fredag 26. oktober 2012

Siste fra Kina

26. 10. 12
Disse bøffelkampene er på en måte veldig spennende. Men samtidig er det litt plagsomt.

I Kina, i alle fall i Guizhou provinsen, virker det som om du ikke er kar, hvis du bor på landsbygda og ikke røyker.
Derfor røyker så å si samtlige menn, som overværer disse bøffel kampene. Jeg står jo midt oppi det hele, og får røyk blåst i ansiktet hele tiden. Etter fem – seks timer, har jeg sikkert fått i meg en ti-pakning.

              De to første dagene var ikke så spennende. Men i går, da de største «gutta» var utpå, skjedde det litt av hvert.

Jeg har skrevet om dette i Vi Menn tidligere, så det kommer ingen reportasje om bøffelkamper i Vi Menn denne gang. Men mye av det andre jeg har gjort på denne reisen kommer på trykk etter hvert.
Skal, som vanlig, prøve å si i fra når de enkelte reportasjene står på trykk. Men, som vanlig, det hender jeg glemmer…

Kom forresten på at reportasjen om sjamanen i Amazonas (som jeg lagde i juli i år i Peru), kommer på trykk i Vi Menn nr. 45.

Husket i alle fall den…

Det var siste innlegg for denne gang. Mulig det blir en reise til før jul, men det kommer jeg tilbake til.
I mellomtiden, her er fire bøffelbilder:





onsdag 24. oktober 2012

Bøfler

24. 10. 12

Har dessverre hatt litt trøbbel med denne satellitt kommunikasjonen min. Derfor kommer dette innlegget først i dag…

I går, i dag og i morgen, har vi og skal vi overvære bøffelkamper. Jeg var med på dette sist jeg var i Kina, og det en ganske annerledes opplevelse. Disse store beistene gyver løs på hverandre, mens den mannlige delen av publikum (rundt 98 %), kappes om å stå nærmest mulig kampen.

Er på vei til bøflene i skrivende stund, og i dag er det de mellomstore som skal kjempe om ære og penger. I morgen er derimot den viktigste dagen. Da skal de tyngste, største og mest rutinerte bøflene kjempe om penger og masse ære. Eieren av den sterkeste oksen i tyngste klassen, mottar faktisk hele 10 000 Yuan (ca. 10 000 kr.).

Mer om dette etter hvert. I mellomtiden legger jeg ut et par bilder fra mitt forrige møte med disse bøflene, samt et bilde av en blind bøffelbonde på kveldstur med bøffelen sin (og det tok jeg for et par dager siden... 6400 ISO og blits).




 

lørdag 20. oktober 2012

Litt trøbbel

20. 10. 12

                  Når jeg er på reise er jeg selvsagt avhengig av andre. I gamle dager, da jeg reiste rundt med sekk på ryggen og flere måneder til rådighet, leide jeg nesten aldri sjåfører eller lokalkjente hjelpere. Men da var jeg heller ikke på jobb. Jeg var ute for å oppleve verden, se meg rundt, ha det gøy osv.

Nå derimot, har jeg det like gøy som i «gamle dager», men jeg skal ta bilder, finne historier og ikke minst bevege meg inn i områder som ofte ligger langt unna bussruter osv.

Alt dette blir selvsagt mye enklere med lokale hjelpere.

En sjelden gang i blant har jeg derimot trøbbel med dem jeg leier. Enten fordi de rett og slett er uærlige. Eller de ikke orker å gå, stå opp om morgenen osv. Heldigvis er dette noe som skjer svært, svært sjelden.

De fleste jeg har brukt gjennom årenes løp, har vært ærlige, hardt arbeidende folk. Og da betaler jeg dem selvsagt veldig godt med tips. Dette har vist seg å fungere veldig bra, for nå har jeg kjentfolk i mange, mange land. Og disse bruker jeg om igjen og om igjen, slik at vi nå er mer kamerater enn fotograf og assistent/tolk/kjentmann.

Jeg har også en kar her i Guizhou, som jeg har brukt tidligere. Mr. Wu er en glimrende kar og kjempeflink… bare at på denne turen kunne han ikke være med oss. Dermed måtte vi finne en annen kjentmann… og det har ikke vært vellykket.

Så vi har hatt en del problemer på grunn av denne tolken/kjentmannen. Og det legger en demper på turen. Alt blir litt mer slitsomt når vi i hele tiden må forholde oss til en vanskelig person, som stadig vekk klager over at han «er sliten av å jobbe», og som samtidig ikke fikser å bli møkkete på bena osv., osv.

Men vi prøver så godt vi kan å glemme hele greia, og vi prøver å se mellom fingrene alt dette tullet vår kjentmann finner på, også prøver vi å nyte Kina så godt vi kan.

Legger ved en liten videosnutt av meg som fotograferer i en mursteins fabrikk vi var innom for noen dager siden. Skal prøve å legge ut flere bilder i morgen…

video

 

fredag 19. oktober 2012

Fortsatt i Kina...

