jeg maa jo innrömme at det er litt hardt, men straks jeg staar paa toppen av passet, faar jeg betalt.

Annapurna IV (7525 m.o.h.) skinner mot oss med sin hvite kappe. Og naar vi gaar litt vestover fra passet, men paa samme höyde, kan jeg se baksiden av Machhapuchhre (6997 m.o.h) og langt der borte blaaser en kraftig vind paa toppen av Annapurna I (8091 m.o.h.).

Traakket opp mot passet var egentlig bedre enn nedstigningen, som baade er svaert bratt og meget lang. Og de förste 1000 höydemeterne gaar i en bakke bestaaende utelukkende av lös stein. Ser ut som en gigantisk haug av knust skiferstein.

Men vi kommer ned og braatt er vi tilbake i turistlöypa. Etter at vi forlot Chame for en uke siden, har vi sett fire turister. Naa er de tilbake i hopetall.
Har ikke sett meg selv i speilet paa en ti dagers tid. Men naa fikk jeg en mulighet. Brun og fin… trodde jeg. For det var ogsaa en vask her. Og plutselig var jeg pokker like bleik som da jeg dro fra Oslo.

 
13. 11. 10, Nawal til Manang (3540 m.o.h.).
En deilig dag. Lett vandring paa god sti. Mye vind og stöv, men vi finner en liten restaurant i Braka som serverer glimrende mat. Vi söker ly der for et par timer, og en halvtime senere er vi Manang.
Store kontraster. I gaar höyt, kaldt og slitsomt. I dag komfortabelt, god mat og et lett liv. Men det skal ikke vare saa veldig lenge.
Blir i Manang to netter, saa setter vi kursen for Tilicho. Det betyr at vi nok engang skal klatre over 5000 meters höyde. Men denne gang skal vi ikke bare krysse et pass, vi skal tilbringe et par netter paa denne hoyden.
Mer om det kommer neste gang jeg finner et sted med internett. Regner med at det blir om litt over en uke naar vi ankommer landsbyen Jomosom.

fredag 5. november 2010

En liten oppsummering av de siste fem dager

01. 11. 10, Kathmandu til Syanje (1095 m.o.h.).     
Etter aa ha tilbrakt halvannen dag i Kathmandu, er jeg mer enn forn๘yd med forurensning og kaos. Saa i dag tidlig, mandag 01. november, dro vi i en gammel Toyota Landcruiser mot landsbyen Syanje. David hadde ordnet alt gjennom sin agent i Kathmandu, Asian Heritage. Med oss i bilen har vi derfor to baerere, og paa en buss foran oss humper ytterligere to karer som skal hjelpe oss.

For meg som fotograf er det svaert viktig at de jeg bruker, enten som baerere, tolker, kjentfolk o.s.v. er dyktige. Og folk som ikke er forn๘yde, er aldri dyktige i lengden. Derfor gj๘r jeg alltid et poeng av ๅ behandle folk jeg leier veldig godt. Kanskje skjemmer jeg de litt bort, men det faar saa vaere.

I Nepal beh๘ver jeg heldigvis ikke bekymre meg for denne biten, i og med at David allerede har engasjert sine folk til turen vi skal paa. Og disse karene har all grunn til aa vaere forn๘yde. For da jeg m๘tte dem f๘rste gang i Kathmandu dukket de opp med flotte Bergans jakker, gode sko og brede smil.

Fra Kathmandu snirkler vi oss ut av kaoset paa en smal og daarlig vei, trafikkert av store lastebiler stappet til randen av gods og varer.
Like etter at vi passerer Besi Sahar, mange timer etter at vi dro fra Kathmandu, blir veien enda verre. Og i det sjaaf๘ren maa koble inn firehjulsdriften, ankommer ogsaa m๘rket. Men to timer senere, etter en ganske frisk kj๘retur paa kanten av m๘rke stup, kommer vi frem etter ca. 13 timer paa veien.
Ok, vi hadde et par stopp som kostet kanskje til sammen to timer maks. Likevel, det betyr at vi har brukt 11 timer paa en distanse som i luftlinje ligger paa litt over 11 mil.


02. 11. 10, Syanje til Tal (1700 m.o.h.).
Sola er oppe ca. 06. 20, det betyr at Haglund er oppe 05. 40. Morgenlyset er selvsagt herlig, men ogsaa det faktum at det er nๅ den nye dagen starter, gj๘r morningene saa herlige – uansett hvor jeg er i verden!

Etter en kjapp frokost begynner vi endelig aa gaa. Dette har jeg ventet paa lenge. Vandre i frisk luft, opp og ned fjell, med en liten sekk paa ryggen, gode sko paa f๘ttene og kamera lett tilgjengelig. Endelig!
Sammen med David og vaare fem baerere (vi leide ytterligere en baerer i Syanje, slik at karene ikke skal ha for tung b๘r) skal jeg vandre 26 dager i fjellene. F๘rste del gaar gjennom et omraade preget av turister. For det er ikke aa komme unna at Nepal dyrker og tiltrekker seg turister i store mengder.

Og jeg kan ikke la vaer aa dra litt paa smilebaandet, for det er nok ikke alle som burde vaert her oppe. Tipper mange har lest en eller annen bok om Himalayas mystikk og eventyrlige sjarm, og saa har de meldt seg paa en organisert trekking tur i den tro at dette er som aa vandre i fjellene hjemme.

Men det flere tydeligvis glemmer er h๘yden over havet, saa vi m๘ter mange som kommer ned fra et fjellpass de hadde dr๘mt om aa krysse, men som de ikke klarte. Enten for de ikke var godt nok akklimatisert eller fordi de var i for daarlig form. Oftest en kombinasjon.
(Den fella skal ikke vi gaa i… haaper jeg!)

Vi ankommer landsbyen Tal (ca. 1700 m.o.h.) i det solen forsvinner bak et tykt skylag. Men det demper ikke hum๘ret, for paa ”hotellet” vi skal bo har de baade dusj og god mat.
- Da jeg var i Tal f๘rste gang for rundt 20 ๅr siden var det bare et faatall hus her, forteller David. I dag finnes kanskje 30. Og nesten samtlige er hoteller og restauranter myntet paa turistene.
Utrolig!


