søndag 20. februar 2011

Litt info... som kanskje skulle ha dukket opp tidligere...

Ok, rettelse: Følg med på bloggen - her sier jeg i fra når jeg skal ha foredrag.
Vet ikke når neste foredrag dukker opp, men jeg lover å si i fra her straks jeg vet dato, tid og sted!
Og til de som har spørsmål, så lønner det seg å skrive til meg på mail: johnny_haglund@msn.com. Den sjekker jeg daglig (stort sett).

Når jeg ikke er på reise, så er jeg ikke på bloggen mer enn et par ganger i uka.

Men her er en kort oversikt over hva jeg har planer om i år:
April - mai: D. R. Kongo.
Juni - juli: Peru, Amazonas (mulig også Bolivia).
August - september: Canada.
Oktober: Kina.
November - desember: Algerie... forhåpentligvis. Hvis alt går som planlagt. Ja, det gjelder selvsagt de andre reisene også. Alt kan jo skje... men det gjør jo bare livet litt spennende.

onsdag 9. februar 2011

Foredrag i Oslo

Jeg skal holde foredrag i FotoVideo sin nye stor-butikk i Møllergata den 10 og 17 februar. Torsdag 10 februar begynner jeg klokken 12 og torsdag 17 februar begynner jeg klokken 16.

Det blir selvsagt to foredrag med forskjellig innhold, men med masse bilder og mange historier.

Velkommen!

fredag 4. februar 2011

Fattigdom og takk for nå

Det går mot slutten av denne reisa, så i går fikk jeg litt trøbbel med å avslutte dagen. Jeg fotograferte til langt på natt, og da jeg skulle tilbake til hotellet, oppdaget jeg at selv om India stort sett er et veldig trygt land, så er det kanskje ikke så lurt å tråkke gjennom den verste slummen i en storby midt på natta med en sekk full av verdifullt kamerautstyr.

Så jeg sov sammen med disse lutfattige menneskene jeg nå intervjuer og fotograferer. Bare for å være på den trygge siden.

Derfor kom det ikke noe innlegg i går. Men her er innlegget og et bilde.

Samtidig må jeg si adios for denne gang.

Neste reise blir mest sannsynlig til Kongo i april. Mer om det senere.

03. 02. 11

Startet denne dagen med foto, som vanlig, så dro jeg til frisøren. Hårklipp, barbering og hodemassasje.
- Syv kroner, takk!

Ikke mye å si på den prisen.

Når jeg snakker om Indias dystre og mørke side, så er det ikke guden Kali jeg mener. Men fattigdommen.
Ble nemlig kjent med en familie her i Guwahati sist jeg var her. Og de har en lite hyggelig historie å fortelle.

De er av de fattigste og dårligst stilte menneskene i landet, ja i hele verden, og det verste av alt: Fremtiden ser enda mørkere ut.

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn. Men det blir ikke en reportasje å bli glad av. Eller..?
   
     Da jeg skrev boken min "Magiske India" (Gyldendal), tok jeg også med et kapittel om Kolkata. Her dro jeg frem elendighet, fattigdom og satte lys på nettopp denne dystre og triste siden av India.

Noen spurte hvorfor, i og med at ”Magiske India” var en reisebok.

Svaret er enkelt: Hvis ønsket er å virkelig lære å kjenne India, så er ikke India bare Taj Mahal, vakre solnedganger og eksotisk mat. Mer enn 350 millioner indiere lever under fattigdomsgrensen og overalt i landet, særlig i de store byene, er dette meget synlig for alle tilreisende.

Jeg mener derfor at det er svært viktig for oss nordiske turister å være klar over begge sidene av en reise til India. For med litt kunnskap, kan vi også bidra til å gjøre tilværelsen bedre for mennesker, som vokser opp under langt verre kår enn oss.

Dessuten er det et annet aspekt jeg alltid har ønsket å formidle med mine bilder, bøker og reportasjer: For oss nordmenn å oppleve på kroppen hvordan de mest elendig stilte menneskene i verden har det, vil, tror jeg, gjøre oss nordmenn mindre bortskjemte, mer villige til å hjelpe andre og ikke minst – gjøre oss mer lykkelige… For kanskje først da vil vi virkelig forstå hvor ufattelig godt vi har det i Norge?

Jeg tør å påstå at hvis det hadde vært obligatorisk for alle norske 16-åringer å tilbringe en uke i slummen i Kolkata, hadde Norge blitt et bedre sted å leve – og kanskje hadde det gjort noe med fattigdommen i verden? For uansett hvordan vi vinkler det, så er absolutt ingen tjent med fattigdom.