19. 10. 12
Har dessverre ikke fått skrevet noe her på mange dager. En grunn er at jeg får ikke opp blogspot sine sider her på det regulære nettet i Kina (det virker som om Kina har sperret dette nettstedet). Det betyr at jeg må bruke satellitt kommunikasjonen min for å legge ut bilder og tekst her. Samtidig har det vært fotografering fra tidlig om morgenen til langt på kveld hver dag. Når natten da kommer, er jeg trøtt som et lykkehjul.
video

Siden sist har vi vært innom byen Kaili, men nå er vi helt sørøst i staten Guizhou. I en liten, avsidesliggende landsby ved navn Basha. Dette er et veldig spesielt sted, og forhåpentligvis ligger det noen gode bilder og historier og venter på meg her.

Legger ved et kort videoklipp fra rismarkene vi var i (filmet av kamerat Jørgen Johanson), samt to bilder fra Kaili og et bilde fra en fabrikk hvor likestillingen virkelig har kommet langt...
Mer om det i Vi Menn etterhvert.







søndag 14. oktober 2012

Rismarker og tåke.

14. 10. 12

              Dette avsidesliggende området vi er i nå, huser en labyrint av rismarker. De er som hugget ut av fjellene, og ligger i terrasser på terrasser. Har nå vandret rundt her i to dager og skal være her i to dager til.

Utrolig fotogent område… hvis det ikke hadde vært for tåke. Helt siden vi kom har tåka ligget tjukk over landskapet. Og i dag tidlig toppet det seg med skikkelig regn for virkelig å gjøre jobben som fotograf litt mer krevende.

Men det ene fører med seg det andre, så i og med at vi forandret planer i dag tidlig og dro tilbake til hytta vi sover i før planlagt, møtte vi en guttegjeng. Og de var på rottejakt…
I morgen tidlig skal vi være med dem og fange rotter. Og hvorfor de fanger rotter? For å spise dem selvsagt…
Det er en grunn til at jeg alltid takker høflig nei til kjøtt når jeg langt ute på landsbygda i Kina.

Legger ved et bilde jeg tok sent i går kveld. 5000 ISO og latterlig lite støy. 1Dx'en leverer som den skal!






lørdag 13. oktober 2012

Lange lukkertider...

13. 10. 12
           Nå er vi virkelig på landsbygda i Kina. Langt unna turistenes stier, like ved grensen mellom statene Guizhou og Guangxi. En smal grusvei går inn i området, og det er alt.

Det var kjølig, regnfullt og tåkete i Guiyang og området der disse «Longhorn miao» folket bor. Men her vi er nå er det i alle fall ikke regn eller kaldt.
Denne seige, tjukke tåka derimot, ser ikke ut til å gi seg. Ligger som et teppe over landskapet.

Legger ved to bilder fra en dong-landsby vi besøkte på vei hit i går.
Jobber litt med lange lukkertider når jeg fotograferer. Veldig gøy, for det blir ofte en litt annen vri på motivene. Viktig selvsagt – synes i alle fall jeg – at noe i motivet er skarpt.
På det første bildet følger jeg en dong-dame med kamera, mens lukkeren står på 1/25 sek. Og blender f/8.




På bilde to, hvor en dame sitter og syr, lar jeg kamera stå på stativ med lukker på 0, 5 sek og blender f/22. Brukte litt tid på dette bildet slik at damen ble vant til meg og kamera. Dermed fikk jeg bildet slik jeg ønsket – hvor jeg bare er «en flue på veggen».
Klart, det hadde ikke gjort noe om det var ei høne eller lignende nede til venstre i bildet, slik at hele bildeflaten hadde vært fylt.



           Nå bor vi i et lite trehus mellom fantastiske risåkre, hvor mine kamerater, Jørgen og Bjørn, sover på samme rom som meg. I rommet ved siden av sover sjåfør og tolk. Tynne vegger, og siden alle snorker – bortsett fra meg (tror jeg??) – så er det rene Kampen Janitsjar natten lang her inne. Hele brakka vibrerer når dette snorkeorkesteret setter i gang. Det durer og rister.
Ikke rart jeg er trøtt om morgenen…

onsdag 10. oktober 2012

Tar på seg håret til mor...



10. 10. 12

Litt trøtt i dag. Det er bare seks timers forskjell mellom Norge og Guizhou, men det tar likevel litt tid å legge fra seg den norske tiden. Trikset er å holde seg våken hele dagen – ikke ryke på en «kort» middagshvil. For de blir ofte ikke korte og da blir det dårlig med søvn når natten kommer, hvilket igjen fører til at det tar enda lengre tid å skru kroppen inn på «Kina tid».

I dag hadde vi flaks. Er i et område hvor de såkalte Longhorn miao lever. På norsk blir det vel noe slikt som «Lange horn miao». Høres litt corny ut, så jeg går for den engelske varianten.
Uansett, disse menneskene har en merkelig skikk når de skal kle seg pent. Da tar de nemlig på seg håret til sin bestemor, mor og kanskje tante. Og de gjør det på en veldig snedig måte - hvilket to kvinner gjorde i dag rett foran oss.

