tirsdag 30. november 2010

Reportasjer

Første reportasje fra Nepal kommer i Vi Menns julenummer. Da kan du lese mer om landsbyen Nar og hvilken mørk hemmelighet som skjuler seg der.

tirsdag 23. november 2010

Siste for denne gang...

Her kommer siste innlegg for denne gang. Under følger en oversikt over de siste dagenes strabaser.

15. 11. 10, Manang til gompa (3709 m.o.h.).
Ganske flott å gå fra Manang mot Tilicho. Dessuten er denne ruta veldig historisk. Her gikk Maurice Herzog og hans ekspedisjon for litt over 60 år siden. Den ekspedisjonen skal jeg ta nærmere for meg i Vi Menn. For det var første gang en 8000 meters topp ble besteget, og gutta som gjorde det hadde – for å si det som det var: En helvetes tur.
I dag er derimot alt svært, svært annerledes. Naturen er selvsagt som den gang, men stiene i dag er rene rødmerkede DNT stier. Også er det så mange fjellturister her.
Må innrømme at jeg er lei av å til tider nesten måtte stå i kø for å krysse en elv. Franske grupper, tyske gruppe osv., støter jeg på hele tiden. Og flere steder er det nå bygget restauranter og lodger hvor turistene kan spise og sove.
Ikke noe galt i det. Det er vel heller meg det er noe galt med, for jeg ønsker å være i fred i fjellene. Men det får vel være måte på egoisme…?

16. 11. 10, Gompa til et sted som kalles “Base Camp Tilicho”( 4100 m.o.h. )
I dag er naturen sjeldent vakker og vill. Jo da, det dukker opp en drøss turister i dag også, men i dag har jeg lært meg å tenke litt annerledes. For stien i dag er så unik, vakker og vill, at turistene faktisk hjelper meg og bildene mine.
En smal sti som traverserer en bratt fjellside, ser jo mye mer sexy ut hvis noen går på den? Så brått kan jeg ”utnytte” turistene. Herlig!
Ved den såkalte base camp (4100 m), slår vi opp telt et lite stykke fra en lodgen (et slags lite, spartansk hotell), som er oppsatt her.
Disse gutta vi har med oss, porterne våre, er en gjeng positive og utrolig hyggelige gutter. David har med et stort Bergans telt/lavo, som gutta bruker til å koke mat i og til å sove under om nettene. Og her inne er det mye latter.
De fyrer opp dal (linser og ris) til lunsj (de dagene vi har tid) og middag, mens de ler og roper, forteller historier og synger. Og de tryller frem veldig god mat.
Dagene våre er omtrent som dette: Opp klokken 05. 30 (vel, det gjelder kun meg, som skal ta bilder). Finne noen motiver og ta litt bilder. Ca. klokka 07. 30 er det frokost. Oftest havregrøt, kanskje en omelett og et par chapati.
Deretter er det pakking og klokken ni går vi. De dagene vi skal krysse pass eller har lange strekninger å gå, har vi med oss en lunsj i sekken. Men vi har lagt opp et veldig behagelig løp, så vi stopper ofte et par timer fra klokka tolv til to, hvor gutta fyrer opp en lunsj til oss.
Så rusler vi videre til klokka er ca. fire.
Slå leir, ta noen bilder og klokka halv syv er det middag (sola går jo ned allerede halv seks, så halv syv er det mørkt).
Klokken åtte er det natta… og dermed får jeg altså mer enn ni timer søvn hver natt. Ikke rart jeg begynner å føle meg som en 20-åring igjen!

17. 11. 10, Tilicho base camp til camp rett ovenfor Tilicho innsjøen (5020 m.o.h.).
I dag blir en tøff dag. Vi skal opp nesten tusen høydemeter. Men som alltids så handler det kun om en ting: Et steg av gangen. Og jeg må innrømme at det går veldig greit. En ting jeg aldri gjør, er å titte opp for å se hvor langt jeg har igjen.
Bare tull, for da blir man jo nesten psyket ut med en gang. I stede titter jeg ofte bak meg og nedover, for da ser jeg jo at, jøss, dette går unna!
Også i dag er det mange turister. De kravler opp denne enorme bakken som små maur. Ikke alle klarer det. Når vi nå går opp mot 5000 meter, så er man nødt til å være akklimatisert og i rimelig grei form. Ikke alle er det.



