søndag 31. oktober 2010

Kathmandu

Sist jeg vandret rundt i Kathmandus gater var i 1991. Store forandringer. Gatene i Thamel har blitt asfaltert og turistene har tydeligvis overtatt hele denne bydelen. Overalt er det butikker myntet paa turister, restauranter, reisebyraaer osv.

Og trafikken i gatene er, i alle fall for meg, plagsom. Folk, biler, sykkel taxier (rickshawer) overalt. Tett i tett. Og alt er selvsagt bakt inn i en atmosfaere av braaket fra bilhorn, motorsykler, bjeller og folk. Veldig eksotisk... men for meg gikk det over til plagsomt etter en time. 

Men i morgen, mandag, drar vi ut i fjellene. Sammen med fjellklatrer mannen David Durkan fra Wales, skal vi inn i fjellene i Annapurna omraadet. Vi skal blant annet folge deler av ruta som den franske fjellkltatreren Marcel Herzog og hans team fulgte da de klatret Annapurna for rundt 60 aar siden.

Det var forste gang i historien en 8000 meters topp ble besteget. Og det var litt av en tur de gutta hadde. For aa komme inn til Himalayas tinder, maatte de gaa fra India. Dessuten, i dag er Annapurnas beliggenhet korrekt plassert paa alle kart. Dengang var det ikke saa enkelt. Herzog og compani maatte forst finne fjellet for de kunne klatre det. For de som synes dette er spennende, saa anbefaler jeg paa det sterkeste aa lese boken "Annapurna" av Herzog.

Litt trobbel med aa faa inn alle kameraene mine inn i Nepal. De tillater kun et kamera pr. person. Jeg har tre. Men litt unnaluring og et par hvite logner, saa gikk det ogsaa bra.
Jeg har med Canon EOS 1Ds MK III; EOS 5D MKII og det nye G12 paa denne turen. I tillegg har jeg med folgende objektiver (alle Canon): 16 - 35 mm, f= 2, 8; 24 - 70 f=2, 8; 70 - 200 f=2, 8; 100 mm macro, f=2, 8 og 400 mm DO, f=4. Og selvsagt har jeg med stativ og et par blitser.

Saa naa er det opp til meg aa faa gode bilder. Kan ikke skylde paa utstyret i alle fall.

Jeg haaper aa kunne blogge i alle fall noen steder underveis, men i og med at vi skal inn i fjellene saa er vel sjansen ikke saa stor i og med at denne satelitt greia ikke fungerer.

fredag 29. oktober 2010

Nepal

Nok engang sitter jeg og venter på et fly. Turen går til Nepal hvor jeg skal vandre rundt i fjellene en måneds tid.

Nå er det slik at jeg egentlig skulle blogge hver bidige dag på denne turen. For denne satelitt dingsen, som ikke virket under Australia reisen min, burde være i orden nå. Ikke sant?
Vel, i Australia så var jeg litt redd for at det bare var mine manglende tekniske kunnskaper som var årsaken at jeg ikke fikk den til å virke. Det var det ikke (og jeg må vel si heldigvis).

Greia var ikke i orden. Så jeg leverte den inn straks jeg kom hjem og først i går fikk jeg den tilbake. Dagen før avreise til Nepal, fikk jeg telefon om at "nå er'n i orden".
- Jippi, tenkte jeg. Helt til jeg tok den med hjem og prøvde den. Den virket ikke!! Er det mulig?? Etter noen telefoner hit og dit, så forstod jeg at det bare er å gi opp hele greia. Så jeg reiser dessverre uten satelitt kommunikasjon - nok engang.

Jeg skal likevel gjøre det jeg kan for å i alle fall blogge de stedene hvor det finnes det minste spor av Internett. Men jeg skal ikke akkurat til Mallorca, så det kan nok gå både dager og uker mellom enkelte av innleggene.
Bare å beklage... men neste gang.. da virker satelitt greia helt sikkert...?? Eller kanskje burde jeg heller satse på røyksignaler og morse og bare kaste denne satelitt dingsen?  

