torsdag 26. mai 2011

Kongo er over for denne gang, men jeg skal snart tilbake.

Alltid godt å komme hjem, men siden jeg er født med nomadeblod så har jeg selvsagt planlagt neste tur til Kongo allerede (april 2013).

Høres kanskje merkelig ut, men selv om landet både er litt utrygt og til tider ganske ukomfortabelt, så er det et utrolig spennende land. Og komfort og trygghet har jeg nok av hjemme.

Men før den tid drar jeg til Guyana. Hadde tenkt på Surinam, men etter litt research så fant jeg ut at Guyana mest sannsynlig er mer spennende for meg.

Kommer tilbake her når avreise nærmer seg.

Bildet er fra Goma, like ved grensen mellom Kongo og Rwanda.

mandag 16. mai 2011

Korrupt


         Kongo er usedvanlig korrupt. Ingen overraskelse der. Og jeg har betalt bestikkelser i øst og vest for å få lov til å ta bilder, for å få lov å reise hvor jeg ønsket osv.



Men når jeg endelig skulle hjem igjen, så leverte jeg passet til immigrasjonsoffiseren. I Kisangani sitter han på et lite kontor, hvor en og en må inn og bli sjekket.



Da jeg kom hit, betalte jeg han 20$. Selv om jeg allerede hadde betalt alle avgifter. 20$ var bare ren bestikkelse for at han ikke skulle stikke kjepper i hjulene for min reise. Men når jeg nå skulle hjem, så ønsket han mer penger.



Jeg sa nei! Dermed begynte han å si at jeg hadde vært her for lenge, noe er galt, han må beholde passet over natten og jeg måtte vente minst to dager før jeg kunne reise hjem.



Heldigvis har Jaques, tolken min på denne reisen, en veldig god kontakt Kinshasa. Denne kontakten kjenner til og med Kabila, presidenten. Også kjenner han en som kalles for "turistministeren".



Turisme er neppe Kongos største inntektskilde, men de ønsker å øke antall turister til landet. Og landet har absolutt potensial.



- Greit, sa jeg da denne korrupte immigrasjonsoffiseren begynte å være vanskelig. Så tok jeg frem mobilen min og slo et nummer.



- Hvem ringer du til, undret den vanskelige mannen.

- Min venn i Kinshasa - turistministeren.



Først ble han fly forbannet og sa at det ikke er lov å bruke mobiltelefon her og truet med vakter.



- Ok, jeg kan jo ringe han straks jeg er ute, sa jeg da.



Og gubben ble faktisk litt redd. For selv om det er korrupsjon på alle nivåer i dette landet, så er det ikke lov.



Jeg fikk passet tilbake!



Så var det sjekk av bagasje. Tre politifolk vinket ivrig på meg. Bak noen planker ville de sjekke bagasjen min fra ende til annen. Men litt har jeg lært på denne turen.



Jeg dro frem seks dollarsedler. To til hver politimann.

De smilte, tok i mot og vinket meg videre. Behøvde ikke åpne en eneste bag.
(Men akkurat det er jo ikke så veldig betryggende... selv om det er morsomt).


Det var det for denne gang. Neste reise blir til Guyana (er ikke helt sikker om det blir Fransk Guyana, Britisk Guyana eller Surinam enda). Kommer tilbake med mer informasjon.

Siste bildet denne gang, er fra en kar som var med meg i regnskogen da jeg fotograferte gorillaer.

lørdag 14. mai 2011

Litt skummelt

Ble litt trøbbel med både det ene og det andre, så jeg har dessverre ikke fått lagt ut noe innlegg de to siste dagene. Men her kommer de:

(Og forresten, dette blir nok de siste på denne reisen. Nå vil jeg hjem, men jeg er langt fra ferdig med Kongo! Kommer tilbake hit i 2013. Har nemlig funnet et par utrolig spennende greier i jungelen, som jeg ikke har tid til å gjøre nå).




12. 05. 11

For en natt. I går hadde vi problemer med bilen vår. Dermed ble vi veldig forsinket. Og å kjøre på en øde jungelvei etter mørkets frembrudd, er ikke sunt for helsa når man er i Kongo.

Jeg kan dessverre ikke avsløre alt for mye her, men jeg kan si som så at jeg kom aldri frem til Butembo i går, takket være menn med svære våpen.

Kommer tilbake til dette i Vi Menn.

Nå derimot, er vi i Butembo. Ok by. Typisk Kongo. Rotete og håpløst dårlige veier. Og når jeg tar bilder, så strømmer folk til. Men de skal ikke ha penger. De er bare nysgjerrige og mange vil gjerne være med i bildet.

Nå har jeg snart vært på reise i tre uker, så det begynner å nærme seg slutten. Har en liten avtale, bokstavlig talt, med noen pygmeer, før jeg reiser tilbake til Kisangani.