Jeg spiste heldigvis en boks spinat i dag tidlig, så jeg raser opp bakken.
 Neida, langt i fra. Jeg puster som en hval med astma, men heldigvis er jeg godt akklimatisert så jeg merker overhodet ingen tegn til høydesyke (hodepine, kvalme).
Etter mange timers vandring i denne bratte bakken, merker jeg at klimaet blir kaldere, vinden kjøligere og pusten raskere. Ved 4920 meter dukker endelig denne innsjøen opp. Vakker som en blå edelsten ligger den ved foten av Tilicho fjellet.
Vi går enda litt høyere og finner en camp på 5020 m.o.h.



Selv etter middagen, etter at vi har slappet av en stund og kjent litt på høyden og forholdene, så merker jeg heldigvis ingen tegn til høydesyke. Klokken åtte er det natta.
… og forresten: Her oppe er det ikke en eneste turist å se. Alle som gikk opp sammen med oss i dag, gikk bare opp for å se den vakre innsjøen og så løp de ned igjen til varm te på lodgen.
Men bare for å ha sagt det: Den teen fortjente de. For å først gå opp nesten tusen meter, stå her og hutre litt, og så gå ned igjen nesten tusen meter, er en tøff tur selv for de aller sprekeste!


18. 11. 10, Tilicho til camp i fjellet (4180 m.o.h.).
I natt kom vinterens første snøstorm. Ikke så mange centimeter med snø, men kaldt og vindfullt.  Våknet til 15 minus inne i teltet. Lars Monsen og Børge Ousland hadde sikkert klart seg med en teppepose og T-skjorte, men for meg så er det ubehagelig kaldt å klemme seg ut av soveposen når det er så kaldt.
Planen er egentlig å bli her oppe et par netter til, men som David sier: Vi skal over to fjellpass på blant annet 5340 meter før vi kan begynne nedstigningen.
- Hvis vi må vasse i en meter dyp snø, så blir det et helvete, så la oss prøve å komme over i dag i tilfelle stormen varer.
Og for en dag. Tykk tåke og sterk vind veksler mellom å herje med oss. Og det snør hele tiden.



To ganger i løpet av vår 10 timer lange gåtur, går vi oss vill. Ganske ubehagelig. I høyfjellet synker vi til ankelen i nysnø, sklir på is og blir nesten blåst av fjellet. Lengre ned, straks vi er under 5000 meter og det verste snøfallet har gitt seg, sliter vi med ertesuppe tykk tåke.
En labyrint av stier og dyretråkk, leder oss feil rett som det er og ved et tilfelle må vi klatre opp et par hundre høydemeter igjen langs en meget bratt fjellkam, med nesten loddrette vegger på hver side. Men i og med at vi ikke kan se mer enn fem meter foran oss, så er det ikke skremmende. Helt til vinden ved et par anledninger båser tåka vekk for en stakket stund, slik at vi kan se de bratte skrentene vi balanserer ved siden av. Da føler vi oss små og sårbare.
Først i det mørket dukker opp, finner vi et sted å campe. Aldri har varm sjokolade smakt så godt!

19. 11. 10, Fjellcamp til Jomosom (2720 m.o.h.).
Tja, vi skulle vel gå 26 dager i fjellene. Men kamerat David Durkan, som har lagt opp hele ruta, er tydeligvis på samme nivå som meg i matematikk. Ok, vi har gått mye raskere enn vi planla og vi mistet minst en natt ved Tilicho på grunn av snøstorm.
Likevel, i dag er den siste dagen av vår trekking tur!!
Ikke så mye å si, annet enn at morgenen bød meg på noen fantastiske motiver. Kanskje noen av de fineste landskapsbildene jeg har tatt på hele denne turen. Tåka slapp nemlig frem både de enorme toppene og ikke minst morgensola.
Herlig! Når jeg føler på meg at jeg har tatt noen gode bilder, blir jeg i usedvanlig godt humør. Hvordan jeg blir hvis jeg føler på meg at jeg har tatt dårlige bilder eller ikke fått til noe som helst?
Ingen kommentar!
Nedover og nedover, så ankommer vi endelig Jomosom. En vindfull by hvor vi brått kommer tilbake til en verden med busser og biler.
Drar herifra i morgen tidlig. Kan ta en nattbuss, men jeg har et prinsipp når jeg er på reise: Unngå å kjøre buss om natta for enhver pris.
Litt vemodig å ta av seg fjellskoene. Himalaya eventyret er over for denne gang. Men selve eventyret er ikke over. Nå skal jeg til Kathmandu og jage noen fotomotiver i hovedstaden…

