søndag 23. januar 2011

Litt biltrøbbel hører med...


Noe hører alltid med på reise i den tredje verden. Sudan, Indonesia, Peru, Tsjad eller India: På et eller annet tidspunkt under reisa, så bryter bilen sammen. Samme skjedde selvsagt i dag. Men det gjør sjeldent noe når jeg er på reise, for jeg har ingen avtale jeg skal nå. Ingen kone som venter hjemme med middag eller barn som skal plukkes opp fra barnehage.

Faktisk så er i de aller fleste tilfeller bilhavari en positiv opplevelse når jeg er på tur. Grunnen er selvsagt enkel: Bilen må repareres før vi drar videre, og da dukker plutselig nye, uventede situasjoner opp.
Vi må få bilen til et verksted, enten for egen maskin eller på en annen måte. Og da kan mye skje og ofte blir det både bilder og morsomme historier ut av det.
Så skal bilen repareres. I Norge har vel ikke mekanikere mer møkkete hender enn de fleste andre, men slik er det ikke i for eksempel India. Dermed møter jeg en yrkesgruppe, som i de fleste tilfeller er ganske fotogene.
Vel, bilen vår kom til verksted av egen maskin. Der ble vi møtt av tre møkkete karer med store smil. De satte i gang og skrudde så olja sprutet. For du behøver ikke bestille time her. Bare kom innom, så fikser de alt med engang.
Har de ikke reservedelene du trenger, ja, så finner de raskt en annen bil de kan ”låne” av så lenge. Hvis ikke det går, så improviserer de. Bender litt ståltråd, slår litt på noen metallbiter, finner frem en brukt tapebit og til slutt litt tyggegummi til å holde det hele sammen.
Høres ikke så bra ut, men jeg har sett disse karene utfør nærmest mirakler med minimalt av utstyr og verktøy. Klart, det lukter jo svidd bambus av eksosen etterpå, men det kan vi leve med.
- Lært det på skolen, spurte jeg mannen som fikset bilen vår. For engelsk kunne han, men verken det eller å skru bil har han lært på skolen.
- Begynte å skru da jeg var ti år, fortalte han. Og skru kunne han. Holdt på en time. Et hjullager hadde gått i stykker, og mannen fikset greia på en times tid.
I Norge hadde vel en times arbeid, med deler, reparert umiddelbart, sikkert kostet mer enn tusen kroner (har ikke peiling, men litt erfaring har jeg med min gamle Ford, og for 1000 kroner får man vel knapt skiftet en skrue i Norge?).
- 100 kroner takk, sa mekanikeren og smilte fra øre til øre da vi gav han 110 kr.

Jeg fortsetter på min ferd langs Brahmaputra. Dette er jo et svært eventyrlig hjørne av verden. Jeg har reist her tidligere, men det betyr ikke at det er kjedligere nå. Faktisk så føler jeg meg som en guttunge på 10 år, som akkurat har fått nøkkelen til verdens største lekebutikk.
Dette området er, slik jeg ser det, som en drøm for en fotograf. Overalt finnes motiver.
I morgen kommer vi til Majuli. Skal visstnok være verdens største elveøy. Altså den største øya i verden som ligger i en elv. Vet ikke om det stemmer. I fjor var jeg på en øy i Nilen, som virket langt større.
Uansett, Majuli, som jeg besøkte første gang i 2006, er en underlig plass. Det som er poenget med denne turen til Majuli, er å dokumentere de store skadene Brahmaputra har gjort på øya. For klimaforandringer, samt nedhugging av skog i Himalaya, er indirekte med på å ødelegge øya. En øy som for øvrig huser 165 000 mennesker, en rekke klostre og rundt 1000 munker.
Lover å kommer tilbake til dette i Vi Menn reportasjen, og i morgen skal jeg komme tilbake her med mer info om Majuli.

Her et par bilder av mekanikeren som fikset bilen vår.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar