Siste fra USA

Så var denne turen over også. Skal bruke noen dager i New Orleans på å skrive ferdig reportasjene mine. Så blir det hjem, pakke om og om tre uker drar jeg til Kina.

Det skal bli greit å bytte kultur og kontinent. Er ganske glad i USA, men føler at jeg har fått nok nå. Men det er kanskje fordi jeg på denne turen bare har oppholdt meg i øst og sør. Må innrømme at det er de vestlige statene i USA, som gir meg mest.

Men det blir en annen gang. Nå er det Kina, og deretter Afrika, som står for tur (hvis ikke noe helt spesielt skulle skje... og det hender jo).

Legger ved et par bilder fra New Orleans. Fin by og spennende med French Quarter... men denne "dixieland jazzen" kan fort gi en stakkars nordmann mentale skader. Forferdelig bråk!

 

"Isaac" og Mississippi

         Har brukt de siste dagene til å følge Mississippis bredder. Men det er ikke så lett som jeg trodde. Fullt av oljeraffinerier, fabrikker og annet "top secret" langs denne elva. Det står "Warning - No Tresspassing" på alt for mange skilt.

Jeg har jo trosset disse skiltene noen ganger, og hva som har dukket opp virker ikke akkurat så veldig skummelt eller hemmelig.

Må innrømme at jeg er ganske lei alle disse formaningene om å "ikke gå inn på min eiendom", "ikke gjør ditt og datt" osv. Det lukter syklig paranoia lang vei.

Men det er vel ikke akkurat et ukjent fenomen her i USA...

         Har også reist litt rundt i områdene, som ble rammet av "Isaac". Jeg blir imponert av folk som for syv år siden fikk hjemmene sine ødelagt av "Katrina" og som bygget de opp igjen. Og så kommer "Isaac" og river alt ned igjen... likevel insisterer de på å bygge opp husene nok engang og flytte tilbake... vel vitende om at det godt kan komme en ny orkan om tre - fire år og rive alt ned igjen.

Mer om dette i Vi Menn etterhvert. Har møtt noen av innbyggerne og intervjuet dem og prøvd å finne ut hva som gjør de så forferdelig bundet til disse orkanutsatte strøkene.

Legger ved et bilde fra et av husene, som ble satt under vann da "Isaac" herjet.

 

          Et par ting: Har fått mail fra noen som undrer hvor det ble av Stein Morten Lier, krimforfatteren som skulle bli med meg. Vel, han gikk glipp av en opplevelse for livet i og med at han ble hjemme fremfor å bli med på alligatorjakt. Synd for han...

Og kamera, for de med interesse for foto: 1Dx, det nye flaggskipet til Canon, er som ventet veldig, veldig bra. Skal jeg gjøre en kort sammenligning med 5D MK III, så vi jeg si at filene fra 1Dx er et hakk bedre - særlig på høy ISO. Som ventet har de faktisk bedre dynamikk - særlig i de mørke partiene.

Kamera i seg selv er veldig deilig å jobbe med. Jeg liker at de er litt store, så tyngden og størrelsen er bare positivt for meg.

Men det er to negative ting:
1: Støv! Dessverre viser det seg at 1Dx er som en støvklut i forhold til 5D MK III. Under mine seks uker i Sør Amerika med 5D MK III, festet det seg knapt et støvkorn på bildebrikken. Slik er det ikke nå - det er allerede mye støv på 1Dx'en sin bildebrikke. Og jeg skifter svært sjeldent objektiv.

Så synd!

2: Strøm. 1Dx'en bruker mer strøm enn sin forgjenger 1Ds MK III. Med sistnevnte tok jeg fint 2000 bilder på et batteri. Nå klarer jeg 1500, kanskje 1600 på en god dag (Viktig å merke at jeg har slått av displayet bak på kamera. Tar bare en titt på enkelte av bildene en gang i blant, og sparer på den måten strøm).

Likevel, som hovedkamera, vil jeg faktisk velge 1Dx fremfor 5D MK III. Men det er ikke mye som skiller dem...





 

Ferdig med alligatorer...