20. 11. 10, Jomosom til Pokhara.
Trodde ikke det var mulig å kjøre så lenge i en buss i Nepal uten å krysse hele landet. Men veien fra Jomosom, er ikke akkurat noen motorvei. Men så er ikke veien særlig gammel heller. Da David gikk rundt Annapurna for 25 år siden sammen med en venn av meg, måtte de gå denne biten.
Uansett, vi bruker syv harde timer på et forferdelig trangt sete, før vi når Beni. Derifra er det ytterligere fem timer til Pokhara.
I Pokhara er vi plutselig tilbake i turistenes verden. Akkurat nå er det greit. God middag og god seng.

21. 11. 10, Pokhara til Kathmandu.
Innrømmer at vi leide en minibuss i dag. Jeg reiser så mye og må erkjenne at å sitte på en overfull buss og humpe i time etter time, har jeg gjort nok i mitt liv.
Alltid når valget står mellom buss eller å bruke noen hundrelapper på å leie en bil, så tenker jeg tilbake på en busstur jeg hadde i 1988. Fra Delhi til Srinagar i Kashmir (India). Bussturen tok intet mindre enn 36 timer. Sete jeg satt på var veldig behagelig… hvis jeg hadde vært 150 høy.
På toppen av det hele så hadde jeg, for å si det pent, en kraftig dame fra Danmark ved siden av meg. Og hun ville på død og liv gjerne bli veldig godt kjent med meg. Så når jeg sovnet – de få minuttene det skjedde – så våknet jeg alltid av at hun holdt rundt meg og klemte hodet mitt inntil sine bryster.
Og når jeg var våken så pratet hun kontinuerlig. Både på utover og innover pust.
Et mareritt, som vil jage meg til den dagen jeg dør!
Så i disse dager, minner jeg meg alltid på denne episoden, for liksom å ha nok et argument til å leie bil eller hva det måtte være. Og i dag ble det en minibuss, for å få plass til alle sammen.
Kostet ca. 670 kr. og tok syv timer.

22. 11. 10, Kathmandu.
Hovedstaden i Nepal har så absolutt mye å by på. Selvsagt er den masete og forurenset, likevel har den en viss sjarm. De neste dagene skal jeg rusle rundt i byen og lete opp et og annet motiv, samtidig som jeg skal skrive ferdig mine reportasjer.



Så da sier jeg farvel for denne gang. Neste tur går i slutten av januar… tror jeg. Kommer tilbake til sted og tid senere.
… og, ja, en siste ting: Prøvde dette tilt/shift objektivet. I fjellene, hvor det ikke er så mange rette linjer, hadde det ikke mye for seg, men i Kathmandu kom det til rette. Likevel, jeg innser at jeg egentlig ikke trenger dette objektivet i sekken… heldigvis. For kamerasekken til Haglund er jammen tung nok fra før!


søndag 14. november 2010

Manang

Tilbringer en dag i landsbyen Manang, hvor de har baade internett og mobil dekning. Likevel, det tar vel minst fire - fem dager aa gaa herifra til naermeste bilvei og vi er ca. 3500 m.o.h., saa vi er jo fortsatt midt i Himalaya.
Har lagt ved dagbok for de siste dagene under dette innlegget.

Ser forresten at den kjente forfatteren og krimeksperten Stein Morten Lier har kommentert mitt forrige innlegg. Han hever aa ha sett meg i Oslo med en syltetøybolle i haanda naa nylig?
Men det kan ikke stemme, for jeg liker ikke syltetøyboller.


Kommer tilbake med flere innlegg straks jeg er ferdig med de neste dagenes strabaser... og da kan jeg kanskje trenge en syltetøybolle. For kroppen begynner aa bli skranglete av all denne fjellvandringen.
Men snart er det jul, saa da blir det vel en raad med det...