Denne skikken er faktisk ganske unik selv i verdenssammenheng, men som alt annet er dette også en utdøende tradisjon. Mer om dette i Vi Menn etter hvert.

Legger ved et bilde av de to kvinner før de begynner å pynte seg til fest mens en av landsbyens menn titter skeptisk på dem i bakgrunnen. 



tirsdag 9. oktober 2012

Tilbake til Kina og Guizhou


Guizhou er akkurat som jeg husker: Grått og småkjølig. Sist jeg var her hadde jeg akkurat to dager med sol i løpet av tre uker – resten bare overskyet og regn. Men jeg har jo ikke kommet hit for å sole meg. Det er de som lever her jeg fascineres av.

Akkurat nå er jeg i en liten miao-landsby. Reiser med to kamerater fra Norge, og selv om vi så vidt har ankommet landet, så ble det faktisk et par ok foto i dag.

Flere bilder kommer etter hvert, men sjekk også ut Canon sin Facebook-side (http://www.facebook.com/CanonNorge). Der ligger det - eller de blir lagt ut snart - en del bilder fra min forrige reise i dette området.

Legger ved et bilde fra i dag. Tatt med Canon 1Dx og blits ute i maisåkeren.
 

torsdag 27. september 2012

Snart Kina

Reiser til Kina den 07. oktober. Skal til Guizhou - en litt uvanlig provins for de aller fleste, men jeg har vært her før og det er mye spennende å finne her.

Flyr til Guiyang og reiser videre derifra.

For de som er interessert i å lese litt mer om hva som skjedde i Peru og USA, så kan jeg fortelle at reportasjen om fiskerne i Peru (se bilder lengre ned) står i Vi Menn nr. 40. Og reportasjen om Centralia i Pennsylvania, USA, kommer i Vi Menn nr. 41. Sist, men ikke minst, saken om alligatorjegerne i Louisiana kommer i Vi Menn nr. 42.

Og det blir mer. Masse mer!

For de som ikke har sett denne tidligere, så er det også litt bilder fra mitt arkiv på denne linken:

www.fotoritim.com/yazi/johnny-haglund--macera-fotografcisi

Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger ang. bloggen min på mail. Og det er helt greit om folk vil kommentere bloggen her på bloggen eller om de vil sende mail. Opp til enhver.

Legger ved et par bilder fra fiskerne i Peru.




torsdag 13. september 2012

Siste fra USA

Så var denne turen over også. Skal bruke noen dager i New Orleans på å skrive ferdig reportasjene mine. Så blir det hjem, pakke om og om tre uker drar jeg til Kina.

Det skal bli greit å bytte kultur og kontinent. Er ganske glad i USA, men føler at jeg har fått nok nå. Men det er kanskje fordi jeg på denne turen bare har oppholdt meg i øst og sør. Må innrømme at det er de vestlige statene i USA, som gir meg mest.

Men det blir en annen gang. Nå er det Kina, og deretter Afrika, som står for tur (hvis ikke noe helt spesielt skulle skje... og det hender jo).

Legger ved et par bilder fra New Orleans. Fin by og spennende med French Quarter... men denne "dixieland jazzen" kan fort gi en stakkars nordmann mentale skader. Forferdelig bråk!



 

mandag 10. september 2012

"Isaac" og Mississippi

         Har brukt de siste dagene til å følge Mississippis bredder. Men det er ikke så lett som jeg trodde. Fullt av oljeraffinerier, fabrikker og annet "top secret" langs denne elva. Det står "Warning - No Tresspassing" på alt for mange skilt.

Jeg har jo trosset disse skiltene noen ganger, og hva som har dukket opp virker ikke akkurat så veldig skummelt eller hemmelig.

Må innrømme at jeg er ganske lei alle disse formaningene om å "ikke gå inn på min eiendom", "ikke gjør ditt og datt" osv. Det lukter syklig paranoia lang vei.

Men det er vel ikke akkurat et ukjent fenomen her i USA...

         Har også reist litt rundt i områdene, som ble rammet av "Isaac". Jeg blir imponert av folk som for syv år siden fikk hjemmene sine ødelagt av "Katrina" og som bygget de opp igjen. Og så kommer "Isaac" og river alt ned igjen... likevel insisterer de på å bygge opp husene nok engang og flytte tilbake... vel vitende om at det godt kan komme en ny orkan om tre - fire år og rive alt ned igjen.

Mer om dette i Vi Menn etterhvert. Har møtt noen av innbyggerne og intervjuet dem og prøvd å finne ut hva som gjør de så forferdelig bundet til disse orkanutsatte strøkene.

Legger ved et bilde fra et av husene, som ble satt under vann da "Isaac" herjet.