      

Så var det over for denne gang - i alle fall for meg. Selv om sesongen varer i 30 dager, så er de fleste ferdige med kvoten sine lenge før det. Eugene og Ed har fortsatt noen få dyr igjen før de er ferdige med sin, men i dag er det lørdag, og da kommer familien til Eugene for å være med på jakten.

 

Det er ikke så mange som bedriver alligatorjakt, så de få som får lov til å bli med disse karene på jakt, kaster alt de har i hendene og gjør nettopp det. Så lørdag og søndag er det knapt plass til alligatorer i båtene.

Men de er likevel svært selektive til hvem som får være med.

I går kom det likevel en dame fra de lokale nyhetene for å filme litt. Det var litt av et syn. Når små barn kan være med på alligatorjakt, så kan det virke helt ufarlig og ganske lett. Vel, de barna som er med skal bli alligatorjegere når de vokser opp. Det er derfor Ed og Eugene tar de med seg. Og dette er unger som er vokst opp i sumpene. De bryr seg ikke om fuktigheten, varmen, alle insektene, alligatorblod, den råtne stanken fra åte eller smellet fra pistoler.

Damen fra nyhetene er derimot vokst opp i byen. Hun fikk litt blod på seg, dessuten var en av alligatorene de fanget ganske aggressiv. Den kastet seg inn mor båten og lot kjevene snappe. Damen holdt på å gå i gulvet.

 

Svett og full av insektbitt, ble hun kjørt til land lenge før gutta var ferdige med dagen.

Heldigvis var jeg i båt med Ed og hans barnebarn (han sa første dag at de var ungene sine... men jeg oppfattet ikke at det var en "sørstats fleip", før siste dag). Så jeg slapp å måtte dra inn før alle fellene var sjekket.

 

Legger ved et bilde av Ariel (11) og dagens to første alligatorer.

 

 

 

Alligator land

Da jeg var her første gang for, ja, ikke ti år siden... men 14 ÅR SIDEN!! Er det mulig. Jeg trodde jeg var her for ti år siden, men jeg var jo her i 1998... og etter å ha telt alle fingrene mine og noen tær, så kommer jeg frem til at det altså er 14 år siden jeg var med alligatorgutta på jakt sist.

Tiden går fort. Derfor er det veldig viktig å nyte livet. Slik som jeg faktisk gjør nå. Ok, jeg er på jobb, men det går jo å ha det gøy likevel...

Det jeg skulle si var: Da jeg var her sist, fanget karene den største alligatoren de noensinne har tatt her. Og Eugene, som er 82 år, har gjort dette i over 40 år. I dag var jeg med de samme karene igjen (bortsett fra at 60 år gamle Ed har fått to nye barn siden sist, og en av dem - sønnen hans, som er fem år - er med hver eneste dag han kan. Ja, også barnebarnet til Eugene da, ei jente på 13).

Vi dro ut klokken halv syv, og siden de startet jakten for en uke siden, har de dratt inn en og to alligatorer hver dag. Vel, i dag dro de inn åtte stykker. Og to av dem var over tre meter. Dermed er det offisielt: Johnny Haglund bringer lykke til sumpfolket!

Det var vill jubel da vi kom i land, og alle var enige om at jeg må komme tilbake hvert år.

Men uansett om jeg bringer lykke eller ei, så er disse menneskene svært hyggelige og gjestfrie. De er litt annerledes enn amerikanere flest. Det tar litt tid å komme innpå dem, og de skyter ikke "Spectacular, fantastic og great" fra hofta i tide og utide. De er litt mer forsiktige. Men straks du er innafor, så er de utrolig vennlige.

Og for en dag jeg har hatt. Greit nok, jeg er ikke så veldig glad i dette med å skyte dyr osv., men å jakte alligatorer er en gammel kultur og jeg er med for å fortelle om nettopp det. Jeg er ikke her for å forandre noe som helst.

Det som er gøy er jo disse ungene til cajun gutta. Sønnen til Ed, som bare er fem år, har allerede skutt fire alligatorer den siste uka.