Fortsatt mellom Himalayas tinder

06. 11. 10, Chame til skogsleir (2910m.o.h.).
Endelig er vi ute av denne turistgata som gaar fra Synje til Manang og videre. Maa innrömme at jeg synes det rett og slett blir kjedelig aa vandre paa en godt opptraakket og velplanert sti, mellom landsbyer som ser ut til aa eksistere kun for aa behage de vanvittig mange turistene som gaar her.

Helt greit aa ha sett denne delen av Nepal, men nok er nok. Heldigvis har vi andre planer, og i dag vandrer vi mot Nar. Stien vaar blir plutselig fri for turister. Og strömledninger og stolper blir ogsaa braatt borte, samtidig som landskapet vokser seg vilt og vakkert.

Vi stiger sakte i höyde, mellom kraftige bartraer og ville fjellsider. Dagens camp plasseres midt i skogen, paa en veldig fin platting, rett over elva.
Her finner jeg meg en liten stein aa sitte paa… og her blir jeg sittende og nyte lyder, lukter, vind og fjell. Dag blir til kveld og kveld blir til natt.
Livet blir ikke saerlig bedre enn dette!


 
07. 11. 10, Skogscamp til Meta (3620 m.o.h.).
Vi klatrer opp langs elva. Stien gaar gjennom et vilt landskap, som godt kunne vaert kulisser i en av Ringenes Herre trilogien. Underveis möter jeg en mann som imponerer meg enormt. Noen skal nemlig bygge et hus i Meta. Og dit gaar jo ingen veier. Dermed maa materialene fraktes paa ryggen til enten et dyr eller et menneske.

I for eksempel Peru eller Zanskar i India, hadde dette mest sannsynlig skjedd paa ryggen til et esel, en hest eller kanskje en dzo (blanding av kveg og yak - Zanskar). Men ikke i Nepal…

Trodde ikke det var mulig! Lover aa presentere denne karen i Vi Menn etter hvert. Og ikke minst vise bildene jeg tok av han. Det er nesten ikke til aa tru!

Kjenner höyden etter hvert som vi stiger opp. Saerlig rett för vi kommer til Meta er det en stigning paa ca 300 höydemeter. Pusten gaar, men det er litt deilig ogsaa. For saann er det med all fjellvandring. Formen blir bedre og bedre etter hvert som dagene gaar… saa lenge akklimatiseringen foregaar paa riktig maate.

I Meta tar vi inn i et lite ”hotell”. Ja, selv her finnes det hotell. Riktignok ikke av den standarden vi nordmenn flest er vant med, men de har i alle fall en seng, tak over hodet og et sted vi kan lage mat.
Kvelden avsluttes som vanlig med noen bilder, för jeg setter meg ned og titter utover fjellene og den etter hvert blinkende stjernehimmelen… helt til jeg kan höre noen rope: - Mat!
Momo med grönnsaker, pasta, eple til dessert og til slutt varm sjokolade!

 
08. 11. 10, Meta til Gompa (3550 m.o.h.).
Opp med sola. Eller faktisk en time för. Begynner aa bli kjölig naa. To minusgrader i dag tidlig. Dagen i dag er veldig behagelig. Först en runde med kamera og forsöke aa fange inn litt av atmosfaeren her mellom de höye tinder.

Intervjuer en far som har tatt med seg sine to sönner hit for aa jobbe i tre maaneder. De bor i ei lita og svaert primitiv steinhytte. Og den yngste gutten (14) har tilsynelatende alvorlig diaré.
Vi gir han noen medisiner, og forteller faren at hvis gutten ikke blir bedre i löpet av noen dager bör han ta med seg sönnen til en lege.  Jeg forstaar at det er lettere sagt enn gjort, men hva annet kan vi gjöre?
Vi gir han litt penger til legeutgiftene ogsaa faar vi bare haape paa det beste.
Livet her oppe er ikke enkelt.

Vi fölger en til tider smal sti ned til et lite tempel. Paa vei til tempelet krysser vi over en bro (det er faktisk to broer). Hvis jeg sier at det er 100 meter fra broa og ned til elva, saa overdriver jeg i alle fall ikke.  Og klöfta vi krysser er ikke mer enn kanskje 20 meter bred. Herlig.

Resten av dagen gaar med til aa rusle rundt i fjellene, ta noen bilder og nyte landskapet.
GPS’en min forteller at vi er litt over 21 km fra Tibet. Merker det paa landskapet. Törrere og mer goldt. Og mer örken har vi i vente etter hvert som vi kommer lengre nord.