 
          Et par ting: Har fått mail fra noen som undrer hvor det ble av Stein Morten Lier, krimforfatteren som skulle bli med meg. Vel, han gikk glipp av en opplevelse for livet i og med at han ble hjemme fremfor å bli med på alligatorjakt. Synd for han...

Og kamera, for de med interesse for foto: 1Dx, det nye flaggskipet til Canon, er som ventet veldig, veldig bra. Skal jeg gjøre en kort sammenligning med 5D MK III, så vi jeg si at filene fra 1Dx er et hakk bedre - særlig på høy ISO. Som ventet har de faktisk bedre dynamikk - særlig i de mørke partiene.

Kamera i seg selv er veldig deilig å jobbe med. Jeg liker at de er litt store, så tyngden og størrelsen er bare positivt for meg.

Men det er to negative ting:
1: Støv! Dessverre viser det seg at 1Dx er som en støvklut i forhold til 5D MK III. Under mine seks uker i Sør Amerika med 5D MK III, festet det seg knapt et støvkorn på bildebrikken. Slik er det ikke nå - det er allerede mye støv på 1Dx'en sin bildebrikke. Og jeg skifter svært sjeldent objektiv.

Så synd!

2: Strøm. 1Dx'en bruker mer strøm enn sin forgjenger 1Ds MK III. Med sistnevnte tok jeg fint 2000 bilder på et batteri. Nå klarer jeg 1500, kanskje 1600 på en god dag (Viktig å merke at jeg har slått av displayet bak på kamera. Tar bare en titt på enkelte av bildene en gang i blant, og sparer på den måten strøm).

Likevel, som hovedkamera, vil jeg faktisk velge 1Dx fremfor 5D MK III. Men det er ikke mye som skiller dem...





 

lørdag 8. september 2012

Ferdig med alligatorer...

      
Så var det over for denne gang - i alle fall for meg. Selv om sesongen varer i 30 dager, så er de fleste ferdige med kvoten sine lenge før det. Eugene og Ed har fortsatt noen få dyr igjen før de er ferdige med sin, men i dag er det lørdag, og da kommer familien til Eugene for å være med på jakten.
 

Det er ikke så mange som bedriver alligatorjakt, så de få som får lov til å bli med disse karene på jakt, kaster alt de har i hendene og gjør nettopp det. Så lørdag og søndag er det knapt plass til alligatorer i båtene.


Men de er likevel svært selektive til hvem som får være med.


I går kom det likevel en dame fra de lokale nyhetene for å filme litt. Det var litt av et syn. Når små barn kan være med på alligatorjakt, så kan det virke helt ufarlig og ganske lett. Vel, de barna som er med skal bli alligatorjegere når de vokser opp. Det er derfor Ed og Eugene tar de med seg. Og dette er unger som er vokst opp i sumpene. De bryr seg ikke om fuktigheten, varmen, alle insektene, alligatorblod, den råtne stanken fra åte eller smellet fra pistoler.

Damen fra nyhetene er derimot vokst opp i byen. Hun fikk litt blod på seg, dessuten var en av alligatorene de fanget ganske aggressiv. Den kastet seg inn mor båten og lot kjevene snappe. Damen holdt på å gå i gulvet.

 

Svett og full av insektbitt, ble hun kjørt til land lenge før gutta var ferdige med dagen.

Heldigvis var jeg i båt med Ed og hans barnebarn (han sa første dag at de var ungene sine... men jeg oppfattet ikke at det var en "sørstats fleip", før siste dag). Så jeg slapp å måtte dra inn før alle fellene var sjekket.

 

Legger ved et bilde av Ariel (11) og dagens to første alligatorer.
 
 


 

torsdag 6. september 2012

Alligator land


Da jeg var her første gang for, ja, ikke ti år siden... men 14 ÅR SIDEN!! Er det mulig. Jeg trodde jeg var her for ti år siden, men jeg var jo her i 1998... og etter å ha telt alle fingrene mine og noen tær, så kommer jeg frem til at det altså er 14 år siden jeg var med alligatorgutta på jakt sist.

Tiden går fort. Derfor er det veldig viktig å nyte livet. Slik som jeg faktisk gjør nå. Ok, jeg er på jobb, men det går jo å ha det gøy likevel...

Det jeg skulle si var: Da jeg var her sist, fanget karene den største alligatoren de noensinne har tatt her. Og Eugene, som er 82 år, har gjort dette i over 40 år. I dag var jeg med de samme karene igjen (bortsett fra at 60 år gamle Ed har fått to nye barn siden sist, og en av dem - sønnen hans, som er fem år - er med hver eneste dag han kan. Ja, også barnebarnet til Eugene da, ei jente på 13).

Vi dro ut klokken halv syv, og siden de startet jakten for en uke siden, har de dratt inn en og to alligatorer hver dag. Vel, i dag dro de inn åtte stykker. Og to av dem var over tre meter. Dermed er det offisielt: Johnny Haglund bringer lykke til sumpfolket!

Det var vill jubel da vi kom i land, og alle var enige om at jeg må komme tilbake hvert år.

Men uansett om jeg bringer lykke eller ei, så er disse menneskene svært hyggelige og gjestfrie. De er litt annerledes enn amerikanere flest. Det tar litt tid å komme innpå dem, og de skyter ikke "Spectacular, fantastic og great" fra hofta i tide og utide. De er litt mer forsiktige. Men straks du er innafor, så er de utrolig vennlige.

Og for en dag jeg har hatt. Greit nok, jeg er ikke så veldig glad i dette med å skyte dyr osv., men å jakte alligatorer er en gammel kultur og jeg er med for å fortelle om nettopp det. Jeg er ikke her for å forandre noe som helst.

Det som er gøy er jo disse ungene til cajun gutta. Sønnen til Ed, som bare er fem år, har allerede skutt fire alligatorer den siste uka.

- Ja, de var jo ikke så store da, innrømmer far. Men det jeg tenker mest på, er at en guttunge på fem år har holdt en ladet pistol i hånda - og skutt med den. Mor og far hadde vel havnet i fengsel hvis dette hadde vært Norge.

Legger ved tre bilder fra dagen i dag. I morgen og fredag skal jeg være ute med karene hele dagen, så da blir det neppe tid eller anledning til blogging.

Men jeg kommer plutselig tilbake...

 



 

onsdag 5. september 2012

Til Louisiana...

Ankom Louisiana i dag. Regnet da jeg dro fra New York, men i New Orleans var det sol. Var litt bekymret for været da jeg dro hit, og jeg ser jo også at det har forårsaket mye skade. Men mine venner i Kraemer, har heldigvis sluppet unna det verste.

Det betyr at i morgen tidlig, klokken 06. 30 lokal tid, drar jeg på alligatorjakt. Jeg skal selvsagt bare jakte med kamera, men spennende blir det likevel.

Mer informasjon kommer i morgen.

Her er et bilde fra en gammel fabrikk jeg fant i området rundt Centralia.

 

søndag 2. september 2012

Centralia

Av alle underlige steder jeg har vært de siste 24 år, så ligger Centralia ganske høyt opp på lista. Det er en ekkel atmosfære i området og det blir ikke bedre av hva jeg opplevde i går kveld:

Jeg ruslet rundt med kamera, som vanlig. Prøvde å finne vinkler og fange atmosfæren. Jeg skal være her to dager til, så i går tok jeg bare for meg den gamle Highway 61.

I det jeg fotograferte noen sprekker i asfalten, hørte jeg rare lyder rundt meg. Så jeg satt meg ned - med bena inne i en av disse sprekkene - for å se om et dyr kanskje ville dukke opp fra den tykke skogen, som nå omfavner denne forlatte byen.

Etter fem minutter hoppet jeg opp - og det nærmest brant under føttene mine. Jeg stakk så en hånd ned i sprekken, og der var det kokvarmt. Og først da så jeg gassen, som nesten gjennomsiktig strømmet ut fra sprekkene i bakken...

Jeg kommer tilbake til dette i Vi Menn. Men det som er helt utrolig med Centralia, er at det brenner under bakken - og det er grunnen til at byen er forlatt. Og det har brent her siden 1962... og kan brenne i hele 1000 år til.

Mye å fortelle om denne forlatte byen. Dessuten oppdaget jeg noe annet i området også... noe litt "creepy"...
For er det noe hele dette området kan skilte med, så er det denne litt "skrekkfilmaktige" atmosfæren.

Her et bilde fra den delen av Highway 61, som i 1993 ble stengt.

 

fredag 31. august 2012

USA



Det har jo vært uvær i Louisiana, så jeg vet ikke hvordan det går med alligatorjegerne. Snakket med dem forrige uke, men har ikke fått tak i dem denne uka.

Heldigvis skal jeg til Pennsylvania før jeg drar til sumpene. Så da håper jeg forholdene har normalisert seg etter orkanen.

Og Pennsylvania blir faktisk ikke mindre spennende enn alligatorjegere. For i denne staten finnes en veldig, veldig spesiell by.

Kommer tilbake i morgen med mer info. Men hvis du er nysgjerrig, kan du jo Google "Centralia".

 

onsdag 8. august 2012

Det var det for denne gang...

  08. 08. 12
 
   Er tilbake i Puerto Maldonado. Blir her et par dager, før jeg setter kursen vestover til Lima også tilbake til Norge.

Men i slutten av august drar jeg på alligatorjakt i Louisiana med noen cajun-folk jeg har kjent i ti år. Jeg skal selvsagt bare jakte med kamera, men det blir en trang båt og mange store gap, så jeg tipper det blir nok spenning.

Dessuten husker jeg fra forrige gang jeg var med disse gutta på jakt, at de behandler geværer og pistoler på samme måte som de gamle western heltene gjorde.

Så sjansen for å bli skutt er mulig større enn sjansen for å bli spist?