- Ja, de var jo ikke så store da, innrømmer far. Men det jeg tenker mest på, er at en guttunge på fem år har holdt en ladet pistol i hånda - og skutt med den. Mor og far hadde vel havnet i fengsel hvis dette hadde vært Norge.

Legger ved tre bilder fra dagen i dag. I morgen og fredag skal jeg være ute med karene hele dagen, så da blir det neppe tid eller anledning til blogging.

Men jeg kommer plutselig tilbake...

 

 

Til Louisiana...

Ankom Louisiana i dag. Regnet da jeg dro fra New York, men i New Orleans var det sol. Var litt bekymret for været da jeg dro hit, og jeg ser jo også at det har forårsaket mye skade. Men mine venner i Kraemer, har heldigvis sluppet unna det verste.

Det betyr at i morgen tidlig, klokken 06. 30 lokal tid, drar jeg på alligatorjakt. Jeg skal selvsagt bare jakte med kamera, men spennende blir det likevel.

Mer informasjon kommer i morgen.

Her er et bilde fra en gammel fabrikk jeg fant i området rundt Centralia.

 

Centralia

Av alle underlige steder jeg har vært de siste 24 år, så ligger Centralia ganske høyt opp på lista. Det er en ekkel atmosfære i området og det blir ikke bedre av hva jeg opplevde i går kveld:

Jeg ruslet rundt med kamera, som vanlig. Prøvde å finne vinkler og fange atmosfæren. Jeg skal være her to dager til, så i går tok jeg bare for meg den gamle Highway 61.

I det jeg fotograferte noen sprekker i asfalten, hørte jeg rare lyder rundt meg. Så jeg satt meg ned - med bena inne i en av disse sprekkene - for å se om et dyr kanskje ville dukke opp fra den tykke skogen, som nå omfavner denne forlatte byen.

Etter fem minutter hoppet jeg opp - og det nærmest brant under føttene mine. Jeg stakk så en hånd ned i sprekken, og der var det kokvarmt. Og først da så jeg gassen, som nesten gjennomsiktig strømmet ut fra sprekkene i bakken...

Jeg kommer tilbake til dette i Vi Menn. Men det som er helt utrolig med Centralia, er at det brenner under bakken - og det er grunnen til at byen er forlatt. Og det har brent her siden 1962... og kan brenne i hele 1000 år til.

Mye å fortelle om denne forlatte byen. Dessuten oppdaget jeg noe annet i området også... noe litt "creepy"...
For er det noe hele dette området kan skilte med, så er det denne litt "skrekkfilmaktige" atmosfæren.

Her et bilde fra den delen av Highway 61, som i 1993 ble stengt.

 

USA

Det har jo vært uvær i Louisiana, så jeg vet ikke hvordan det går med alligatorjegerne. Snakket med dem forrige uke, men har ikke fått tak i dem denne uka.

Heldigvis skal jeg til Pennsylvania før jeg drar til sumpene. Så da håper jeg forholdene har normalisert seg etter orkanen.

Og Pennsylvania blir faktisk ikke mindre spennende enn alligatorjegere. For i denne staten finnes en veldig, veldig spesiell by.

Kommer tilbake i morgen med mer info. Men hvis du er nysgjerrig, kan du jo Google "Centralia".

 

Det var det for denne gang...

  08. 08. 12
 
   Er tilbake i Puerto Maldonado. Blir her et par dager, før jeg setter kursen vestover til Lima også tilbake til Norge.

Men i slutten av august drar jeg på alligatorjakt i Louisiana med noen cajun-folk jeg har kjent i ti år. Jeg skal selvsagt bare jakte med kamera, men det blir en trang båt og mange store gap, så jeg tipper det blir nok spenning.

Dessuten husker jeg fra forrige gang jeg var med disse gutta på jakt, at de behandler geværer og pistoler på samme måte som de gamle western heltene gjorde.

Så sjansen for å bli skutt er mulig større enn sjansen for å bli spist?