13. 05. 11



I dag møtte jeg en underlig, men herlig, fyr. En liten pygmé, dypt inne i regnskogen. Der lever han sammen med sin familie i små hytter laget av blader og pinner.

Han og stammen hans er jungelnomader, og bor sjeldent lenge på hvert sted. De har riktignok på seg litt klær, men likevel lever de veldig primitivt. Men denne karen jeg ble kjent med, Mumbi, forteller at han har vært i Italia, har jobbet 20 år for Mobutu (Kongos forrige president, den gang landet het Zaire) og han eier en Mercedes… med sjåfør!

Herlige greier, for Mumbi han hadde verden, slik vi i vesten vil definere det: For sine føtter. Men han valgte å forlate all luksus og heller leve sammen med sine stammefrender.

Kommer tilbake til Mumbi og hans venner i Vi Menn. For denne karen hadde masse å fortelle.

I morgen begynner jeg så smått å reise mot Kisangani. Ca. 11 – 12 timer med firehjulsdreven bil på dårlig vei. Så mulig jeg venter en dag til her sammen med Mumbi. For regnskogen har så deilig skygge og atmosfære.

Liker meg her!


onsdag 11. mai 2011

I nordøst Kongo


11. 05. 11

Bensinstasjonene i Kongo er ikke helt som vi nordmenn er vant med. Bensinen er på fat, så bruker de plastbøtter til å måle ut hvor mange liter de skal selge. Fra plastbøtta bruker de slange og hevert-prinsippet for å fylle bilene. Det lukta bensin av alle og alt,



Et usedvanlig regnvær ramlet over oss i dag. Er på vei mot Butembo, en by ca. 8 – 9 timers kjøring nord for Goma. Veien er rett og slett dårlig. Smal jungelsti med masse humper og hull.

Har fått streng beskjed av noen FN folk som jobber i Goma, om at det kan være ”livsfarlig” å kjøre på denne veien etter mørkets frembrudd. De mente også at det var farlig på dagen.

Er litt usikker på om jeg skal høre på alt som blir sagt fra den kanten. Min lokale ”fikser”, sier noe helt annet. Og han har hatt rett i alt han har sagt så langt på denne turen. Min erfaring har også gjentatte ganger fortalt meg at det er de lokale gutta jeg kan stole på når det gjelder korrekt informasjon om både sikkerhet og stort sett alt mulig annet.

Disse FN folkene vet sikkert mye, men de bor i beskytta miljøer, omringet av vakter og høye piggtrådgjerder, så de får vel ikke alltid helt korrekt innsyn i miljøene de har etablert seg i?

FN er forresten ikke så veldig populære, verken her eller i Sudan hvor jeg var for ca. et år siden.

- De kommer hit med dollarene sine og kjøper eller leier eiendom for å bygge sin base og boliger til sine ansatte, forteller Jaques og fortsetter:

- Og straks det blir kjent at FN trenger eiendom, så skyter prisene i været, for de har jo nok av penger. Men det FN da gjør er jo å skivse ut lokale innbyggere, som ikke har råd til de kunstig høye eiendoms- og leieprisene.

Han er også ganske forbannet på hvor tafatte de kan være:

- Mot slutten av borgerkrigen, da Mobutos soldater trakk seg tilbake og drepte, voldtok og ranet på sin vei, fikk en tungt bevæpnet indisk ”combat union” vite at en landsby like ved dem hadde blitt angrepet.

- Men i stede for å komme lokalbefolkningen til unnsetning, så ble de værende på posten sin, forteller Jaques og rister på hodet: - De sa veien inn til landsbyen var for dårlig!

- Men hvordan kan FN i det hele tatt sette indiske soldater til å hjelpe fattige afrikanere i utgangspunktet, undrer han og forbanner hinduenes kastesystem.

- For en troende hindu er en fattig afrikaner verdt mindre enn en ku, så hvorfor skal de risikere livet for å redde noen ”slike”?




tirsdag 10. mai 2011

Svære apekatter

10. 05. 11




Sammen med fire parkvoktere møtte jeg i dag tidlig en gorillafamilie med 15 medlemmer i regnskogen. Utrolig imponerende å stå bare noen meter fra en silverback (stor hanngorilla), som veier rundt 200 kilo.

Ble litt flau da den ene hanngorillaen reise seg på to ben, kikket på meg og sa: - What's up, brother!
Ok, vi er kanskje like hårete, men jeg lukter i alle fall bedre!

Men det er ikke bare glede her i regnskogen. Mye trøbbel med bevæpnede banditter i denne nasjonalparken. Og det sier vel sitt når jeg måtte ha med meg fire parkvoktere, hvorav to av dem var bevæpnet med automatvåpen, da jeg var inne i jungelen.