Har tatt med meg et par litt morsomme ting i kamerasekken denne gang. Blant annet et objektiv jeg aldri har prøvd før. Et 24 mm tilt/shift objektiv fra Canon. Dette objektivet retter opp linjer osv og er et svært nyttig verktøyblant annet for de som fotograferer arkitektur. Men trenger jeg det? Ja, vi får se.
Vet at det går å rette opp fallende linjer i Photoshop, men da må det croppes både her og der, dessuten "knuser" en slik oppretting bildet. 

Nå flyr jeg snart til Delhi. Så blir det å vente der i alt for mange timer, før jeg flyr videre til Kathmandu. Der møter jeg kamerat David Durkan. Opprinnelig fra Wales, men har vel bodd i Norge de siste 30 årene. Og den gamle fjellklatreren David har vært i Nepal noe sånn som 32 ganger. Han kjenner med andre ord landet.

Jeg har derimot ikke vært i Nepal på 19 år. Sikkert mange forandringer!

torsdag 21. oktober 2010

Den mystiske byen...

I Vi Menn nr. 44 kommer reportasjen om denne mystiske byen jeg snublet over i ødemarken i Australia!

tirsdag 12. oktober 2010

Foredrag

Ikke så morsomt å fly økonomiklasse fra Perth til Oslo. Selv om jeg ikke har noe å klage på når det gjelder verken KLM eller Qantas (fra Perth til Singapore). Men disse flyselskapene, og alle andre, har en tendens til å stappe oss passasjerer inn på trangere og trangere seter.
Uansett, jeg er vel tilbake og her er noen datoer for foredrag jeg skal ha de nærmeste dagene. Blir neppe noen bilder fra siste tur, men det blir endel andre spennende turer jeg skal vise bilder og litt video fra, så ta gjerne en tur om du er i området. Det koster ingenting!

Onsdag 13. oktober er jeg hos Foto-Olsen, Lillehammer.
Mandag 18. oktober er jeg hos Fotograf RA Haugen, Skien.
Tirsdag 19. oktober er jeg hos Fotomiljø, Kristiansand.
Onsdag 20. oktober er jeg hos Rolfs Foto, Sandnes.
Torsdag 21. oktober er jeg hos Foto-Erik, Haugesund.
Tirsdag 26. oktober er jeg hos Foto Schrøder, Trondheim.
Onsdag 27. oktober er jeg hos Enfotobutikk, Alta.
Og første reportasje fra siste tur, Australia, kommer på trykk i Vi Menn nr. 43!

onsdag 6. oktober 2010

The end...

Skal ikke avslutte med masse fjas. Vil bare si at nå er det kort tid igjen til jeg reiser hjem, og dermed blir det ikke flere linjer her på en stund.

Dette med blogging er helt nytt for meg, og denne Australia turen har vært et prøveprosjekt (selv om denne forb.. satelitt dingsen ikke fungerte). Så hvis noen synes jeg har sagt for mye tull, for lite tull, har skrevet for mye eller for lite om noe eller hva som helst, så kom gjerne med tilbakemelding slik at jeg kan stramme meg opp til neste episode av Haglunds Reiseblogg.
Og det blir om ca. tre uker!

Kontakt meg gjerne via min hjemmeside: http://www.johnnyhaglund.com/ eller bare legg inn en kommentar her.

Kommer forresten inn her med informasjon om når disse Australia reportasjene kommer i Vi Menn. Dessuten skal jeg holde noen foredrag i oktober på forskjellige steder i Norge. Skal legge ut tid og sted straks jeg vet det.

Farvel for denne gang!

tirsdag 5. oktober 2010

Så kom vi til Perth

Da ankom vi endelig Perth. En flott by... særlig etter å ha kjørt over 600 mil (!!!) gjennom den australske ødemarken.
Nå har jeg sovet i bilen hele tiden, med unntak av en natt, siden vi dro fra Darwin. Denne bilen vi har er jo en stor Landcruiser med V8 Diesel motor og to "etasjer" bak. Bjørn tok første etasje og jeg andre. Det har ikke vært noe som helst problem å sove i denne bilen, men det gjør ikke noe at jeg nå skal sove i en seng i natt.

Reisa jeg nå har gjennomført kunne vi enkelt brukt et år på. Det er så fantastisk mange steder å stoppe, så mye å se og så mange ting å gjøre på strekningen mellom Darwin og Perth, at jeg gjerne skulle brukt i alle fall dobbelt så lang tid som hva vi har gjort. Men tre uker er alt jeg har denne gang, og jeg har jo fått med meg noe på disse tre ukene.

Hva jeg husker best fra hele reise, er tre stopp eller steder:
1: Knox Gorge i Karinjini National Park. Jeg vil aldri glemme denne dype og herlige canyonen langt inne i ødemarken. Stillheten, varmen, de små vannpyttene og det røde fjellet. Et fantastisk sted.

2: Kimberley, helt nord i denne staten. Har vært her en gang før for 11 år siden. Selv om mye har blitt forandret siden den gang, så er dette fortsatt en av verdens siste virkelige villmarker. Det nærmest uendelige villnisset av trær, busker og gress, strekker seg over et landskap hvor uttørkede elveleier snor seg gjennom en knusktørr jordskorpe under den tørre årstiden. Men om noen uker kommer regntiden, og da blir Kimberley nesten totalt utilgjengelig for mennesker. Her finnes en drøss slanger, edderkopper og krokodiller. Et paradis for de med eventyrlyst i blodet.
Neste gang jeg skal hit, blir under regntiden... begynner å planlegge allerede nå!

3: Sist, men ikke minst er denne spøkelsesbyen hvor jeg møtte Mario. Myndighetene sier det er farlig å reise hit, og de gjør alt for å tvinge de fem siste som bor her til å flytte ut. Atmosfæren som hviler over denne byen, som ligger svært isolert til, er unik. Tror aldri jeg har opplevd maken på de snart 23 årene jeg har reist rundt verden.
Jeg er ferdig med å skrive tekst til denne reportasjen, så det skal ikke ta lange tiden før den havner på trykk i Vi Menn.
Lover å si i fra her når det skjer!

Selvsagt vil andre steder jeg har vært innom på denne turen også sitte fast i minnet: Tunnel Creek, Windjana Gorge, Newman, Monkey Mia, Port Headland og nå også Perth. Sistnevnte er faktisk den mest isolerte storbyen i verden. Men da jeg i dag vandret gjennom gågata i sentrum av byen, kunne jeg like gjerne vært på Karl Johan i Oslo. Veldig sivilisert, ren og pen by.

 Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg skulle ta med et eksempel på et bilde hvor dette skjøre morgenlyset ble tatt godt vare på. Vel, det jeg ikke tenkte på var jo at jeg har bare en fire år gammel laptopskjerm å titte på her i Australia, og ikke minst å råkonvertere bildene på (jeg fotograferer i rå-format og disse filene må konverteres med et software program - jeg foretrekker DPP (Canon) eller Photoshop), så jeg er jo ikke helt sikker på om dette bildet jeg nå legger ved beskriver hva jeg ønsker å vise. Men her er det...




Bildet er tatt i Nambung National Park, rett nord for Perth. Det regnet nesten hele natten, men om morgenen dro skyene og slapp frem en morgenyr sol.

Sjalabais til i morgen! Har sikkert ikke så mye å fortelle i morgen, men jeg skal i alle fall passe på å informere dere om at her er sommeren på vei og folket hilser den velkommen etter en "hard" vinter. Blir selvsagt litt gæli å fortelle en normann at "denne vinteren har vært hard", når du bor i Perth, en av de mest solrike byene i verden. Uansett, himmelen er blå og sola skinner. Rundt 25 grader i skyggen og livet er ikke så ille...

mandag 4. oktober 2010

Den forbannede digitale verden...