03. 11. 10, Tal til Bagarchap (2160 m.o.h.).
Ikke saa mye aa se i Tal. Saa etter en kjapp runde med kamera, er det bareaa sette paa seg sekken og legge ut paa dag to.
Finnes en rekke flotte hengebroer aa krysse. De er solide som pokker. Laget av metall og wire. Likevel er det herlig aa gaa over dem, for de svaier og gynger og henger h๘yt over den fraadende elva.


Aa vandre i Nepal er rene luksusen, i alle fall i dette omraadet. For vi stopper baade her og der og kj๘per oss en kopp varm sjokolade eller kanskje en bananpannekake?
Det blir nesten litt for mye, for hvor er eventyret?

- Spar pusten, for vi skal h๘yt opp og langt bort fra de fleste turistene om noen dager, tr๘ster David meg.
I Bagarchap m๘ter vi en kvinne David hjalp for mange aar siden. Han oppdaget henne da hun jobbet paa et primitivt overnattingssted.
- Jenta, som den gang var syv aar gammel, jobbet naermest som en slave og sa aldri et ord, minnes han.
Grunnen var jo at jentungen var d๘v. I dag, takket vaere David, bor hun sammen med sine to s๘stre og far i eget hus. Og hun virker som en forn๘yd og stolt kvinne. Men et h๘reapparat ville hun ikke ha.

- Jeg organiserte og betalte slik at hun kunne dra til en klinikk i Kathmandu hvor hun fikk et h๘reapparat, forteller han og ler.
For da jenta kom ut paa gata og fikk h๘re alt det kaoset av tuting, kuraut, bjeller og bilmotorer Kathmandu kan by paa, fikk hun nesten sjokk.
I dag ligger h๘reapparatet i skuffen.


04. 11. 10, Bagarchap til Thanchok (2630 m.o.h.).
Fra Bagarchap er det en bratt stigning opp til Timang. Og endelig dukker de virkelig store fjellene opp. Manaslu (8163 m.o.h.) gliser mot oss med sin hvite kappe og spisse tinder under en krystallblaa himmel.
Vi klatrer videre, paa en meget god sti. Likevel blir pusten tung, til tross for at vi kun er paa ca. 2600 m.o.h.
- Hvordan blir det da aa krysse 5300 m.o.h., undrer jeg i mitt stille sinn. For vi skal over to pass paa godt over 5000 meters h๘yde paa denne turen.
Men, som David sier, n๘kkelen ligger i aa vaere godt nok akklimatisert og nettopp derfor bruker vi veldig lang tid paa vei opp mot de store h๘ydene.
Vi slaar leir i Thanchok, med utmerket utsikt mot Manaslu. Her kommer 400 mm objektivet jeg har dratt med meg i sekken til nytte. Selv om Canon sitt 400 mm DO (f=4) egentlig er lite og lett til aa vaere et saa godt objektiv, saa kjenner jeg at det ligger i sekken!
Men naa, med solnedgangen som farger Manaslus vegger, saa er jeg glad jeg har orket aa dra det med meg.


05. 11. 10, Thanchok til Chame (2670 m.o.h.).
Herlig aa vaakne rett over en liten landsby. Kjenne lukta av brent ved, mens det smaasnakkes inne i smaa hus av stein og leire. Verden vaakner og jeg er midt oppi det hele.


Sammen med tolken min, Temba, blir jeg bedt inn til en familie paa sm๘r-te.
Ikke akkurat min favoritt, men omstendighetene gj๘r at den smaker fortreffelig.
Barna l๘per rundt med sn๘rrete neser og fillete klaer, men de ser friske og sunne ut. Og mor lager frokost; sm๘r-te med tsampa (knust rug).

I dag har vi en kort dag. Jeg f๘lger opplegget til David for aa unngaa problemer i h๘yden senere. Derfor legger vi opp et veldig rolig l๘p i begynnelsen av vaar tur. Og det passer meg utmerket, for jeg vil ta bilder og da er tid et svaert viktig element.

Fra Thanchok rusler vi rolig paa en svaert behagelig sti opp til Chame. Og her, helt sjokkerende, finnes det baade mobildekning og Internett!!
Saa derfor har jeg klart aa sende disse linjene ut paa min blogg.
Her er en av Himalayas sterke karer. Utrolig hva disse
gutta klarer aa baere. Skal lage en utfyllende reportasje i Vi Menn om disse mennene og damene... og
jeg lover at de fleste vil bli litt sjokkert!



I morgen gaar vi inn i et ganske isolert omraade som heter Naar Phu. Og her finnes ikke saa mange moderne innretninger. Det betyr at neste innlegg neppe kommer f๘r vi er i landsbyen Manang om ca en ukes tid.
Men jeg lover aa oppdatere bloggen saa sant det er internett forbindelse i Manang... hvis den virker.

søndag 31. oktober 2010

Kathmandu

Sist jeg vandret rundt i Kathmandus gater var i 1991. Store forandringer. Gatene i Thamel har blitt asfaltert og turistene har tydeligvis overtatt hele denne bydelen. Overalt er det butikker myntet paa turister, restauranter, reisebyraaer osv.

Og trafikken i gatene er, i alle fall for meg, plagsom. Folk, biler, sykkel taxier (rickshawer) overalt. Tett i tett. Og alt er selvsagt bakt inn i en atmosfaere av braaket fra bilhorn, motorsykler, bjeller og folk. Veldig eksotisk... men for meg gikk det over til plagsomt etter en time. 

Men i morgen, mandag, drar vi ut i fjellene. Sammen med fjellklatrer mannen David Durkan fra Wales, skal vi inn i fjellene i Annapurna omraadet. Vi skal blant annet folge deler av ruta som den franske fjellkltatreren Marcel Herzog og hans team fulgte da de klatret Annapurna for rundt 60 aar siden.

Det var forste gang i historien en 8000 meters topp ble besteget. Og det var litt av en tur de gutta hadde. For aa komme inn til Himalayas tinder, maatte de gaa fra India. Dessuten, i dag er Annapurnas beliggenhet korrekt plassert paa alle kart. Dengang var det ikke saa enkelt. Herzog og compani maatte forst finne fjellet for de kunne klatre det. For de som synes dette er spennende, saa anbefaler jeg paa det sterkeste aa lese boken "Annapurna" av Herzog.