Dessuten skal jeg ha med meg en assistent fra Norge - forfatteren Stein Morten Lier. Ikke umulig at han havner i et alligatorgap. Han er jo stort sett bare vant med asfalt og kafeer i Oslo Sentrum. I så tilfelle vil jeg i alle fall få veldig gode bilder (og ikke minst vil jeg nok gjøre Ingvar Ambjørnsen veldig glad).

Kommer tilbake i slutten av måneden med mer info.

Legger ved et par bilder fra Puerto Maldonado:

mandag 6. august 2012

Klamme dager


05. 08. 12

Jeg er jo glad i regnskog og områder langt utenfor allfarvei. Men jeg er ikke særlig glad i hete. Og her er det nok av det. Vi bor i et lite skur (se bildet), midt i regnskogen, men det er på forskjellige steder jeg fotograferer hver dag. Og disse stedene ligger mellom en og to timers gange fra «hotellet» vårt.

Så enkelte dager blir det fire timer å gå frem og tilbake. Det er jo selvsagt ikke langt, men med en sekk fylt av kamerautstyr og tre liter vann på ryggen, samt jungelens hete, så blir det en svett opplevelse – hver dag.

Drikker og drikker vann, men er likevel alltid tørst.

Men en liten premie venter hver kveld. Rett ved «hotellet» vårt er det en liten elv med avkjølende vann. Det er reine himmelen!

Og for et sted jeg er nå. Våkner klokken 05 hver morgen til jungelens lyder. Fugler, insekter og den deilige, friske morgenlufta er balsam for sjelen. Og folkene vi har blitt kjent med, hovedsakelig fire karer, er tøffe, harde og kan ved første øyekast virke litt usympatiske. Men det er bare utenpå. De er virkelig hyggelige, og nå, etter at vi har vært sammen med dem noen dager, har vi virkelig funnet tonen.

Spanskkunnskapene mine begynner å ta seg opp, slik at jeg forstår i alle fall de enkleste morsomhetene disse gutta stadig vekk lirer av seg. Minner meg litt om den tiden jeg jobbet som veiarbeider i Oslo Veivesen for over 20 år siden (bortsett fra at her arbeides det hele tiden).

Så dette er gøy!

Har nå tatt mange tusen bilder på litt over fire uker. Er veldig fornøyd med kamerautstyret – også det nye 5D Mark III. Men nå ute i skauen har jeg ingen mulighet til å lade batterier. Heldigvis har jeg med syv ekstra batterier til 5D kameraene mine, men jeg trenger neppe alle. Det viser seg nemlig at jeg kan ta hele 1500 bilder på hvert batteri. Så 5D Mark III bruker mindre strøm enn 5D Mark II. Det er jo interessant.

Men jeg må jo nevne i samme slengen at jeg bruker nesten aldri displayet bak på kamera, så jeg sparer mye strøm på det. Dessuten er det varmt her, noe som gjør at batteriene lever litt lengre.

Men jeg liker å ta back up av bildene hver eneste dag, og når dette innlegget er sendt, har jeg neppe mer strøm igjen på min bærbare PC. Det betyr at jeg ikke kan kjøre back up på noen dager. Overlever sikkert, men det er faktisk greit å være litt hysterisk på akkurat det punktet.

Se på disse bildene og ta en titt på filmen Amalie har laget av meg mens jeg fotograferer «Jungelens bødler», så skal jeg komme med nye bilder og et nytt innlegg om et par dager når vi er tilbake i Puerto Maldonado og et hotellrom med strøm!
video





lørdag 4. august 2012

Nok en dag i regnskogen...


03. 08. 12

Nå er vi et steinkast unna grensene mellom Peru, Bolivia og Brasil. Dypt inne i regnskogen. Bor under tak i et treskur, som tilhører noen tømmerhuggere.

Blir her rundt fire dager til, før vi setter kursen vestover igjen.

Legger ved noen bilder min datter har tatt av meg mens jeg fotograferer. Hun ble 17 for noen dager siden, og selv om vi svetter, bare spiser ris og litt tørrmat, drikker lunkent vann, slåss med mygg og andre blodtørstige kryp dagen lang og er mange mil unna nærmeste dusj, så insisterer hun fortsatt på å bli fotograf.
Bra!





onsdag 1. august 2012

Puerto Maldonado

Så var vi endelig i Puerto Maldonado. Var her sist for 23 år siden... jaggu har det blitt mange forandringer!

Kom hit i går kveld, men allerede i ettermiddag drar vi videre. Skal noen timer med bil og noen timer til fots inn i regnskogen for å møte noen spennende mennesker.

Planen er å bo sammen med dem i fem dager. Vi får se om de aksepterer det. Tar med litt gaver som mat osv, så er nok sjansen stor.

Legger ved et bilde fra landsbyen vi bodde i går, Santa Rosa, som ligger langs den nye veien som er bygget gjennom jungelen fra Cuzco - eller skrives det kanskje Cusco? - til Brasil. Populært kalt "Skandaleveien". Hvorfor kommer jeg tilbake til i Vi Menn.


tirsdag 31. juli 2012

Jungel... igjen




30. 07. 12

Fra de store høyder og kulde, har vi nå reist ned fra Andesfjellene og gjennom den såkalte tåkeskogen og inn i Amazonas – denne gang den sørlige delen av landets regnskog.