Uansett hvor i verden vi måtte leve!

onsdag 2. februar 2011

Med livet som innsats...

Etter noen deilige dager i regnskogen hvor jeg har opplevd stillhet, frisk luft og null kaos, så ble jeg i dag brått revet tilbake til Indias virkelighet.

Vi er på vei til Guwahati, og derfor tilbake på hovedveien med alle dens gale bilførere. Indiske sjåfører er neppe verre enn de jeg møter i Sudan, Bolivia, Indonesia og mange andre land. Likevel blir jeg stadig vekk sjokkert over hvor elendig det går an å føre en bil.

Det virker som om veien domineres av fylliker med dårlig gangsyn. Også har de alltid usedvanlig dårlig tid. Særlig når de kjører gjennom tettsteder. Der hvor det kryr av folk langs veien, også små barn, så tråkker de pedalen i bånn, tuter og kjører slalåm mellom folk, kuer og andre biler.

Det er rett og slett galskap.

Verst er bussene. Særlig langdistanse bussene. De er rett og slett livsfarlige. De kjører forbi i svinger, rett foran bakketopper og kommer det noen i mot, så må de vike. For her gjelder de sterkeste og størstes lov.

En fotgjenger må vike for en syklist. Syklisten må vike for motorsykkel, som igjen må vike for personbiler, som igjen må vike for lastebiler. Og blant de største, så knives det vel litt om hvem som ligger øverst. Lastebiler eller busser?

Lastebilene krasjer stadig vekk. De står parkert langs veikanten mange steder. Ofte helt smadret i fjeset, og det lukter dødsulykke lange veier. Og disse ulykkesbilene blir ofte stående på akkurat det samme stedet i mange år før eieren finner det for godt å hente den.

Så da er det vel nærliggende å tro at et slikt syn av en smadret lastebil vil ha en preventiv virkning på andre som tror de både er på racerbanen og kan kjøre bil (ingen av delene stemmer i de aller fleste tilfeller).

Men neida, slikt bryr tydeligvis ingen seg om.

Jeg er sikker på at hadde det ligget en død sjåfør i gata som følge av en trafikkulykke, hadde folk stoppet for å glane for deretter å sette seg bak rattet igjen og kjøre enda fortere for å ta inn tiden de tapte ved å se på den døde mannen i gata.

Ja, ja, vi er snart i Guwahati og vi har ikke krasja enda. Men hver gang jeg setter meg i en bil i India og skal kjøre et stykke, så er det med livet som innsats!



I morgen skal jeg inn i hva jeg mener er Indias mørkeste og dystreste verden. Mer om det i morgen.




tirsdag 1. februar 2011

Trenger en dusj.


Ikke så mye å fortelle i dag, annet enn at jeg er møkkete fra topp til tå. Full av leire, sand og småstein. Er likevel ikke mer enn et par dager unna en dusj, så jeg klager ikke.

Driver i disse jungelområdene og fotograferer noen karer, som lager ”gull ut av stein”.

For å få mine bilder, er jeg selvsagt med gutta ut i bushen, og jeg ligger på bakken, klatrer i trærne, ruller meg i leire og oppfører meg ganske likt en apekatt. Men jeg får mer enn bilder av slike aktiviteter. Jeg får også respekt.

Å komme hit med rene klær, gjøre alt for å ikke krølle skjorta og hoppe unna hver gang det spruter leire, ville fortalt disse karene at jeg er litt ”finere” enn dem.

Men ved å bry meg like lite om det å bli møkkete, som disse arbeiderne gjør, gir meg på en måte status som ”en av gutta”. Dermed er det lettere å komme innpå dem. Få karene til å åpne seg og fortelle sine historier uten å pynte på det.

Dessuten slipper de meg helt innpå seg når jeg vifter med kamera. Og straks den første nysgjerrigheten var over, nyter jeg nå å være ”flue på veggen” når disse gutta jobber. Det vil si at jeg kan fotografere dem akkurat som om jeg ikke var der.

Og det er jo det jeg vil. Fortelle historier om virkeligheten. Både med tekst og ikke minst med kamera.
Her er et par bilder fra dette området:


Bildet over: Det er vel ikke noe som er mer behagelig enn å stå med hendene i lomma og se på at andre arbeider?


Gjørmefiske er en populær aktivitet mange steder i Assam. Her fra en liten landsby i regnskogen.