 
09. 11. 10, Gompa til Nar (ca. 4180 m.o.h.).
Med ca. 15 - 16 kilo paa ryggen (kamerautstyr, vann og litt ekstra klaer), gode sko, solbriller og blaa himmel, starter dagen i dag med en bratt stigning. Vi skal ikke gaa saerlig langt, men vi skal opp mer enn 600 höydemeter.

Men takket vaere all tiden vi naa har brukt paa akklimatisering, saa er det overhodet ingen problem aa klatre opp disse fjellene. Selvsagt slaar hjertet litt ekstra og pusten er litt tyngre, men jeg er jo i utgangspunktet hektet paa trening enten jeg er hjemme eller paa tur, saa jeg nyter dette.

Og hvordan kan jeg unngaa aa bli i godt humör naar jeg ser rundt meg? Fjellene som omgir oss er saa mektige og imponerende, at jeg maa stoppe baade her og der for aa suge inn atmosfaeren (og faa igjen pusten…).
Naa merker jeg for alvor at vi kommer over i en annen type landskap. Straks vi er oppe paa litt over 4000 meter, möter jeg en gold verden. Minner veldig mye om Ladakh og Zanskar i nord India.
Og saa dukker Nar opp. I löpet av vaar 26 dager lange fjelltur, er dette visstnok den landsbyen med minst paavirkning utenfra. Og Nar ligger flott til. Ved foten av et fjell, med store aakre rett under seg hvor flokker av yak og geiter rusler rundt.

Men det er ikke bare utseende ved Nar som minner om det gamle Himalaya. Nar huser nemlig en grusom og mörk hemmelighet. Noe som hörer fortiden til… men jeg snakker ikke om en fjern fortid. Det er denne historien jeg skal rive opp i under mine to dager i denne lille byen.
Lover aa komme med en utfyllende reportasje i Vi Menn om dette dystre og grusomme kapittelet i Nar sine naere historie.

Nar minner meg litt om en landsby jeg besökte i 2007 i Zanskar ved navn Shade ( 4750 m.o.h). Men jeg merker at Nepal er langt mer turistinfisert enn Zanskar. For mens Shade fortsatt var (og mest sannsynlig er) svaert tradisjonell, saa finnes det hele fem smaa ”hoteller” her i Nar. De ruver ikke saerlig i landskapet, men de er selvsagt bygget for aa tilfredsstille vestlige turister (med unntak av de mest bortskjemte og krevende da).
Men slik er verden. Den gaar videre. Om den blir bedre kan kanskje diskuteres…
Fra Nar.

10. 11. 10, Nar.
Starter dagen med aa fryse fingrene av meg. Jeg önsker et bra bilde av Nar, og slik jeg ser det er den beste vinkelen fra et punkt rett söröst ved byen. Ca. 20 minutter aa gaa fra der vi bor. Saa jeg er oppe klokka halv seks og rusler ut i rundt aatte kuldegrader med kamerasekken paa ryggen.
Sola er oppe 06. 23. Men den faller ikke paa landsbyen för en time senere. Og selvsagt kommer det iskald vind opp fra dalen rett under meg, saa etter aa ha ventet paa sola og et forhaapentligvis godt bilde i halvannen time, saa er jeg blaafrossen.

Enda mer morsomt blir det. For naar sola endelig ankommer, saa oppdager jeg at bildet ikke er saa bra likevel. Det er faktisk saa kjedelig at det neppe kommer til aa bli brukt. Jippii! Men saann er det aa vaere fotograf. Maa regne med aa bomme. Men det er mye deiligere aa bomme naar det er 25 plussgrader…
 En rolig dag i landsbyen Nar. Rusler rundt mellom leirehus, yak okser og saann passe hyggelige mennesker. For det er noe rart og litt ubehagelig med Nar. Straks enkelte av innbyggerne ser kamera mitt saa spör de om penger.

Jeg er i utgangspunktet ikke i mot aa gi en pengegave hvis jeg tilbringer tid med noen mennesker og tar mange bilder av dem. Men jeg foretrekker aa gi gaver som mat, klaer osv.
Her er det derimot ikke snakk om annet enn penger. Og flere ganger jeg bare retter kamera utover byen, hörer jeg en eller annen grinete dame rope fra et vindu eller tak: - Rupees.

