lørdag 24. mars 2012

Litt om å fotografere i ekstrem kulde


Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det er å fotografere i ekstrem kulde. Jeg tenkte derfor å fortelle litt om hvordan jeg gjorde det under min reise i Russland.

Slik jeg opplevde det, så var det vel hovedsakelig to problemer: Batterier og fingre.

Jeg husker hvordan jeg for mange år siden var høyt oppe i Himalaya, i Ladakh i India, og fotograferte i temperaturer ned mot 50 minus. Den gang var det dias, og batterikapasiteten var langt dårligere da enn nå.

Samtidig husker jeg at det var viktig å snurre filmen sakte tilbake fordi kulden visstnok økte filmens evne til å bli ladet med statisk elektrisitet. Og det kunne resultere i gnister, som igjen lagde lysglimt på filmen og dermed ødela bilder.

Var det noen som savnet filmens tid??

Under en reise i nordøst Russland i desember 2007, fotograferte jeg i 33 minusgrader med et Canon EOS 1Ds Mark II. Den gang måtte jeg bytte batteri omtrent hvert 20 minutt.

Nå ble jeg derimot overrasket - positivt overrasket.

Under siste reise hadde jeg med meg tre kameraer: Canon EOS 1D Mark IV, Canon EOS 1Ds Mark III og et Canon EOS 5D Mark II.

Jeg brukte 1D Mark IV kun innendørs. Under transport, holdt jeg kamera varmt hele tiden, slik at det ikke ble fullt av kondens da jeg tok det opp i et varmt rom.

De to andre kameraene hadde jeg utendørs så å si hele tiden. De lå til og med utendørs om nettene. Men batteriene hadde jeg alltid med meg inn eller jeg hadde de i lomma.

I den delen av Russland hvor jeg reiste, lå temperaturen stort sett mellom 30 og 50 minusgrader. Men inne hos folk var det nesten som i en finsk sauna. Dermed nyttet det jo ikke å dra opp et nedkjølt kamera innendørs. Kondens ville jo da lagt seg som et islag rundt hele kamera.

Da jeg fotograferte ute hadde jeg to batterier på innerlommen og et i hvert kamera. Og her har det skjedd ting siden jeg var i Himalaya for mange år siden.

I 40 - 50 minusgrader, tok jeg rundt 200 bilder med både 1Ds kamera og 5D Mark II kamera før jeg måtte bytte batterier.

Klart at LCD displayet sluttet å virke, men det gjorde ingenting for jeg hadde informasjon i okularet. Der lyste alt.

Ved et tilfelle holdt jeg på i tre timer med å fotografere noen gullgravere i 51 minus (se bildet under), og begge kameraene fungerte optimalt. Men det er klart at det er et par andre småting som gjør fotografering i slike temperaturer litt vrient.

Fingrene blir kalde uansett hva du gjør, for nå og da må du ta av deg vottene for å skru på noen knapper. De første dagene på turen prøvde jeg å bruke noen fleece vanter med ullvotter over. Det går sikkert bra i minus 20, men ikke i 40 minus. Eller 50…

Hadde med meg noen tykke dunvotter fra Bergans, og det må være de varmeste jeg noen gang har brukt. Dessuten kunne jeg betjene de viktigste funksjonene på kameraene med vottene på.

Klart jeg forfrøys noen fingre (tre) etter tre timer i 51 minus. Men det kunne vært mye verre!

Men jeg opplevde noe annet merkelig, som jeg aldri hadde forventet. En ting er selvsagt at min trådløse utløser rett og slett knakk i 47 minus (noen dager tidligere). Den ble stiv som glass, og da jeg vred litt på den sa det «knakk».

Men da jeg jeg jobbet med kamera i 51 minus, så pustet jeg hele tiden på kamerareima. Denne ble da full av kondens, som igjen frøys slik at reima etter hvert ble kledd i et islag… og tilslutt knakk den også. Rett av.

Det har jeg aldri hverken opplevd eller hørt om tidligere.

Godt jeg hadde på meg lange underbukser… for i 51 minus kan tydeligvis alt knekke bare du gir det litt tid…

lørdag 10. mars 2012

Utedo i 47 minusgrader

Har hatt noen iskalde dager på denne turen. En kuldebølge... eller noe sånt... har visstnok lekt seg litt i Jakutia. Og da var jeg der. Meget spennende.


Nå er det derimot mildt. Ikke mer enn rundt 20 minus. Men nå går det mot slutten av denne turen også, så helt i orden at kulda slipper taket. De som bor her fortjener jammen litt sol og varme!!


Hva jeg skal gjøre i nærmeste fremtid, er litt usikkert. Hva som er sikkert er at jeg skal til Sør Amerika i juli og august. Ca. fem uker i Peru og Bolivia. Mulig også Chile.

For de som har lest Vi Menn en stund (og kanskje også min første bok, Forunderlige steder), vil huske "De hvites dal" i Peru?


En bortgjemt dal i tåkeskogen i Peru, hvor folk snakker quechua og er hvite. Et merkelig sted. Dit skal jeg tilbake nå til sommeren. Og denne gangen vil jeg møte en norsk kvinne der!!

Hun fikk vite om stedet gjennom min bok (Forunderlige steder), og straks hun var ferdig med studiene sine, dro hun til Peru. Først til Lima for å lære spansk (hvor hun er nå), og snart reiser hun til De hvites dal. Hun skal bo der i flere måneder og studere menneskene i dalen. Så herlig!!


Damen er forøvrig sosialantropolog - selvsagt. Jeg var engang på nippe til å starte dette studie selv, men så ble jeg bitt av reisebasillen og den finnes det visstnok ingen kur for... eller?


Må innrømme at da jeg på denne turen gjennom Sibir og nordøst Russland bodde tre dager i Oimyakon og temperaturen sank ned til 45 og 47 kuldegrader... og det eneste toalettet de hadde var en utedo, så ble reiselysten satt litt på prøve.

Her er noen foto til fra reisen gjennom det nordøstlige Russland. Jeg kommer til Magadan i morgen, og da er denne turen over også.


Takk for nå...








torsdag 8. mars 2012

... se der kom han tilbake...

Ja, noen trodde faktisk at jeg hadde fryst fast ute i villmarka, men nei. Kort fortalt: Russiske myndigheter tillater ikke bruk av min satelitt kommunikasjon, derfor har det ikke blitt noe blogging. For Internett er langt fra enkelt aa finne i denne forfryste verdenen.

Og naar det gjelder kulde: Forste uka hadde jeg et par dager med 47 minus. Saa ble det "mildt". Helt opp mot 28 minus. Men etter hvert som vi krysset inn i Yakutia, saa ble det pokker saa kaldt igjen. 48 og 49 minus.

Men forst for to dager siden opplevde jeg den kaldeste dagen saa langt: 51 minus om morgenen. Men jeg er godt kledd og har ingen problemer med kulda.

Mye aa fortelle, for dette har saa langt vaert et helt fantastisk eventyr. For de som vil lese mer, saa kommer den forste reportasjen fra reisen i paaske nummeret til Vi Menn.

Her et par bilder fra omraadet jeg er i. Befinner meg fortsatt i Sibir (og ja, han forfryste mannen i rod Bergans jakke, er Johnny Haglund avfotografert i 47 minusgrader).