Litt trobbel med aa faa inn alle kameraene mine inn i Nepal. De tillater kun et kamera pr. person. Jeg har tre. Men litt unnaluring og et par hvite logner, saa gikk det ogsaa bra.
Jeg har med Canon EOS 1Ds MK III; EOS 5D MKII og det nye G12 paa denne turen. I tillegg har jeg med folgende objektiver (alle Canon): 16 - 35 mm, f= 2, 8; 24 - 70 f=2, 8; 70 - 200 f=2, 8; 100 mm macro, f=2, 8 og 400 mm DO, f=4. Og selvsagt har jeg med stativ og et par blitser.

Saa naa er det opp til meg aa faa gode bilder. Kan ikke skylde paa utstyret i alle fall.

Jeg haaper aa kunne blogge i alle fall noen steder underveis, men i og med at vi skal inn i fjellene saa er vel sjansen ikke saa stor i og med at denne satelitt greia ikke fungerer.

fredag 29. oktober 2010

Nepal

Nok engang sitter jeg og venter på et fly. Turen går til Nepal hvor jeg skal vandre rundt i fjellene en måneds tid.

Nå er det slik at jeg egentlig skulle blogge hver bidige dag på denne turen. For denne satelitt dingsen, som ikke virket under Australia reisen min, burde være i orden nå. Ikke sant?
Vel, i Australia så var jeg litt redd for at det bare var mine manglende tekniske kunnskaper som var årsaken at jeg ikke fikk den til å virke. Det var det ikke (og jeg må vel si heldigvis).

Greia var ikke i orden. Så jeg leverte den inn straks jeg kom hjem og først i går fikk jeg den tilbake. Dagen før avreise til Nepal, fikk jeg telefon om at "nå er'n i orden".
- Jippi, tenkte jeg. Helt til jeg tok den med hjem og prøvde den. Den virket ikke!! Er det mulig?? Etter noen telefoner hit og dit, så forstod jeg at det bare er å gi opp hele greia. Så jeg reiser dessverre uten satelitt kommunikasjon - nok engang.

Jeg skal likevel gjøre det jeg kan for å i alle fall blogge de stedene hvor det finnes det minste spor av Internett. Men jeg skal ikke akkurat til Mallorca, så det kan nok gå både dager og uker mellom enkelte av innleggene.
Bare å beklage... men neste gang.. da virker satelitt greia helt sikkert...?? Eller kanskje burde jeg heller satse på røyksignaler og morse og bare kaste denne satelitt dingsen?  

Har tatt med meg et par litt morsomme ting i kamerasekken denne gang. Blant annet et objektiv jeg aldri har prøvd før. Et 24 mm tilt/shift objektiv fra Canon. Dette objektivet retter opp linjer osv og er et svært nyttig verktøyblant annet for de som fotograferer arkitektur. Men trenger jeg det? Ja, vi får se.
Vet at det går å rette opp fallende linjer i Photoshop, men da må det croppes både her og der, dessuten "knuser" en slik oppretting bildet. 

Nå flyr jeg snart til Delhi. Så blir det å vente der i alt for mange timer, før jeg flyr videre til Kathmandu. Der møter jeg kamerat David Durkan. Opprinnelig fra Wales, men har vel bodd i Norge de siste 30 årene. Og den gamle fjellklatreren David har vært i Nepal noe sånn som 32 ganger. Han kjenner med andre ord landet.

Jeg har derimot ikke vært i Nepal på 19 år. Sikkert mange forandringer!

torsdag 21. oktober 2010

Den mystiske byen...

I Vi Menn nr. 44 kommer reportasjen om denne mystiske byen jeg snublet over i ødemarken i Australia!

tirsdag 12. oktober 2010

Foredrag

Ikke så morsomt å fly økonomiklasse fra Perth til Oslo. Selv om jeg ikke har noe å klage på når det gjelder verken KLM eller Qantas (fra Perth til Singapore). Men disse flyselskapene, og alle andre, har en tendens til å stappe oss passasjerer inn på trangere og trangere seter.
Uansett, jeg er vel tilbake og her er noen datoer for foredrag jeg skal ha de nærmeste dagene. Blir neppe noen bilder fra siste tur, men det blir endel andre spennende turer jeg skal vise bilder og litt video fra, så ta gjerne en tur om du er i området. Det koster ingenting!

Onsdag 13. oktober er jeg hos Foto-Olsen, Lillehammer.
Mandag 18. oktober er jeg hos Fotograf RA Haugen, Skien.
Tirsdag 19. oktober er jeg hos Fotomiljø, Kristiansand.
Onsdag 20. oktober er jeg hos Rolfs Foto, Sandnes.
Torsdag 21. oktober er jeg hos Foto-Erik, Haugesund.
Tirsdag 26. oktober er jeg hos Foto Schrøder, Trondheim.
Onsdag 27. oktober er jeg hos Enfotobutikk, Alta.
Og første reportasje fra siste tur, Australia, kommer på trykk i Vi Menn nr. 43!

onsdag 6. oktober 2010

The end...

Skal ikke avslutte med masse fjas. Vil bare si at nå er det kort tid igjen til jeg reiser hjem, og dermed blir det ikke flere linjer her på en stund.

Dette med blogging er helt nytt for meg, og denne Australia turen har vært et prøveprosjekt (selv om denne forb.. satelitt dingsen ikke fungerte). Så hvis noen synes jeg har sagt for mye tull, for lite tull, har skrevet for mye eller for lite om noe eller hva som helst, så kom gjerne med tilbakemelding slik at jeg kan stramme meg opp til neste episode av Haglunds Reiseblogg.
Og det blir om ca. tre uker!

Kontakt meg gjerne via min hjemmeside: http://www.johnnyhaglund.com/ eller bare legg inn en kommentar her.

Kommer forresten inn her med informasjon om når disse Australia reportasjene kommer i Vi Menn. Dessuten skal jeg holde noen foredrag i oktober på forskjellige steder i Norge. Skal legge ut tid og sted straks jeg vet det.

Farvel for denne gang!

tirsdag 5. oktober 2010

Så kom vi til Perth

Da ankom vi endelig Perth. En flott by... særlig etter å ha kjørt over 600 mil (!!!) gjennom den australske ødemarken.
Nå har jeg sovet i bilen hele tiden, med unntak av en natt, siden vi dro fra Darwin. Denne bilen vi har er jo en stor Landcruiser med V8 Diesel motor og to "etasjer" bak. Bjørn tok første etasje og jeg andre. Det har ikke vært noe som helst problem å sove i denne bilen, men det gjør ikke noe at jeg nå skal sove i en seng i natt.

Reisa jeg nå har gjennomført kunne vi enkelt brukt et år på. Det er så fantastisk mange steder å stoppe, så mye å se og så mange ting å gjøre på strekningen mellom Darwin og Perth, at jeg gjerne skulle brukt i alle fall dobbelt så lang tid som hva vi har gjort. Men tre uker er alt jeg har denne gang, og jeg har jo fått med meg noe på disse tre ukene.

Hva jeg husker best fra hele reise, er tre stopp eller steder:
1: Knox Gorge i Karinjini National Park. Jeg vil aldri glemme denne dype og herlige canyonen langt inne i ødemarken. Stillheten, varmen, de små vannpyttene og det røde fjellet. Et fantastisk sted.

2: Kimberley, helt nord i denne staten. Har vært her en gang før for 11 år siden. Selv om mye har blitt forandret siden den gang, så er dette fortsatt en av verdens siste virkelige villmarker. Det nærmest uendelige villnisset av trær, busker og gress, strekker seg over et landskap hvor uttørkede elveleier snor seg gjennom en knusktørr jordskorpe under den tørre årstiden. Men om noen uker kommer regntiden, og da blir Kimberley nesten totalt utilgjengelig for mennesker. Her finnes en drøss slanger, edderkopper og krokodiller. Et paradis for de med eventyrlyst i blodet.
Neste gang jeg skal hit, blir under regntiden... begynner å planlegge allerede nå!

3: Sist, men ikke minst er denne spøkelsesbyen hvor jeg møtte Mario. Myndighetene sier det er farlig å reise hit, og de gjør alt for å tvinge de fem siste som bor her til å flytte ut. Atmosfæren som hviler over denne byen, som ligger svært isolert til, er unik. Tror aldri jeg har opplevd maken på de snart 23 årene jeg har reist rundt verden.
Jeg er ferdig med å skrive tekst til denne reportasjen, så det skal ikke ta lange tiden før den havner på trykk i Vi Menn.
Lover å si i fra her når det skjer!

Selvsagt vil andre steder jeg har vært innom på denne turen også sitte fast i minnet: Tunnel Creek, Windjana Gorge, Newman, Monkey Mia, Port Headland og nå også Perth. Sistnevnte er faktisk den mest isolerte storbyen i verden. Men da jeg i dag vandret gjennom gågata i sentrum av byen, kunne jeg like gjerne vært på Karl Johan i Oslo. Veldig sivilisert, ren og pen by.

 Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg skulle ta med et eksempel på et bilde hvor dette skjøre morgenlyset ble tatt godt vare på. Vel, det jeg ikke tenkte på var jo at jeg har bare en fire år gammel laptopskjerm å titte på her i Australia, og ikke minst å råkonvertere bildene på (jeg fotograferer i rå-format og disse filene må konverteres med et software program - jeg foretrekker DPP (Canon) eller Photoshop), så jeg er jo ikke helt sikker på om dette bildet jeg nå legger ved beskriver hva jeg ønsker å vise. Men her er det...




Bildet er tatt i Nambung National Park, rett nord for Perth. Det regnet nesten hele natten, men om morgenen dro skyene og slapp frem en morgenyr sol.

Sjalabais til i morgen! Har sikkert ikke så mye å fortelle i morgen, men jeg skal i alle fall passe på å informere dere om at her er sommeren på vei og folket hilser den velkommen etter en "hard" vinter. Blir selvsagt litt gæli å fortelle en normann at "denne vinteren har vært hard", når du bor i Perth, en av de mest solrike byene i verden. Uansett, himmelen er blå og sola skinner. Rundt 25 grader i skyggen og livet er ikke så ille...

mandag 4. oktober 2010

Den forbannede digitale verden...

Endelig fikk jeg åpnet laptoppen min igjen og sjekket mail. Der får jeg den hyggelige beskjeden om at jeg har sendt ut over 300 mail med link til et virus. Her er jeg i den australske villmarka, til tider langt vekk fra den moderne verden, og i alle fall langt vekk fra de fleste mulighetene til å gjøre hverdagen sur for folk i Norge. Likevel så har jeg altså sendt ut mail med virus... selv om jeg ikke engang har åpnet laptoppen på mange dager? Da får jeg lyst til å forbanne den digitale verdenen vi lever i, for sånn skjedde ikke da vi sendte brev og postkort! Men så kommer morgenlyset og de gode bildene. Og da må jeg jo ta frem mitt digitale kamera, hvilket betyr at jeg dessverre må innrømme at det i alle fall er noe bra med den digitale verdenen.
Men, til dere som har mottatt mail fra meg (som jeg ikke har sendt), så beklager jeg det. Håper dere ikke åpnet vedlegget.
Vi er på vei mot Perth. Eventyret her nede begynner å nærme seg slutten. Har bare noen dager igjen, men tre uker etter at jeg kommer hjem fra Australia, drar jeg til Nepal. Opp i fjellene og ut i naturen.
Etter to netter ved Monkey Mia, dro vi sørover mot Nambung nasjonalpark. Har vært her før - for 19 år siden. Ikke mange forandringer siden dengang (bortsett fra litt flere rynker og litt mindre hår... ).
Nå er vi like ved Perth, i en liten, kjedelig småby noen mil utenfor. Har igjen et par bilder jeg må ta før jeg kan rette nesa hjemover. Men når jeg nå sitter her og tenker tilbake på reisa vår og titter på kartet, så ser jeg at vi virkelig har vært midt ute i noe av det mest øde landskapet som dette landet kan by på. Særlig var strekningen mellom Broome og Port Headland spesiell. Men dette med øde plasser er litt underlig. Jeg har jo besøkt mange slike områder opp gjennom årene. Både her i Australia, Sudan, Tsjad, Libya, Russland, Alaska osv. Og kanskje banner jeg litt i kjerka nå, men jeg føler at det faktisk er mer eksotisk å se på kartet i ettertid, eller forkant, og si at "der har jeg vært" eller "dit skal jeg". For når jeg er midt ute i intet, så er jeg jo likevel bare akkurat der. Jeg ser bare bush, ørken, fjell, jungel eller hva det nå måtte være. Klart at følelsen av å være "laaangt borte", er jo tilstede. Men den er ikke så sterk som jeg alltid tror den skal være før jeg drar ut i disse områdene. Likevel, jeg dras stadig vekk mot disse stedene når jeg planlegger reisene mine, og jeg synes det alltid er like spennende å komme dit. Dessverre er det som regel ikke så mye å fotografere i disse områdene - med mindre det bor noen der. Og nettopp der ligger nøkkelen til stor fotoglede! Å finne noen som lever midt ute i det store intet er noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg - både som fotograf og ikke minst som menneske. På denne reisen har jeg møtt noen som har valgt å leve så langt utenfor allfarvei, som nesten mulig er (gubben jeg møtte i den lille, forlatte byen som myndighetene mener er farlig (se tidligere innlegg) og disse folkene jeg møtte midt inne i enorme og utilgjenglige Kimberley). De skal alle få mye oppmerksomhet når reportasjene kommer på trykk i Vi Menn...
Vel, mye filosofi fra en skikkelig amatør. Men det må til.
Jeg kommer tilbake i morgen. Da med et bilde som forhåpentligvis kan bidra til å understreke min påstand om at disse Canon kameraene faktisk klarer å bevare det skjøre og såbare, men utrolig flotte lyset, som oppstår rett før sola går ned eller rett etter at sola har stått opp i områder hvor himmelen er helt fri for skyer. - Puhh..
Da går jeg tilbake til parasolldrinkene mine og de to lokale skjønnhetene (you're right... i Australia??).
... og forresten: Gratulerer til Hushovd. Selv om vi er i Australia, så fikk vi først nå greie på at Hushovd vant. Du verden for en fyr. Utrolig imponerende! Nå skal vi prøve å sole oss i glansen av Hushovd og si til alle vi møter at vi er nordmenn og at vi også sykler (jeg lyver ikke... har jo sykkel stående hjemme).

fredag 1. oktober 2010

I dag ble jeg lurt!!

Monkey Mia paa vestkysten av Australia, er et sted jeg lenge har vaert nysgjerrig paa. Joda, stedet er vakkert med klart hav og lange strender. Det Monkey Mia er mest kjent for er de halvtamme delfinene som daglig kommer inn til stranda for aa bli matet. Og det er spennende aa se, for dette er visstnok det stedet i verden hvor denne blandingen mellom mennesker og delfiner fungerer uten at noen tar skade av det. Men etter aa ha sett delfinene et par ganger, dro jeg ut paa en baattur som anbefales paa det sterkeste av blant annet guideboka til Lonely Planet. Pokker som jeg ble lurt!! Rundt 400 kr for aa sitte paa en overfylt baat hvor kapteinen plutselig roper: - Dugong til venstre 100 meter fra baaten... opps, der gikk den ned igjen.
- Delfin 70 meter bak baaten.. opps, der gikk den ned igjen. Og for hver gang han ropte dugong (sjoku), skilpadde eller delfin, saa ropte alle turistene: Oooahhh.... og lop mot den siden av baaten de kunne faa et glimt av dyret. For et sirkus!!
Blir her til i morgen, saa drar vi inn i en liten nasjonalpark paa denne halvoya. Haaper det blir bedre.
Saa langt paa denne turen har jeg tatt rundt 4000 bilder. Er veldig fornoyd med utstyret jeg har med meg. For de som er intressert i foto, saa kan jeg fortelle at jeg reiser rundt med to kamerahus, Canon EOS 1Ds MK III og Canon EOS 5D MK II. Av objektiver har jeg med meg en 24 mm, f=1, 4; 16 - 35 mm, f=2, 8; 24 - 70 mm, f=2, 8; 70 - 200 mm, f=2, 8; 100 mm Macro, f=2, 8 og en 400 mm DO f=4. Problemet paa en slik reise er stov, varme og lading av batterier. Men disse Canon kameraene er tette, saa lenge jeg ikke skifter objektiv midt i en sandstorm. Varmen, som tidligere, da jeg fotograferte med dias var et kjempeproblem, er overhodet ingen problem for kamerautstyret jeg naa bruker. Og lading av batterier er heller ingen problem.  Jeg tar rundt 1800 bilder pr. batteri paa 1Ds'n og rundt 1000 paa 5D kameraet. Det betyr  at jeg ikke behover aa bekymre meg saa mye om utstyret. Jeg kan i stede konsentrere  meg om aa ta bilder. Og det gjor jo alt mye mer morsomt!
Dessuten er det en fryd aa fange lyset her i Australia med disse nye digitale kameraene. Canon har paa en eller annen maate klart aa lage kameraer som klarer aa fange det skjore , varme lyset som regjerer akkurat to - tre minutter etter at sola har staatt opp og to - tre minutter rett for sola gaar ned.  Skal prove aa ta med et eksempel paa dette i et av de neste innleggene. Men det blir ikke for om et par dager. Og da haaper jeg aa finne en plass med traadlos internett,  saa jeg slipper aa skrive aa, o og ae i stede for ..., ja, dere forstaar hva jeg mener....
En ting til slutt: Vannet her har ca. 26 grader og lufta ligger paa 30. Har maalt med eget instrument... la nemlig kroppen min i det blaa havet og fant lett ut temperaturen!

torsdag 30. september 2010

Litt av en by...