Heldigvis er ikke alle slik. Jeg möter noen som er stolte over livet i fjellene og gjerne vil vise frem landsbyen til nordmenn. For det er jo det jeg gjör. Forteller nordmenn, med bilder og tekst i Vi Menn, hvordan verden er i en liten landsby höyt oppe i Himalaya.

 
11. 11. 10, Nar til Jhombu Kharka (4612 m.o.h.).
Et skritt av gangen. Sakte men sikkert vinner vi höyde. Fra Nar rusler vi opp mot Kang La passet. Vi fölger en elv opp gjennom et goldt maanelandskap. De hvite toppene vi tidligere bare saa vidt kunne skimte, vokser seg store og majestetiske etter hvert som vi vinner höyde.
Mektig landskap… men braatt er det slutt. Straks vi ankommer campen vaar paa ca. 4600m, ruller tjukk taake og et surt vaer inn over oss.
Ikke annet aa gjöre enn aa holde seg i teltet og lade opp til i morgen. For da blir det en lang gaatur.


Fra Kang La passet.

12. 11. 10, Jhombu Kharka til Nawal (ca. 3600 m.o.h.) via Kang La (5322 m.o.h.).
Tolv kuldegrader, men gaarsdagens skyer er borte. En rask frokost, pakke og saa begynner vi aa gaa. En av baererne vaare ble syk for et par dager siden, saa vi sendte han hjem fra Nar. Det betyr at David og jeg maa baere noen kilo ekstra.
Og akkurat i dag kjenner jeg de kiloene. For först skal vi fra 4600 meter og opp til Kang La passet paa 5322 m.o.h. Deretter skal vi ned til Nawal, som ligger nesten to kilometer lavere.
Men alt handler om en ting: Et skritt av gangen. Opp mot Kang La er det enkelte bratte partier, som suger bra med energi. Jeg maa jo innrömme at det er litt hardt, men straks jeg staar paa toppen av passet, faar jeg betalt.

Annapurna IV (7525 m.o.h.) skinner mot oss med sin hvite kappe. Og naar vi gaar litt vestover fra passet, men paa samme höyde, kan jeg se baksiden av Machhapuchhre (6997 m.o.h) og langt der borte blaaser en kraftig vind paa toppen av Annapurna I (8091 m.o.h.).

Traakket opp mot passet var egentlig bedre enn nedstigningen, som baade er svaert bratt og meget lang. Og de förste 1000 höydemeterne gaar i en bakke bestaaende utelukkende av lös stein. Ser ut som en gigantisk haug av knust skiferstein.

Men vi kommer ned og braatt er vi tilbake i turistlöypa. Etter at vi forlot Chame for en uke siden, har vi sett fire turister. Naa er de tilbake i hopetall.
Har ikke sett meg selv i speilet paa en ti dagers tid. Men naa fikk jeg en mulighet. Brun og fin… trodde jeg. For det var ogsaa en vask her. Og plutselig var jeg pokker like bleik som da jeg dro fra Oslo.

 
13. 11. 10, Nawal til Manang (3540 m.o.h.).
En deilig dag. Lett vandring paa god sti. Mye vind og stöv, men vi finner en liten restaurant i Braka som serverer glimrende mat. Vi söker ly der for et par timer, og en halvtime senere er vi Manang.
Store kontraster. I gaar höyt, kaldt og slitsomt. I dag komfortabelt, god mat og et lett liv. Men det skal ikke vare saa veldig lenge.
Blir i Manang to netter, saa setter vi kursen for Tilicho. Det betyr at vi nok engang skal klatre over 5000 meters höyde. Men denne gang skal vi ikke bare krysse et pass, vi skal tilbringe et par netter paa denne hoyden.
Mer om det kommer neste gang jeg finner et sted med internett. Regner med at det blir om litt over en uke naar vi ankommer landsbyen Jomosom.

fredag 5. november 2010

En liten oppsummering av de siste fem dager

01. 11. 10, Kathmandu til Syanje (1095 m.o.h.).     
Etter aa ha tilbrakt halvannen dag i Kathmandu, er jeg mer enn forn๘yd med forurensning og kaos. Saa i dag tidlig, mandag 01. november, dro vi i en gammel Toyota Landcruiser mot landsbyen Syanje. David hadde ordnet alt gjennom sin agent i Kathmandu, Asian Heritage. Med oss i bilen har vi derfor to baerere, og paa en buss foran oss humper ytterligere to karer som skal hjelpe oss.

For meg som fotograf er det svaert viktig at de jeg bruker, enten som baerere, tolker, kjentfolk o.s.v. er dyktige. Og folk som ikke er forn๘yde, er aldri dyktige i lengden. Derfor gj๘r jeg alltid et poeng av ๅ behandle folk jeg leier veldig godt. Kanskje skjemmer jeg de litt bort, men det faar saa vaere.

I Nepal beh๘ver jeg heldigvis ikke bekymre meg for denne biten, i og med at David allerede har engasjert sine folk til turen vi skal paa. Og disse karene har all grunn til aa vaere forn๘yde. For da jeg m๘tte dem f๘rste gang i Kathmandu dukket de opp med flotte Bergans jakker, gode sko og brede smil.

Fra Kathmandu snirkler vi oss ut av kaoset paa en smal og daarlig vei, trafikkert av store lastebiler stappet til randen av gods og varer.
Like etter at vi passerer Besi Sahar, mange timer etter at vi dro fra Kathmandu, blir veien enda verre. Og i det sjaaf๘ren maa koble inn firehjulsdriften, ankommer ogsaa m๘rket. Men to timer senere, etter en ganske frisk kj๘retur paa kanten av m๘rke stup, kommer vi frem etter ca. 13 timer paa veien.
Ok, vi hadde et par stopp som kostet kanskje til sammen to timer maks. Likevel, det betyr at vi har brukt 11 timer paa en distanse som i luftlinje ligger paa litt over 11 mil.


02. 11. 10, Syanje til Tal (1700 m.o.h.).
Sola er oppe ca. 06. 20, det betyr at Haglund er oppe 05. 40. Morgenlyset er selvsagt herlig, men ogsaa det faktum at det er nๅ den nye dagen starter, gj๘r morningene saa herlige – uansett hvor jeg er i verden!

Etter en kjapp frokost begynner vi endelig aa gaa. Dette har jeg ventet paa lenge. Vandre i frisk luft, opp og ned fjell, med en liten sekk paa ryggen, gode sko paa f๘ttene og kamera lett tilgjengelig. Endelig!
Sammen med David og vaare fem baerere (vi leide ytterligere en baerer i Syanje, slik at karene ikke skal ha for tung b๘r) skal jeg vandre 26 dager i fjellene. F๘rste del gaar gjennom et omraade preget av turister. For det er ikke aa komme unna at Nepal dyrker og tiltrekker seg turister i store mengder.

Og jeg kan ikke la vaer aa dra litt paa smilebaandet, for det er nok ikke alle som burde vaert her oppe. Tipper mange har lest en eller annen bok om Himalayas mystikk og eventyrlige sjarm, og saa har de meldt seg paa en organisert trekking tur i den tro at dette er som aa vandre i fjellene hjemme.

Men det flere tydeligvis glemmer er h๘yden over havet, saa vi m๘ter mange som kommer ned fra et fjellpass de hadde dr๘mt om aa krysse, men som de ikke klarte. Enten for de ikke var godt nok akklimatisert eller fordi de var i for daarlig form. Oftest en kombinasjon.
(Den fella skal ikke vi gaa i… haaper jeg!)

Vi ankommer landsbyen Tal (ca. 1700 m.o.h.) i det solen forsvinner bak et tykt skylag. Men det demper ikke hum๘ret, for paa ”hotellet” vi skal bo har de baade dusj og god mat.
- Da jeg var i Tal f๘rste gang for rundt 20 ๅr siden var det bare et faatall hus her, forteller David. I dag finnes kanskje 30. Og nesten samtlige er hoteller og restauranter myntet paa turistene.
Utrolig!


03. 11. 10, Tal til Bagarchap (2160 m.o.h.).
Ikke saa mye aa se i Tal. Saa etter en kjapp runde med kamera, er det bareaa sette paa seg sekken og legge ut paa dag to.
Finnes en rekke flotte hengebroer aa krysse. De er solide som pokker. Laget av metall og wire. Likevel er det herlig aa gaa over dem, for de svaier og gynger og henger h๘yt over den fraadende elva.


