søndag 26. februar 2012

Magadan


26. 02. 12


Magadan er litt av et sted. Ikke så veldig kaldt, men likevel ligger denne Sibir atmosfæren tungt over hele byen (selv om dette strengt tatt ikke er Sibir – Sibir ligger faktisk mye lengre vest).

Har nå ordnet med de fleste praktiske detaljene før jeg setter kursen mot Jakutsk i morgen tidlig. Rundt 220 mil lengre inn i landet. Og der blir det nok litt kjøligere…

Kort om flyturen til Magadan: Jeg fløy ofte Aeroflot i «gamle dager». Da jeg var ung backpacker på tur, så var de ofte rimeligere enn andre flyselskaper. Men jeg husker med skrekk og gru noen 10 og 15 timers opphold på flyplassen i Moskva, mens jeg ventet på forbindelsen videre til enten Vietnam, India, Kina osv.

Og ikke minst husker jeg de Sovjetiske flyvertinnene. Med tre lag sminke og større overarmer enn Rambo. Spurte du om noe ekstra, så de på deg med et blikk som kunne drepe.

Men den tiden er over. Den nye terminalen ved Sheremetyevo flyplassen er faktisk er veldig moderne og fancy. Men mest overraskende var servicen jeg fikk på flyene. Blide flyvertinner og faktisk god mat. Setene er som hos andre flyselskaper (og ikke som på de gamle Sovjetisk produserte maskinene).

Jeg gir tommelen opp for «nye» Aeroflot!

Vladivostok Air, som jeg fløy fra Khabarovsk derimot… Vel, ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Stapp fullt og trangt, men det opplever jeg ofte. Og selv om ingen på flyplassen snakket annet enn russisk, så kunne faktisk flyvertinnene om bord ganske bra engelsk.

Veldig fascinerende å fly over denne delen av verden. Alt er dypfryst. En slags isørken. Permafrost og rundt seks måneder i året med temperaturer under null grader.

Magadan, som ligger hele 6000 kilometer øst for Moskva, er 11 timer foran Norge.
I dag har jeg vært ute på isen og møtt fiskere. 15 minusgrader og sterk vind til tross, noen av dem hadde stått der i flere timer.

Her et par bilder fra byen:



torsdag 23. februar 2012

Sibir

På god vei mot Sibir. Men det tar tre dager å nå Magadan med fly. I alle fall med den ruta jeg tar. Først fløy jeg til Moskva, så nattfly til Khabarovsk. Og i morgen ankommer jeg Magadan.

Høres kanskje rart ut, men jeg håper det blir kaldt. Jeg drar jo ikke til verdens kaldest bebodde sted om vinteren og håper på mildvær.

Kommer tilbake til det.

fredag 17. februar 2012

Reportasjen om kull + Sibir.

Reportasjen jeg lagde fra disse kullgruvene i India, kommer på trykk i Vi Menn nr. 09.

Om noen dager reiser jeg til Sibir. Har pakket ned lange underbukser og topplue... og det kommer jeg til å trenge.

Regner med - og håper på - ned mot 60 minus. Når jeg først skal til disse traktene, hadde det vært for gæli om det ble mildvær. På en annen side, jeg fikk mail for noen dager sider og da fortalte de at det var ganske mildt nå.

- Johnny, we are only having - 41 at det moment, and it is very nice and sunny, almost like spring.

Så det blir nok kaldt ja...

lørdag 11. februar 2012

Takk for nå


Siste dag.

I går besøkte Moon, min kjentmann gjennom de siste seks - syv år, og jeg en familie vi ble kjent med i fjor. Fattigste av de fattige. De bor langs toglinja og lever av søppel. For mer info om dem er det bare å scrolle tilbake til januar 2011. Der skriver jeg mye om dem.


Jeg var på snarvisitt da jeg kom til Guwahati for et par uker siden +  et lite stopp på vei mot Garo Hills. Da hadde en av kvinnene fått nok et barn. En liten jente på to måneder sov i armene hennes. Vi lovet å komme tilbake med klær og mat til barn og voksne.


Vel, jeg kom i går med bæreposer fulle av klær og mat... også var det ingen der. De hadde rømt på grunn av en krangel med en "søplemafia" i byen. Det var uoverensstemmelse vedrørende rettighetene til søppel i et visst område av byen.

Utrolig, men selv her får bandittene fritt spillerom. Og voksne menn jager vekk en familie med babyer, kvinner og småbarn. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg skulle gjerne hatt tak i disse mennene og fortalt dem et og annet før jeg dyttet dem ned i et dypt hull og kastet nøkkelen.