Er i en liten by ved navn Santa Rosa. Bor i et skur av et hotell og svetter som i en badstue. Men det er faktisk ganske trivelig. Dette er virkelig Peru. Bare noen få hus i denne klamme byen, og fra gata kan jeg høre lav fløytemusikk og fra andre siden av «hotellet» mitt, durer jungelens lyder for fullt.

Perus jungelområder er forholdsvis lite besøkt av turister. De fleste flokker seg rundt Cuzco og Puno.

På vei fra Cotahuasi, passerte vi Cuzco for å komme til regnskogen. Vi stoppet der noen timer, og sammen med min datter, ruslet vi en tur på Plaza de Armas (sentrum). Var her første gang i 1989. Den gang var Cuzco fortsatt eksotisk og genuint. Nå var det som å tråkke inn i en tegneserie.

Greit at det nesten er flere turister enn lokale, men de fleste hotellene og restaurantene, er altfor like vestlige restauranter. De har på en måte tilpasset seg vestlige turisters ønske om å spise på samme restaurant her i Cuzco som de gjør hjemme i Tyskland, Frankrike, USA eller hvor de kommer i fra.

Er ikke litt av meningen med å dra til Peru, å oppleve Peru?

Og hotellene, som er helt hinsides dyre, sammenlignet med hvordan det er utenfor turistplasser, er bygget i fancy «look alike» Inka stil. Hvem lar seg lure av dette?

Greit nok, plazaen er fortsatt flott med den gamle kirken osv, men dette er ikke lengre Peru. Dette er Andesfjellenes Mallorca. Eller kanskje jeg skulle si Ibiza. For i løpet av tre timer, fikk jeg to tilbud om å kjøpe kokain!!??

Mulig jeg er helt inhabil her, for jeg fikser jo ikke sånne plasser som dette i det hele tatt. Jeg ønsker å oppleve det ekte Peru… og heldigvis finnes det fortsatt mange, mange steder i Peru hvor den herlige, opprinnelige kulturen fortsatt er intakt.

Legger ved et par bilder fra nettopp slike ekte steder:

Bilde en er fra landsbyen Quincemil (… som betyr 15 000), som skal være Perus våteste sted. Og jaggu regnet det her. Hele natta bøtta det ned!




Planen de nærmeste to ukene er som følger: Ankommer Puerto Maldonado i morgen. Der blir det ut i regnskogen og fotografere diverse ulovlig virksomhet. Har en kontaktperson i byen, som har gitt meg en del tips. Om de holder vann, gjenstår å se. Men to ukers hete blir det uansett… deretter setter jeg kursen mot Norge.

Skal prøve å blogge mer underveis, men det er ikke alltid jeg får tid. Men  hver annen eller tredje dag, skal jeg dra frem satellitt kommunikasjonen min, og komme meg på nett!

fredag 27. juli 2012

Høyt over havet


27. 07. 12.

For to dager siden gikk vi fra Charcana med tre esler og en kjentmann opp 1000 høydemeter til Totorphio. Dette er virkelig langt vekk fra alt. 4206 meter over havet, og mer enn 3000 meter over bunnen av Cotahuasi kløfta.

Hit går ingen veier, ja det går knapt en sti. Og her, i et ensomt steinhus, bor en familie med tre små barn.

Med familiens tillatelse, slo vi opp teltene våre like ved. Første natta var ikke så behagelig. Greit nok at det er iskalt her oppe og mye støv og sand, men å gå opp 1000 høydemeter på en dag, er ikke så smart.

Vi fikk alle, med unntak av vår lokale kjentmann selvsagt, litt hodepine. Men da vi våknet til 12 minusgrader og en stjerneklar himmel i går morges klokken halv seks, så var hodepine og ubehag forvunnet.

I dag skal vi gå ned igjen til varmere deler av Cotahuasi. For i bunnen av kløfte, altså mer enn tre kilometer under oss, er temperaturen behagelig.

Legger ved en liten video fra kjøreturen mellom den lille byen Cotahuasi til den enda mindre byen Charcana (ikke legg ut på denne kjøreturen hvis du har så mye som et snev av høydeskrekk… mer enn 1000 meter rett ned).
video


Og to bilder fra denne lille plassen ved navn Totorphio.






onsdag 25. juli 2012

Cotahuasi


24. 07. 12

Prøvde å blogge i går, men denne satellitt greia jeg har med meg (som jeg er avhengig av for å komme på nett der jeg nå er) spiller ikke alltid på lag.

Nå har vi kommet dypt inn i Cotahuasi Canyon. Er høyt oppe i fjellsiden, og i morgen legger vi ut på tur med to esler for å besøke en familie som virkelig bor uveisomt til.

Dette er Amerikas dypeste fjellkløft – mer enn dobbelt så dyp som Grand Canyon i USA. Jeg trodde lenge dette var verdens dypeste (for det står å lese flere steder). Men det finnes visstnok en eller kanskje til og med flere fjellkløfter i Tibet, som er dypere.

Uansett, på det dypeste er det mer enn 3500 meter fra bunn til topp her i Cotahuasi. Det holder en stund det!

Hva som fascinerer meg er at det faktisk bor folk flere steder her. Og de har flere steinras hver eneste uke. Men det er noe annet, som har gjort at Cotahuasi Canyon av mange blir kalt «Forbannelsens dal».

Dette kommer jeg selvsagt tilbake til i Vi Menn.

Legger ved innlegget jeg hadde skrevet ferdig til i går:



22. 07. 12 og 23. 07. 12.

I går gjorde jeg egentlig ingenting. Tenkte mye på hva som skjedde i Norge for et år siden, og hadde egentlig ikke lyst til å fotografere eller gjøre noe som helst av det jeg vanligvis er så glad i.

Dagen i dag har derimot vært full av aktivitet. Siden jeg forlot shamanen i Amazonas, har jeg reist helt sør i Peru. Har også fått med meg min datter Amalie (16, men om noen dager blir hun 17), som skal være på resten av eventyret her ned.

Hun studerer for å bli journalist og fotograf, så mulig jeg kan lære henne et knep eller to på denne turen.

I dag tidlig forlot vi Arequipa med kurs for Cotahuasi. Dette er en av mine favorittplasser på kloden. Fjerde gang jeg er i området og dette blir tredje gang jeg skal vandre inn i denne gigantiske fjellkløfta, som er mer enn dobbel så dyp som Grand Canyon i Arizona.

Legger ved et bilde av Arequipa og et av veien ned mot Cotahuasi (Cotahuasi ligger for øvrig åtte timer med bil fra Arequipa, og selv om deler av veien er asfaltert, slik som de siste kilometerne ned til selve byen (bildet), så er store deler av strekningen dårlig grusvei, som krysser fjellsletter på over 4700 m.o.h.).



søndag 22. juli 2012

Shamanen og hans pasient

Her har vi shamanen i full sving - dypt inne i Amazonas. Shamanen i midten og hans kone/medhjelper til høyre.

En svært annerledes og underlig opplevelse å være med denne gubben noen dager.



Kommer tilbake til denne historien i Vi Menn.

lørdag 21. juli 2012

Siste av fiskerne...

         En skikkelig tropisk storm dro over oss i går kveld. Regnet så mye at jeg trodde nesten jeg stod i dusjen. Men så skjedde det noe merkelig - i dag tidlig var det kaldt? Og når jeg mener kaldt her i regnskogen, så snakker vi norsk sommer... rundt 15 grader.

I disse traktene er 15 pluss det samme som 20 minus hjemme. Folk dro på seg jakker og skjerf. Jeg tenkte derimot:
- Endelig litt fri fra denne varmen!

Men disse fiskerne, de bare dro på seg gåsehuden og latet som ingenting og hoppet i elva som alltid.

I går dro jeg også inn i regnskogen og fant denne shamanen. Litt av en historie... også fikk jeg lov å være med da han begynte behandlignen av en indianerkvinne. Det var veldig, veldig spesielt. Har aldri vært med på lignenede.

Og hun stakkars jenta han behandlet, ble gitt bort som gave til en eldre mann da hun var 14 år. I dag skal jeg, hvis hun går med på det, intervuje henne og få høre hele hennes historie.

Jenta skal gjennom en fire ukers behandling med denne shamanen, og da snakker jeg ikke om fire uker på et norsk sykehus... Langt, langt i fra.

Jeg skal legge ut et bilde av henne og shamanen i kveld - Peru tid. I mellomtiden, her er et par bilder til av fiskerne.

PS: Jeg redigerer disse bildene minimalt, i og med at jeg har en bitteliten laptop med ukalibrert skjerm. Så mulig det er litt gal fargebalanse, kanskje bildene er litt mørke eller så. Men når jeg etter hvert har gått igjennom alle bildene, og funnet frem de beste og redigert de så de blir så riktige som mulig, da blir det de som kommer på trykk. Og jeg lover å si i fra hvilket nr. av Vi Menn de kommer i. For jeg tror jeg har noen gode bilder av disse karene...!!



torsdag 19. juli 2012

Fiskerne


17. 07. 12 og 18. 07. 12:

Voldsom elv, masse fisk og folk. Langt ute i regnskogen. Dette er gøy – og farlig. Hvert år stryker det med folk her. De blir tatt av strømmen og dratt ut i elva. Men for noen fisker de drar opp!!


Blir her noen dager til, før jeg skal enda lengre inn i jungelen og møte en «curandero» - shaman.

Legger ved et bilde av en fisker jeg har fulgt noen dager. Også er det et av meg da, mens jeg er i elva og fotograferer gutta.