Dessuten skal jeg ha med meg en assistent fra Norge - forfatteren Stein Morten Lier. Ikke umulig at han havner i et alligatorgap. Han er jo stort sett bare vant med asfalt og kafeer i Oslo Sentrum. I så tilfelle vil jeg i alle fall få veldig gode bilder (og ikke minst vil jeg nok gjøre Ingvar Ambjørnsen veldig glad).

Kommer tilbake i slutten av måneden med mer info.

Legger ved et par bilder fra Puerto Maldonado:

Klamme dager

05. 08. 12

Jeg er jo glad i regnskog og områder langt utenfor allfarvei. Men jeg er ikke særlig glad i hete. Og her er det nok av det. Vi bor i et lite skur (se bildet), midt i regnskogen, men det er på forskjellige steder jeg fotograferer hver dag. Og disse stedene ligger mellom en og to timers gange fra «hotellet» vårt.

Så enkelte dager blir det fire timer å gå frem og tilbake. Det er jo selvsagt ikke langt, men med en sekk fylt av kamerautstyr og tre liter vann på ryggen, samt jungelens hete, så blir det en svett opplevelse – hver dag.

Drikker og drikker vann, men er likevel alltid tørst.

Men en liten premie venter hver kveld. Rett ved «hotellet» vårt er det en liten elv med avkjølende vann. Det er reine himmelen!

Og for et sted jeg er nå. Våkner klokken 05 hver morgen til jungelens lyder. Fugler, insekter og den deilige, friske morgenlufta er balsam for sjelen. Og folkene vi har blitt kjent med, hovedsakelig fire karer, er tøffe, harde og kan ved første øyekast virke litt usympatiske. Men det er bare utenpå. De er virkelig hyggelige, og nå, etter at vi har vært sammen med dem noen dager, har vi virkelig funnet tonen.

Spanskkunnskapene mine begynner å ta seg opp, slik at jeg forstår i alle fall de enkleste morsomhetene disse gutta stadig vekk lirer av seg. Minner meg litt om den tiden jeg jobbet som veiarbeider i Oslo Veivesen for over 20 år siden (bortsett fra at her arbeides det hele tiden).

Så dette er gøy!

Har nå tatt mange tusen bilder på litt over fire uker. Er veldig fornøyd med kamerautstyret – også det nye 5D Mark III. Men nå ute i skauen har jeg ingen mulighet til å lade batterier. Heldigvis har jeg med syv ekstra batterier til 5D kameraene mine, men jeg trenger neppe alle. Det viser seg nemlig at jeg kan ta hele 1500 bilder på hvert batteri. Så 5D Mark III bruker mindre strøm enn 5D Mark II. Det er jo interessant.

Men jeg må jo nevne i samme slengen at jeg bruker nesten aldri displayet bak på kamera, så jeg sparer mye strøm på det. Dessuten er det varmt her, noe som gjør at batteriene lever litt lengre.

Men jeg liker å ta back up av bildene hver eneste dag, og når dette innlegget er sendt, har jeg neppe mer strøm igjen på min bærbare PC. Det betyr at jeg ikke kan kjøre back up på noen dager. Overlever sikkert, men det er faktisk greit å være litt hysterisk på akkurat det punktet.

Se på disse bildene og ta en titt på filmen Amalie har laget av meg mens jeg fotograferer «Jungelens bødler», så skal jeg komme med nye bilder og et nytt innlegg om et par dager når vi er tilbake i Puerto Maldonado og et hotellrom med strøm!

Nok en dag i regnskogen...

03. 08. 12

Nå er vi et steinkast unna grensene mellom Peru, Bolivia og Brasil. Dypt inne i regnskogen. Bor under tak i et treskur, som tilhører noen tømmerhuggere.

Blir her rundt fire dager til, før vi setter kursen vestover igjen.

Legger ved noen bilder min datter har tatt av meg mens jeg fotograferer. Hun ble 17 for noen dager siden, og selv om vi svetter, bare spiser ris og litt tørrmat, drikker lunkent vann, slåss med mygg og andre blodtørstige kryp dagen lang og er mange mil unna nærmeste dusj, så insisterer hun fortsatt på å bli fotograf.

Bra!