Jeg blir så sint og lei meg!


Vi snakket med flere av naboene og de fortalte hva som hadde skjedd. Men ingen av dem visste hvor familien har reist.


Gav bort klær og mat til andre trengende, men hva slags verden er det vi lever i?

Jeg burde ikke bli overrasket. Har opplevd dette og verre ting tidligere. Men jeg klarer aldri å bli vant med det og jeg vil alltid bli påvirket av slike ting.


Vel, takk for nå. Ses igjen den 23. februar. Da drar jeg til Sibir og skal blant annet besøke verdens kaldest bebodde sted.


Under et par bilder av familien før de forsvant:


fredag 10. februar 2012

Tilbake til verden... og mobil dekning.

Merkelig hvordan jeg nesten har blitt avhengig av mobil. Jeg har det veldig bra uten - som jeg har vært nå i snart to uker - men når jeg i dag endelig fikk signal igjen, så måtte jeg sjekke meldinger osv.

Men det var heldigvis ikke forgjeves. Fikk en sms fra foto.no som sa: Gratulerer! Jeg forstod ingenting, før det tikket inn en melding om at jeg har vunnet en pris i World Press Photo! Det var en herlig nyhet.

Så idag, og mange dager fremover, vil jeg være stolt og kry! Og selvsagt full av motivasjon til å ta nye bilder.
Bildet jeg fikk andre plass med, kan ses her: http://www.foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=44566

Ikke noe bilde fra meg i dag - beklager. Men skal besøke noen "gamle kjenninger", så i morgen blir det bilder. 

torsdag 9. februar 2012

Fortsatt i regnskogen


09. 02. 12

Nest siste dagen i jungelen. Opp klokka fem som vanlig. Ca. en time før soloppgang. Men det er ikke så mye å velge mellom av motiver her.

Skulle gjerne hatt et bilde av denne mande burung-skapningen… hvis den finnes, da.

Bildet under er en guttunge som jobber i skogen, med en annen guttunge på ryggen (hans yngre bror). I disse himmelstrøkene kommer oppgavene tidlig i livet…

onsdag 8. februar 2012

Snart blir det kaldt... veldig kaldt


08. 02. 12

Tiden går raskt. Snart reiser jeg hjem igjen. Skal være her i Nokrek nasjonalpark to dager til, så setter jeg kursen mot Guwahati og Norge.

Men denne gangen blir jeg ikke lenge hjemme. Reiser til Sibir den 23. februar. Da blir det kulde og snø. Fikk mail nå fra de som hjelper meg å organisere turen: 52 minus.

Jeg får vel pakke ned de lange underbuksene…

Har gjort et par spennende intervju i dag. Dette er mande burung land – ingen tvil om det (Mande betyr forresten mann og Burung betyr selvsagt jungel eller skog).

Under et bilde fra i kveld. En av karene i stammen, pleier å ta en runde i landsbyen hver kveld. Han er nemlig en av de som har sett Mande Burung, og han «vil bare sjekke at alt er ok», når han går kveldsrunden sin.

tirsdag 7. februar 2012

Mande Burung


07. 02. 12



Var sliten etter en lang biltur i går, samtidig som det ble litt sent. Derfor ble det intet innlegg i går.

Hadde en litt ekkel opplevelse i går. Vi kom kjørende mot Tura, på en halvdårlig vei. Plutselig lå den en mann i veien – uten hode. Selvsagt stein død.

Han hadde mest sannsynlig blitt overkjørt og drept. Det merkelige var at langs veien gikk det folk. De også så den døde mannen, men de bare tuslet forbi som om det lå en død hund i gata.

I dette området har det vært en del trøbbel for ikke så lenge siden. I fjor januar ble flere mennesker drept pga. en stamme konflikt. Og jeg vet det finnes militser i disse junglene (neppe noe problem for meg). Poenget er at min kjentmann, hevdet den døde mannen ikke var kjørt i hjel, men drept.

Ikke vet jeg.

Jeg vært på tur i Bhutan og intervjuet folk som hevder de har møtt «Bangkila» (Bhutans navn på den avskyelige snømannen). Jeg har hilst på folk dypt inne i Zanskars fjellverden i Himalaya, som hevder de har møtt «Mirgothen» (… som den avskyelige snømannen kalles i de traktene).

Jeg har til og med vært i Russland, på Kola halvøya, hvor det også finnes mennesker som hevder å ha møtt en avskyelig snømann der også (og flere hevder at den til og med har krysset grensen fra Russland og over til Norge!!!?).

Og selvsagt har jeg i Nepal møtt mange som tror fullt og fast på at det lever en Yeti i den delen av Himalaya.

Nå er jeg her, i Garo Hills i delstaten Meghalaya, hvor de også tror det finnes en lignende skapning, som de kaller Mande Burung.

I går møtte jeg en kar, som har «studert» Mande Burung siden 1997. Og denne mannen har vært på Discovery Channel, History Channel og BBC.

Han er høyt utdannet og snakker veldig godt engelsk. Så det var veldig interessant å høre på hans fortellinger om denne skapningen. Han gav meg også en rekke navn og steder, hvor folk har møtt mande burung.

Hva som fascinerer meg veldig, er ideen om at det finnes noe «uoppdaget» der ute, og hvordan mange mennesker virkelig tror på dette. Jeg elsker å møte disse menneskene, høre deres historier og føle på deres overbevisning.

For oss nordmenn er alt så svart/hvitt. Den finnes – den finnes ikke. At det er noe midt i mellom og at noen mennesker faktisk tror på noe som ikke er opplest og vedtatt, slikt pleier vi i vesten ofte å le av.

Men samtidig har vi ingen problemer med å leve oss inn i filmer hvor det finnes både troll, superhelter og grønne romvesener.

Nok om det! Mye plapring. Her et bilde at gårsdagens mann – Mande Burung forskeren Dipu Marak (bildet tatt i Tura) + et bilde av en fantastisk fullmåne, som sklei sakte opp over den mektige regnskogen i går kveld.




søndag 5. februar 2012

Frisk luft...


05. 02. 12

Endelig tilbake i frisk luft. Reiser langs grensen mot Bangladesh. Litt usikkert område blir jeg fortalt. Det er noen militser i disse åsene, som er litt ustabile. Men så lenge vi reiser om dagen går det visst greit (håper jeg?)

Men lufta og naturen her er frodig og frisk. Mine lunger trenger det etter å ha pustet kullstøv noen dager (ikke sunt!!).

I morgen kommer vi til Tura. Deretter vet jeg ikke helt hva som skjer videre. Skal prøve å finne noen som har litt mer informasjon angående mande burung, som de kaller yetien i dette området.

Under et bilde fra området jeg har reist gjennom i dag. Khasi Hills blir det kalt og her er kirker og ingen (i alle fall veldig få) hindutempler. Bildet er tatt bare seks kilometer fra grensen til Bangladesh.


lørdag 4. februar 2012

Siste dag i gruvene


04. 02. 12

Som fotograf er det ganske vrient å ta bilder inne i disse kullgruvene. En ting er selvsagt det rent fysiske. Jeg er omtrent dobbelt så stor som disse karene, og gruvene er trange selv for dem. Jeg føler meg som julenissen i ei litt for trang pipe.

Men greit nok, jeg ligger på magen og drar meg innover med armer og ben. Gjennom små vannpytter og gjørme. Og alt er sort. Vann, gjørme, vegger, tak og gulv. Og etter fem minutter, er også jeg sort.

Men når jeg endelig har kommet et par hundre meter inn i ei gruve, til et sted hvor noen jobber, så er det mye varmere der enn ute. Og ikke minst fuktig. Objektivet dugger like mye som når du tar med briller fra et par minus og rett inn i ei varm stue.

Hjelper ikke å pusse eller gnikke heller (og det er heller ikke særlig lurt, for lufta er tjukk av kullstøv, som blander seg med dugget og lager sandpapir).

Dermed må jeg bare vente, og vente… og vente. Ligger rundt 40 minutter bare og venter på at dugget skal forsvinne før jeg kan begynne å fotografere.
Jeg kunne selvsagt krabbet inn med kamera først, latt det ligge der en time, også kunne jeg kommet etter. Men det er faktisk mye mer behagelig å ligge her å vente, enn å måtte ake seg inn her mer enn strengt tatt nødvendig.
Nok klaging, for selv om det litt vanskelig, så er det gode motiver og bildene blir ikke så ille.

I dag skulle jeg egentlig ikke vært inne i ei gruve, men så ble jeg litt revet med og dermed blei det to timer i dag også.

I morgen blir det andre boller. Da skal jeg til Garo Hills helt vest i Meghalaya og lete etter… den avskyelige snømannen.

Joda, den har blitt observert her også. Skal bruke siste uka i India på denne mystiske skapningen.
Her et bilde fra hovedgata i Ladrymbai. Forferderlig sted. Veien er bare grus og sand, som virvles opp i lufta når lastebilene kommer dundrende – døgnet gjennom.

fredag 3. februar 2012

Svarte-Petter


03. 02. 12
Nok en hard dag i gruvene…
I dag var jeg åtte timer under jorda. Denne gang uten å bli syk.
Ganske spennende sted, men ikke særlig trivelig. Daglig passerer hundrevis av lastebiler gjennom denne byen, Ladrymbai, for å hente kull.
Forferdelig trafikk – og forurensning. Støv og skitt. Og selvsagt kull. Jeg har kull overalt. Klærne mine, kamerautstyret, kroppen og håret. Ser ut som Svarte Petter.

Ikke behagelig. Men bare en dag til her, så drar jeg mot grensen til Bangladesh.
Her et bilde fra i dag, hvor unge gutter laster inn kull i lastebiler, som skal frakte kullet til Guwahati.

torsdag 2. februar 2012

Kull


02. 02. 12.

I går tilbrakte jeg mer enn to timer under jorda – dypt inne i en privat kullgruve sammen med ti – tolv arbeidere. Samme gjorde jeg i dag tidlig.

Jeg kan vel med hånda på hjertet si at dette er vel kanskje den verste arbeidsplassen jeg noensinne har opplevd. Joda, asbestgruvene i Kina var også ille… men dette er faktisk verre.

I dag, etter å ha vært omtrent 250 meter inne i gruva i nesten tre timer, kom jeg ut med ekstrem hodepine og kvalme. Jeg var så syk at jeg bare måtte legge meg rett ned på bakken og trekke frisk luft.

Jeg må ha vært inne i en lomme, hvor det var lite oksygen eller noe slikt. For etter en time gikk det over.

Disse to gruvene jeg har besøkt er bra næring for en rekke mareritt. Ca. halv meter høye… på det høyeste. Noen steder så trange at jeg måtte ta av meg hjelmen for å komme gjennom.

Og først går jeg ned i et rundt 30 meter dypt hull, så krabber og klyver jeg 200 – 300 meter inn i fjellet. Og hele veien er det så klaustrofobisk trangt og så dårlig luft, at jeg kan ikke fatte hvordan mennesker klarer å jobbe her nede dag etter dag.

Dessuten, for virkelig å gjøre det hele verre, så hadde jeg en helt forferdelig opplevelse inne i den siste gruva i dag. Noen sprengte av en ladning dynamitt ikke langt unna. Kall det gjerne innbilling, men jeg følte at hele gruva rørte seg og jeg var sikker på at alt skulle kollapse og at dette var min siste time.

Legger ved et par bilder. Et er av en sliten og møkkete fotograf, og et er av en ung gruvearbeider. Skal fortelle mer om dette når saken kommer i Vi Menn.


onsdag 1. februar 2012

India

31. 01. 12

Litt treg med å komme meg på bloggen denne gangen. Ankom India for to dager siden, så reiste jeg rett til Guwahati og videre til Shillong i staten Meghalaya og så til Jowai, hvor jeg nå er.

I morgen drar jeg videre inn i disse jungelkledde åsene for å finne små, private kullgruver. Det finnes over 100 av dem i disse åsene, som kalles Jaintia Hills.

Målet er å fotografere hvordan folkene her jobber når de drar ut kullet fra små, trange og rasfarlige gruver. Jeg har jo sett tilsvarende tidligere, og det er ikke akkurat en trygg og behagelig jobb disse karene – og barna – utfører daglig.

Mer om det i morgen.

01. 02. 12

Kaldt i dag tidlig. Vel, etter norsk målestokk er kanskje ikke to minus grader veldig kaldt. Men det vi ofte glemmer i Norge er at vi har det varmt inne. Her er det like kaldt inne som ute. Og da er faktisk to minus litt kjølig.

Men det er også litt skremmende. Om noen uker reiser jeg til Sibir, og der er to minus nærmest å regne som T-skjorte temperatur. Fikk mail i dag fra hun som har hjulpet meg med å organisere turen min, og hun fortalte om 52 minus.

Og jeg synes det er kjølig her??

Nå er jeg midt i Meghalayas kull verden. Skal prøve å komme inn i en kullgruve i løpet av dagen. Men det er litt risiko. Har snakket med et par lokale karer, og de forteller at disse private gruvene, hvor de bruker dynamitt og håndkraft for å grave ut, har en tendens til å kollapse i ny og ne.

Har med meg hjelm og grotteutstyr, men hvis gruva detter i hodet på meg, så hjelper vel det fint lite.

Kommer tilbake i morgen med mer informasjon.
Her et par bilder fra Jowai: