Hvor er Brahmaputra?

Det hender selvsagt at ting ikke alltid går etter planen når jeg er på reise… slik som i dag tidlig.

Klokka 05. 30 parkerte Moon og jeg ved bredden av Brahmaputra. Det vil si, ved hva som er bredden av elva under regntiden. For nå er det lite vann i elva, og det kan være et par hundre meter fra elvebredden til selve elva.

Vel, vi skulle til elva, så vi begynte å gå i den retningen vi trodde elva lå. Men i dag tidlig lå tåka tjukk, så vi så ikke mer enn 20 meter foran oss, så vi kunne ikke se elva fra der vi parkerte. Og etter å ha gått i noen minutter, så vi heller ikke elvebredden eller bilen vår.

Det var nesten som å være midt i Sahara på tåkefylt dag. Men vi fortsatte å gå mot elva… trodde vi.

Etter å ha gått i ytterligere ti minutter, uten å se annet enn sand, forstod vi begge at her er vi på feil vei. Så vi snudde og begynte å gå i en annen retning. Fortsatt innhyllet av tykk tåke… og fortsatt på feil spor.

Etter at vi hadde famlet rundt i tåka tjue minutter, begynte jeg å føle meg ganske dum. Samme følelsen hadde selvsagt Moon. Han bor tross alt like ved her.

- Her er det noe overnaturlig, mente Moon, og jeg var vel på nippe til å tro han, for samme hvor vi gikk, så dukket ikke denne elven opp. Og vi snakker om en av verdens største elver. Hvordan er det mulig å ikke finne denne giganten når vi til og med står på dens bredde?

Men det pinligste av alt, er jo at jeg faktisk ikke tenkte på å i alle fall på en eller annen måte merke meg hvilken retning bilen vår stod. For nå hadde vi virret rundt og rundt, og jeg hadde ikke med verken kompass eller GPS (det la jeg igjen i bilen).

Egentlig har jeg ganske god retningssans (i alle fall når jeg har med meg GPS’en), men nå sviktet tydeligvis alt.

Men så kom redningen. En enslig mann på sykkel!?

- Hei du, vet du hvor Brahmaputra er, spurte Moon. Mannen titter på oss litt rart.

- Unnskyld, sa han for han fikk liksom ikke med seg spørsmålet. Moon spurte igjen, og da gliste mannen alt han var god for.

- Dere står jo midt i elva, lo han.

- Men dette er jo bare elvebredden, sa Moon litt irritert. Da smilte mannen enda bredere, og pekte ut i tåkehavet. Og da fikk til og med jeg øye på den. Rett foran oss. Der lå den forbaskede elva.

Straks tåka lettet en time senere, måtte jeg følge sporene våre, og det viste seg at vi hadde klart å gå i sirkel. Ikke bare en gang, men hele tre ganger.

Så det var morgenen da jeg ikke klarte å finne Brahmaputra. Flaut!

Her blir Moon forklart av mannen på sykkel, at vi kanskje kunne trengt et speiderkurs:

Og for øyeblikket, befinner jeg meg i denne lille landsbyen, Bokakhat.