Nå har vi akkurat kommet ut fra ødemarken i innlandet og i skrivende stund sitter jeg ved kysten og titter utover et blått, krystallklart hav. Men hva jeg har gjort de siste dagene har lite med paradis å gjøre. Jeg kan selvsagt ikke avsløre for mye, men noe må jeg bare si: Vi kom kjørende gjennom outbacken rundt 100 mil fra hvor jeg nå er for tre dager siden. På kartet jeg har står navnet på en liten by oppført, men ingen skilt viser vei til denne byen. Alle disse skiltene er tatt ned av myndighetene. I stede har de satt opp store WARNING skilt. Det advares faktisk mot å dra inn i denne lille byen. Jeg nevnte det såvidt i et tidligere innlegg, byen som myndighetene forsøker å tvangsflytte. 
Da vi endelig ankom denne spøkelsesbyen, hvor det tidligere bodde 1500 mennesker, fant jeg en håndfull hus, de fleste ødelagte, men hva som var mest i øynefallende var de husene som myndighetene har brukt bulldozer på. Flere steder står det også advarsler om å være her... fordi det skal være farlig!! Hvorfor denne byen er så farlig, skal jeg fortelle i reportasjen som kommer i Vi Menn, og jeg lover at dette skal være den første reportasjen jeg skriver når jeg kommer hjem. Men jeg kan si så mye som at det fortsatt bor fem mennesker her... og selvsagt klarte jeg å intervjue en av dem. Han var, for å si det mildt, ikke som alle oss andre, men han hadde litt av en historie å fortelle!
Nå blir det noen dager med saltvann og forhåpentligvis mye dyreliv. Til nå har vi kjørt 480 mil... og nei, jeg har ikke dusjet på to uker. Ikke så hyggelig, men jeg har jo badet da. Dessuten lukter både Bjørn og jeg like ille, så ingen av oss plager den andre. Nå skal vi derimot være i et område med andre folk, så det er vel på tide å riste av seg fluene og spyle vekk møkka!
Her er bilen vår med Bjørn bak rattet mens han feier gjennom ødemarken i Kimberley.

 Den er ikke farlig, denne krokodilla. Jeg gikk faktisk helt innpå den. Var bare tre meter i fra.
Årsaken var selvsagt fordi den var stappmett etter å ha spist Bjørn, min tidligere reisekamerat...
Å kaste seg ut i en slik billabong når det herjer 38 varmegrader rundt ørene mine, er ikke så ille!
De lokale synes vannet var litt kjølig, men de trodde det var ok for oss nordmenn, siden vi tross alt kommer fra et land hvor det er vinter hele året. Vannet i billabongen holdt 25 varmegrader.

Skjegg, hatt og en kropp som ikke har smakt såpe eller dusj på to uker, hører med når man ferdes i den Australske outbacken. Her er i alle fall jeg med bilen i bakgrunn.

mandag 27. september 2010

Australsk Paradis!

38 grader i skyggen. En stor, blå, klar himmel. Tørr ørken. Lyden av papegøyer, insekter og svetten som stadig drypper ned i øynenen. Bedre enn sludd og lyden av bilkø, men kanskje litt vel varmt? Derfor går jeg ned i dypet. Det vil si, jeg vandrer ned i en canyon omgitt av røde, høye vegger. 100 meter under overflaten, er temperaturen ca. 30 grader og jeg finner en liten kulp med gjennomsiktig, klart vann som holder rundt 28 varmegrader. Av med klærne og pluteslig kan verden knapt bli bedre.
Karinjini nasjonalpark i Western Australia er rett og slett hva jeg vil definere som paradis. Jeg har vært syv ganger tidligere i Australia og kjørt tilsammen mer enn 3000 mil på kryss og tvers av dette landet... og jeg tror aldri jeg har sett et flottere sted i hele Australia. Her finnes en rekke dype, kjølige canyoner, med små og store tjern hvor en svett nordmann kan dyppe sin svette kropp. Og som om ikke det er nok... og det er det jo ikke... så finnes det en rekke andre gåturer nede i disse canyonene, som vil få selv de mest bereiste og bevandrede til dra frem superlativene.
Gjennom tusner av år har vannet formet disse kløftene og landskapet er rett og slett fantastisk. Også finnes det mange underlig, små kryp her nede for liksom å krydre det hele.
Etter krokodiller og edderkopper i Kimberley har jeg nå kjørt 150 mil sørover og videre inn i outbacken til Karinjini nasjonalpark. Like ved Karinjini ligger den lille byen Newman, som huser verdens største dagbrudd. De utvinner jernmalm og bruker enorme maskiner. Skal bli her en dag, før jeg drar tilbake til ødemarken og Karinjini.
Satelitt greia fungere ikke. I alle fall ikke på denne reisa. Men jeg drar til Nepal i slutten av oktober, og da skal den virke. Men frem til det må jeg nøye meg med å oppdatere denne bloggen når jeg er innom byer og tettsteder. Ikke så ofte det skjer, men mot slutten av Australia reisa skal jeg fotografere et sted ute ved kysten, hvor det mest sannsynlig vil være mulig å komme på nettet daglig.
Men før det blir to dager til i Karinjini, deretter skal jeg til en av Australias kanskje merkligste byer. Vel, det er kanskje ikke en by... men det var det. Denne lille landsbyen/tettstedet kjemper mot myndighetene, for sistnevnte vil helst utslette hele dette lille samfunnet. De har kuttet vannet og strømmen til de få innbyggerne som er igjen og de har brukt bulldozer på de fraflyttede husene. Grunnen er litt underlig... men det må jeg nok spare til reportasjen som kommer i Vi Menn etter hvert. Jeg lover å fortelle på denne bloggen når hver av disse reportasjene jeg lager her nede kommer på trykk i Vi Menn (så sant jeg er i Norge). Der kan dere se bilder fra turen og dere kan lese mer om hva som skjer og ikke skjer på denne rundt 550 mil lange reisen fra Darwin til Perth.
Dessuten lover jeg at neste innlegg her, skal inneholde noen bilder fra reisa så langt. Mulig det tar et par dager før jeg kan skrive her igjen, men det kommer...

torsdag 23. september 2010

Kimberley

Skal gi bort dette satelitt systemet til en kenguru. Beklager at det ikke virker og at jeg ikke får oppdatert denne bloggen hver dag. Men nå har jeg fått nyheter om at problemet skal være fikset, så jeg drøyer med å overlevere denne greia til Skippy et par dager til.
Nå er jeg i Derby. En gudsforlatt by ved kysten av Kimberley i Western Australia. Har vært gjennom Gibb River Road og jeg er litt skuffet. For 11 år siden var dette et svært øde hjørne av vår klode. Når bobler det av turister i svære SUV'er her. Vel, det var kanskje å ta i men, det er i alle fall flere folk her enn hva jeg liker. Men midt i denne store ødemarken, møtte jeg de tøffeste av de tøffe. Har vært borti dem før, men nå var jeg med dem på jobb i outbacken. Fantastisk! Hvem det er og hva de driver med... ja, det kan du lese om i Vi Menn om kanskje fem - seks uker.
Ikke nok med det, i går var jeg innom et sted jeg ikke fikk sett forrige gang jeg var her: Windjana Gorge... eller krokodille kløfta, som jeg vil kalle den. Har aldri opplevd maken i hele mitt liv. Så mange krokodiller på et sted... og jeg kunne gå helt inntil dem. Var bare tre meter fra flere av de største. Men dette var selvsagt ikke saltvannskrokodiller, men ferskvannskrokodiller. De er "helt ufarlige" hevdes det fra mange hold... men de blir opptil fire meter lange og de har ikke helt ren samvittighet når det gjelder å fortære menneskekjøtt.
Til nå har vi kjørt 180 mil. Sover i bilen stort sett, med unntak av en natt på Chanley River Station. Opp rundt klokken 04. 50 hver morgen for å fange starten på dagen. Dette er døgnets fineste tid - enten du er fotograf eller ei. Det å rusle ut i bushen med en liten kamerasekk på ryggen, stativet over skulderen og et kamera med 24 - 70 mm hengende rundt halsen, er en god følelse. Men det er viktig å titte litt ned når jeg vandrer i denne ødemarken, for her finnes det en og annen slange, som er litt slemmere enn vår huggorm.
Etter Derby går ferden sørover og inn i The Great Sandy Desert. Skal prøve å få denne satelitt greia til å fungere, men hvis ikke så er jeg redd det tar noen dager før jeg er tilbake her!

lørdag 18. september 2010

Kununurra

Sitter på en liten cafè i byen Kununurra, hvor Kimberley villmarken begynner. 34 grader i skyggen og folk lurer på om vi "takler" heten.
- Hæ, sier jeg og forteller at det var over 50 grader i skyggen da jeg var i Sudan for litt siden.
- Hæ, svarer folk da... hvor er Sudan?
Her er det kvegdrift som gjelder, bortsett fra om vinteren, dvs vår sommer, for da renner det inn med turister til Kununurra. Stedet er jo skikkelig ute i outbacken og selvsagt severdig for en urban tysker eller nordmann.
Vi har allerede kjørt 81 mil fra Darwin, gjennom ensformig og tørt landskap. Likevel er det vakkert på en særegen måte. Det er liksom så ensomt. I dag tidlig var jeg som vanlig oppe med sola og ruslet inn i bushen med kamera. Ikke så mye å se på, men det hviler en herlig atmosfære over denne ødemarka som i alle fall jeg elsker. Bedre blir det, for om en time drar vi ut i den virkelige ødemarken. Vi skal følge Gibb River Road gjennom Kimberley og ta av her og der for å utforske villmarken og dens innbyggere.
Reiste denne ruta for akkurat 11 år siden sammen med kamerat Roy Karlsøen. Dengang bodde vi blant annet på Beverly Springs Station (i Australia kaller dem en ranch, eller en gård, for station). Denne har byttet navn og heter nå Charnley River Station. Vi skal prøve å bli der noen dager, for å suge inn atmosfæren på en gård midt ute i ødemarken her i The Kimberleys. For hvordan lever disse menneskene i forhold til de som driver en gård i for eksempel Gudbrandsdalen? Slike ting er alltid spennende synes jeg. Også er det vel et og annet fotomotiv der som må undersøkes.
Håper jeg får fikset denne satelittgreia. I så tilfelle blir det rapporter daglig. Hvis ikke så kan det ta litt tid før det neste innlegget dukker opp her...

fredag 17. september 2010

Trøbbel i paradis...

Har litt tekniske problemer med denne satelitt dingens som gjør at jeg kan være på nettet i ødemarken. Håper å få det ordnet så raskt som mulig, for i dag setter vi snuta mot outbacken. Gårsdagen gikk med til å kjøpe inn mat, hovedsaklig boksmat og tørrmat, som vi skal ha med ut i bushen. Resten av maten må vi kjøpe når vi kommer over grensen til Western Australia, i og med at det ikke er lov å ta med fersk mat som frukt, grønnsaker osv over grensen mellom Northern Territory og Western Australia.
Sola skinner og den Australske ødemarken lokker!
Skulle jeg fortsatt få problemer med satelitt forbindelsen, så er det mulig det tar noen dager før jeg er tilbake på denne siden. Men jeg håper at ting ordner seg for snille gutter...

torsdag 16. september 2010

Welcome to Darwin

Alle land jeg kommer til har sine egne, helt spesielle atmosfaerer. Naar jeg gaar av flyet i for eksempel India, saa kjenner jeg lukten av landet. Samme er det med Peru, Indonesia osv. Og da jeg gikk av flyet her i Darwin for noen timer siden, kjente jeg meg straks igjen. Har vaert her seks ganger tidligere, og det er like moro hver gang.
Tidsforskjellen til Norge er syv og en halv time. Trikset naa er aa ikke sove paa dagen. Holde ut til i kveld. Da slipper jeg det vaerste jet lag'et, selv om jeg egentlig ikke er saa plaget av det.
Dagen i dag gaar med til blant annet aa besoke NT General Store. Kanskje verdens beste butikk!! Nei, jeg tuller ikke. Dette sjappa er for oss som liker aa sove ute. Her finnes alt mulig rart for en tur i bushen.
I morgen begynner neste fase av eventyret!

onsdag 15. september 2010

Snart fremme...

Singapore... men bare flyplassen denne gang. Ikke saa ille det heller, for den skal jo vaere den beste i verden. Om noen timer er vi Down Under. Dvs i natt, lokal tid, lander vi i Darwin. Da vil jeg forhaapentligvis finne noe mer spennende aa skrive om enn flyplasser...

tirsdag 14. september 2010

... endelig!

Jeg funderer alltid på hva som er best ved å reise. Når jeg planlegger neste tur, eller når jeg endelig setter meg på flyet, eller når jeg faktisk er på tur, eller hjemreisen eller kanskje når jeg tilslutt setter meg foran PC'en og går igjennom bildene fra reisa? Svaret, har jeg funnet ut, er at alle disse fasene av en reise egentlig er like spennende, og alle er de like viktige. Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og gleder meg til å fly?? Jeg skal fly i 30 timer. Egentlig en straff, likevel så gleder jeg meg. Gleder meg til alt som skal skje de nærmeste ukene og jeg vet at for å oppleve denne gleden, må jeg fly.
Reiser med KLM. Fornøyd med dem som selskap, men det er alltid en liten plage dette med bagasje. Særlig håndbagasjen. Har selvsagt med meg kamerautstyr i bøtter og spann, og jeg tør ikke legge det i check in bagasjen. Dermed blir det å dra det med seg på flyet, og det blir jo tungt og litt stort. Jeg har aldri hatt noen problemer med å få det med meg, likevel så er jeg alltid litt nervøs for at det "kanskje blir problemer denne gang". Men det blir det ikke...??
Har også med meg en satellitt forbindelse. fikk et tips av Alexander Gamme, som Vi Menns lesere sikkert kjenner. Han satte meg i forbindelse med Tradee, et selskap som selger en såkalt Explorer 110. Dermed skal jeg nå være på nett selv i de mest utilgjengelige, bortgjemte og isolerte områdene av kloden... håper jeg.
Kamerasekken er fylt av Canon utstyr. Har brukt det i mange år, og det har jo tålt både kulde, varme, støv, sand, fuktighet og en rekke andre påkjenninger tidligere, så der er jeg trygg.
Flyet mitt er snart klart for avgang, så neste innlegg kommer kanskje i Singapore, eller i Darwin om mange timer.
Men jeg har fortsatt litt tid til å fortelle om min siste flytur til USA. For dere som leser Vi Menn, så har dere kanskje forstått at Haglund reiser ikke akkurat i dress. Men det hender jeg blir oppgradert til business class. Så skjedde da jeg fløy fra Paris til New York med Air France en liten stund tilbake. Ved gaten fikk jeg beskjed om at jeg var oppgradert, og vel ombord fant jeg meg tilrette i et meget behagelig sete på business class. På min venstre hånd satt en stiv sjeik med mye gull rundt halsen og fingrene fulle av glinsende edelstener eller noe slikt. På min høyre side satt en vakker l fra Sør Afrika, kledd i fancy klær og mye parfyme. - Dette var luksus, tenkte jeg og tok av meg skoene og rettet ut setet slik at føttene stakk opp i været. Passasjerer fortsatte å strømme inn på flyet, og jeg begynte etter kort tid å legge merke til at folk tittet litt diskré ned på føttene mine.
Da oppdaget jeg at jeg hadde en sort sokk og en blå sokk på føttene.
Bedre å fly på økonomiklasse. Der er det ingen som bryr seg om slikt.
Må forresten nevne at jeg drar sammen med en kamerat, Bjørn Halvorsen. Vi har vært på tur før, og han er en solid og pålitelig kar!

mandag 30. august 2010

Snart klar for ny tur

To uker igjen, så drar jeg avgårde til Australia. Frem til avreise kommer jeg ikke til å skrive så mye her, men straks jeg er avgårde, skal jeg oppdatere bloggen hver dag og fortelle hva jeg driver med og ikke driver med under hele turen fra Darwin til Perth. Dette blir en tur med slanger, edderkopper, krokodiller, ødemark og møte med mennesker langt ute i den australske bushen. Før avreise skal jeg forøvrig holde et par foredrag. Først på Venabu den 03. september deretter på Reisefestivalen i Oslo den 12. september. Nå skal jeg pakke...

onsdag 18. august 2010

Herlig fjell

... jeg kom opp, og det ga mersmak. Gøy å klatre, selv om det var ganske luftig. Sov på toppen og fikk med en herlig solnedgang og en like herlig soloppgang. Klatret sammen med et par gamle, seige karer. Flotte folk, men de lurte på hva i all verden jeg hadde i sekken. Ikke så rart, for jeg hadde vel med 20 kilo (ok, bare 15 kanskje) mer bagasje på ryggen enn de andre som gikk opp nordveggen på Romsdalshorn denne tirsdagen. Men i sekken hadde jeg selvsagt en Canon EOS 5D MK II, 16 - 35 mm, 24 - 70 mm, 70 - 200 mm, stativ, sovepose, liggeunderlag, mat, klær osv for en overnatting. Pokker så mye å dra med seg opp en bratt fjellvegg, men det var verdt det!!

mandag 16. august 2010

Romsdalen

En minitur til romsdalen. Skal klatre Romsdalshorn og forhåpentligvis komme hjem med gode bilder og en reportasje til Vi Menn. Har ventet hele sommeren på at været skulle stemme med min kalender. Nå klaffer det... tror jeg.
Har ikke mye klatreerfaringen, men opp skal jeg! Ned kommer jeg også... bare hastigheten ikke er i fritt fall tempo! Men har med en dreven kar, som skal hjelpe meg. Selveste David Durkan. Ukjent for mange, men en stjerne i klatremiljøet!
Dette blir gøy!

lørdag 14. august 2010

De aller første linjene...

... og der var'n i gang. Litt gammeldags og utdatert, men nå har altså Haglund tenkt å blogge akkurat slik som ungdommen. Om den blir like populær som disse fjortenåringens blogger, betviles, men det er vel lov å gjøre et forsøk?
Uansett, her vil jeg blogge når jeg er på tur i Norge, Australia, India, Kina, Bolivia eller hvor det nå måtte være. Resultatet fra alle disse turene kommer selvsagt på trykk i Vi Menn, men nå skal de som ønsker i alle fall få et lite inntrykk av hva jeg driver med når jeg er på jobb for Vi Menn i fjerne strøk.
Noen har nemlig ymtet frempå at jeg ligger ved bassengkanten på luksushoteller og nipper til paraplydrinker med lokale sjønnheter på hver arm, mens jeg dikter vilt og knipser et par bilder ut av hotellrommet.
Vel, jeg gjør jo ikke bare det da...