Aa vandre i Nepal er rene luksusen, i alle fall i dette omraadet. For vi stopper baade her og der og kj๘per oss en kopp varm sjokolade eller kanskje en bananpannekake?
Det blir nesten litt for mye, for hvor er eventyret?

- Spar pusten, for vi skal h๘yt opp og langt bort fra de fleste turistene om noen dager, tr๘ster David meg.
I Bagarchap m๘ter vi en kvinne David hjalp for mange aar siden. Han oppdaget henne da hun jobbet paa et primitivt overnattingssted.
- Jenta, som den gang var syv aar gammel, jobbet naermest som en slave og sa aldri et ord, minnes han.
Grunnen var jo at jentungen var d๘v. I dag, takket vaere David, bor hun sammen med sine to s๘stre og far i eget hus. Og hun virker som en forn๘yd og stolt kvinne. Men et h๘reapparat ville hun ikke ha.

- Jeg organiserte og betalte slik at hun kunne dra til en klinikk i Kathmandu hvor hun fikk et h๘reapparat, forteller han og ler.
For da jenta kom ut paa gata og fikk h๘re alt det kaoset av tuting, kuraut, bjeller og bilmotorer Kathmandu kan by paa, fikk hun nesten sjokk.
I dag ligger h๘reapparatet i skuffen.


04. 11. 10, Bagarchap til Thanchok (2630 m.o.h.).
Fra Bagarchap er det en bratt stigning opp til Timang. Og endelig dukker de virkelig store fjellene opp. Manaslu (8163 m.o.h.) gliser mot oss med sin hvite kappe og spisse tinder under en krystallblaa himmel.
Vi klatrer videre, paa en meget god sti. Likevel blir pusten tung, til tross for at vi kun er paa ca. 2600 m.o.h.
- Hvordan blir det da aa krysse 5300 m.o.h., undrer jeg i mitt stille sinn. For vi skal over to pass paa godt over 5000 meters h๘yde paa denne turen.
Men, som David sier, n๘kkelen ligger i aa vaere godt nok akklimatisert og nettopp derfor bruker vi veldig lang tid paa vei opp mot de store h๘ydene.
Vi slaar leir i Thanchok, med utmerket utsikt mot Manaslu. Her kommer 400 mm objektivet jeg har dratt med meg i sekken til nytte. Selv om Canon sitt 400 mm DO (f=4) egentlig er lite og lett til aa vaere et saa godt objektiv, saa kjenner jeg at det ligger i sekken!
Men naa, med solnedgangen som farger Manaslus vegger, saa er jeg glad jeg har orket aa dra det med meg.


05. 11. 10, Thanchok til Chame (2670 m.o.h.).
Herlig aa vaakne rett over en liten landsby. Kjenne lukta av brent ved, mens det smaasnakkes inne i smaa hus av stein og leire. Verden vaakner og jeg er midt oppi det hele.


Sammen med tolken min, Temba, blir jeg bedt inn til en familie paa sm๘r-te.
Ikke akkurat min favoritt, men omstendighetene gj๘r at den smaker fortreffelig.
Barna l๘per rundt med sn๘rrete neser og fillete klaer, men de ser friske og sunne ut. Og mor lager frokost; sm๘r-te med tsampa (knust rug).

I dag har vi en kort dag. Jeg f๘lger opplegget til David for aa unngaa problemer i h๘yden senere. Derfor legger vi opp et veldig rolig l๘p i begynnelsen av vaar tur. Og det passer meg utmerket, for jeg vil ta bilder og da er tid et svaert viktig element.

Fra Thanchok rusler vi rolig paa en svaert behagelig sti opp til Chame. Og her, helt sjokkerende, finnes det baade mobildekning og Internett!!
Saa derfor har jeg klart aa sende disse linjene ut paa min blogg.
Her er en av Himalayas sterke karer. Utrolig hva disse
gutta klarer aa baere. Skal lage en utfyllende reportasje i Vi Menn om disse mennene og damene... og
jeg lover at de fleste vil bli litt sjokkert!



I morgen gaar vi inn i et ganske isolert omraade som heter Naar Phu. Og her finnes ikke saa mange moderne innretninger. Det betyr at neste innlegg neppe kommer f๘r vi er i landsbyen Manang om ca en ukes tid.
Men jeg lover aa oppdatere bloggen saa sant det er internett forbindelse i Manang... hvis den virker.