Endelig fikk jeg åpnet laptoppen min igjen og sjekket mail. Der får jeg den hyggelige beskjeden om at jeg har sendt ut over 300 mail med link til et virus. Her er jeg i den australske villmarka, til tider langt vekk fra den moderne verden, og i alle fall langt vekk fra de fleste mulighetene til å gjøre hverdagen sur for folk i Norge. Likevel så har jeg altså sendt ut mail med virus... selv om jeg ikke engang har åpnet laptoppen på mange dager? Da får jeg lyst til å forbanne den digitale verdenen vi lever i, for sånn skjedde ikke da vi sendte brev og postkort! Men så kommer morgenlyset og de gode bildene. Og da må jeg jo ta frem mitt digitale kamera, hvilket betyr at jeg dessverre må innrømme at det i alle fall er noe bra med den digitale verdenen.
Men, til dere som har mottatt mail fra meg (som jeg ikke har sendt), så beklager jeg det. Håper dere ikke åpnet vedlegget.
Vi er på vei mot Perth. Eventyret her nede begynner å nærme seg slutten. Har bare noen dager igjen, men tre uker etter at jeg kommer hjem fra Australia, drar jeg til Nepal. Opp i fjellene og ut i naturen.
Etter to netter ved Monkey Mia, dro vi sørover mot Nambung nasjonalpark. Har vært her før - for 19 år siden. Ikke mange forandringer siden dengang (bortsett fra litt flere rynker og litt mindre hår... ).
Nå er vi like ved Perth, i en liten, kjedelig småby noen mil utenfor. Har igjen et par bilder jeg må ta før jeg kan rette nesa hjemover. Men når jeg nå sitter her og tenker tilbake på reisa vår og titter på kartet, så ser jeg at vi virkelig har vært midt ute i noe av det mest øde landskapet som dette landet kan by på. Særlig var strekningen mellom Broome og Port Headland spesiell. Men dette med øde plasser er litt underlig. Jeg har jo besøkt mange slike områder opp gjennom årene. Både her i Australia, Sudan, Tsjad, Libya, Russland, Alaska osv. Og kanskje banner jeg litt i kjerka nå, men jeg føler at det faktisk er mer eksotisk å se på kartet i ettertid, eller forkant, og si at "der har jeg vært" eller "dit skal jeg". For når jeg er midt ute i intet, så er jeg jo likevel bare akkurat der. Jeg ser bare bush, ørken, fjell, jungel eller hva det nå måtte være. Klart at følelsen av å være "laaangt borte", er jo tilstede. Men den er ikke så sterk som jeg alltid tror den skal være før jeg drar ut i disse områdene. Likevel, jeg dras stadig vekk mot disse stedene når jeg planlegger reisene mine, og jeg synes det alltid er like spennende å komme dit. Dessverre er det som regel ikke så mye å fotografere i disse områdene - med mindre det bor noen der. Og nettopp der ligger nøkkelen til stor fotoglede! Å finne noen som lever midt ute i det store intet er noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg - både som fotograf og ikke minst som menneske. På denne reisen har jeg møtt noen som har valgt å leve så langt utenfor allfarvei, som nesten mulig er (gubben jeg møtte i den lille, forlatte byen som myndighetene mener er farlig (se tidligere innlegg) og disse folkene jeg møtte midt inne i enorme og utilgjenglige Kimberley). De skal alle få mye oppmerksomhet når reportasjene kommer på trykk i Vi Menn...
Vel, mye filosofi fra en skikkelig amatør. Men det må til.
Jeg kommer tilbake i morgen. Da med et bilde som forhåpentligvis kan bidra til å understreke min påstand om at disse Canon kameraene faktisk klarer å bevare det skjøre og såbare, men utrolig flotte lyset, som oppstår rett før sola går ned eller rett etter at sola har stått opp i områder hvor himmelen er helt fri for skyer. - Puhh..
Da går jeg tilbake til parasolldrinkene mine og de to lokale skjønnhetene (you're right... i Australia??).
... og forresten: Gratulerer til Hushovd. Selv om vi er i Australia, så fikk vi først nå greie på at Hushovd vant. Du verden for en fyr. Utrolig imponerende! Nå skal vi prøve å sole oss i glansen av Hushovd og si til alle vi møter at vi er nordmenn og at vi også sykler (jeg lyver ikke... har jo sykkel stående hjemme).

fredag 1. oktober 2010

I dag ble jeg lurt!!

Monkey Mia paa vestkysten av Australia, er et sted jeg lenge har vaert nysgjerrig paa. Joda, stedet er vakkert med klart hav og lange strender. Det Monkey Mia er mest kjent for er de halvtamme delfinene som daglig kommer inn til stranda for aa bli matet. Og det er spennende aa se, for dette er visstnok det stedet i verden hvor denne blandingen mellom mennesker og delfiner fungerer uten at noen tar skade av det. Men etter aa ha sett delfinene et par ganger, dro jeg ut paa en baattur som anbefales paa det sterkeste av blant annet guideboka til Lonely Planet. Pokker som jeg ble lurt!! Rundt 400 kr for aa sitte paa en overfylt baat hvor kapteinen plutselig roper: - Dugong til venstre 100 meter fra baaten... opps, der gikk den ned igjen.
- Delfin 70 meter bak baaten.. opps, der gikk den ned igjen. Og for hver gang han ropte dugong (sjoku), skilpadde eller delfin, saa ropte alle turistene: Oooahhh.... og lop mot den siden av baaten de kunne faa et glimt av dyret. For et sirkus!!
Blir her til i morgen, saa drar vi inn i en liten nasjonalpark paa denne halvoya. Haaper det blir bedre.
Saa langt paa denne turen har jeg tatt rundt 4000 bilder. Er veldig fornoyd med utstyret jeg har med meg. For de som er intressert i foto, saa kan jeg fortelle at jeg reiser rundt med to kamerahus, Canon EOS 1Ds MK III og Canon EOS 5D MK II. Av objektiver har jeg med meg en 24 mm, f=1, 4; 16 - 35 mm, f=2, 8; 24 - 70 mm, f=2, 8; 70 - 200 mm, f=2, 8; 100 mm Macro, f=2, 8 og en 400 mm DO f=4. Problemet paa en slik reise er stov, varme og lading av batterier. Men disse Canon kameraene er tette, saa lenge jeg ikke skifter objektiv midt i en sandstorm. Varmen, som tidligere, da jeg fotograferte med dias var et kjempeproblem, er overhodet ingen problem for kamerautstyret jeg naa bruker. Og lading av batterier er heller ingen problem.  Jeg tar rundt 1800 bilder pr. batteri paa 1Ds'n og rundt 1000 paa 5D kameraet. Det betyr  at jeg ikke behover aa bekymre meg saa mye om utstyret. Jeg kan i stede konsentrere  meg om aa ta bilder. Og det gjor jo alt mye mer morsomt!
Dessuten er det en fryd aa fange lyset her i Australia med disse nye digitale kameraene. Canon har paa en eller annen maate klart aa lage kameraer som klarer aa fange det skjore , varme lyset som regjerer akkurat to - tre minutter etter at sola har staatt opp og to - tre minutter rett for sola gaar ned.  Skal prove aa ta med et eksempel paa dette i et av de neste innleggene. Men det blir ikke for om et par dager. Og da haaper jeg aa finne en plass med traadlos internett,  saa jeg slipper aa skrive aa, o og ae i stede for ..., ja, dere forstaar hva jeg mener....
En ting til slutt: Vannet her har ca. 26 grader og lufta ligger paa 30. Har maalt med eget instrument... la nemlig kroppen min i det blaa havet og fant lett ut temperaturen!