Mer om Kongos fjellgorillaer i Vi Menn.


mandag 9. mai 2011

Mot gorillaland


09. 05. 11

Fra elva til Goma på en dag? Også i Kongo kan ting gå fort - heldigvis.

Goma er en ganske fin by. Sammenlignet med Kisangai, som er en av de minst hyggelige byene jeg har vært i, er Goma reine himmelen (ok, det var kanskje en smule overdrivelse…).

I dag reiser jeg opp i fjellene for å fotografere gorillaer. Men skal også intervjue de som jobber med å vokte denne nasjonalparken, for her er det nesten en liten krig mellom voktere og snikskyttere og andre bevæpnede grupper.

Dagen før jeg kom til Goma, ble kameraten til sjåføren min drept i dette området av bevæpnede banditter. Eller, de tror det var banditter. Ingen vet med sikkerhet, for i disse jungetraktene finnes flere grupper av menn med geværer som myndighetene ikke har kontroll på (ikke at det betyr så mye, for regjeringssoldater, fortsatt lojale mot president Kabila, er også kjent for å både snikjakte på elefanter og til og med drepe nasjonalparkvakter).

Likevel, etter alt jeg har hørt om geriljaer både her og der, så har min reise så langt vært befriende lite farlig.

Litt trøbbel med politiet og militæret, men disse papirene jeg fikk i Kisangani før vi dro, de har virkelig hjulpet mye.

Før jeg dro på denne turen, ble jeg informert av tolken min, eller ”fikseren” min, at vi trengte bevæpnede vakter på enkelte strekninger av min reise. Vi har hatt med oss to karer med automatvåpen nå i noen dager, og i morgen må vi også ha med oss to bevæpnede karer.

Men vi har brukt slike vakter langt mindre enn jeg trodde. Og alt har jo gått veldig bra. Så Kongo er nok ikke så farlig som mange tror. Enkelte steder, ja, men med nøye planlegging av reiserute, samtidig som jeg ikke reiser på jungelveier, eller til og med elva, om nettene, så ser dette ut til å bli en reise uten de helt store, negative overraskelsene.

Faktisk vil jeg si det motsatte – Kongo er full av positive overraskelser. For landet har en aura av spenning og eventyr over seg, som jeg ikke har opplevd så mange andre steder i verden.

Legger ved et portrett av sjåføren min. Han er litt opprørt. Både fordi kameraten hans nylig har blitt drept, men også fordi det kunne vært han. Han skulle egentlig kjørt denne bilen, som ble angrepet. Men så fikk han telefon om at jeg kom, og da valgte han å bli igjen i Goma og vente på meg.

Vel, det var egentlig ikke meg han ville møte. Tolken min og denne sjåføren er nemlig gode venner.

Men er portrettet hans best i sort/hvitt eller i farger? Jeg kan ikke helt bestemme meg, men holder vel en knapp på sort/hvitt.


søndag 8. mai 2011

Mot Goma



Her kommer en liten video
om den gale medisinmannen. Og tro meg, mannen var gal. Men også veldig mystisk.
Lover å komme tilbake i Vi Menn med mer info om han.


Mye har skjedd. Har kommet meg av båten - før jeg trodde. Og er nå på vei mot Goma... med småfly, buss og bil. Hvis alt går som planlagt, er jeg i Goma i kveld.
Goma ligger forøvrig rett ved grensen mot Rwanda.






lørdag 7. mai 2011

Transportetappe


 
Transportetappe. Ikke så mye å skrive hjem om i dag eller i går.

Har fått noen mail fra folk som lurer på hva slags utstyr jeg har med meg. Samme som sist, Canon kameraer og objektiver – ikke noe forandring fra forrige tur.

Ellers så ser det ikke ut til at jeg har tatt skade av dette stikket. Frisk og rask.

Planen nå er å reise nord østover i landet. Inn noen nasjonalparker. Her er det litt mer fare for å støte på menn med geværer. Vi hørte nylig på radioen at en kinesisk arbeider har blitt skutt og drept i dette områder (Nord Kivu).

Men har fortsatt minst en dag igjen på elva før jeg i det hele tatt kan gå løs på reisen mot disse områdene.
Har knapt med tekst i dag og ingen bilde. Årsaken er strøm. Alt begynner å bli tomt nå. Men i morgen kommer vi mulig frem til sted med strøm. I så tilfelle skal jeg laste opp et par bilder, og, hvis jeg får til, en video av en mann jeg aldri kommer til å glemme i hele mitt liv!




torsdag 5. mai 2011

Et lite uhell

Ble litt problemer i går. Har forklart under hva som skjedde. Men først innlegget jeg hadde tenkt å skrive i går:

04. 05. 11

For en dag. Jeg kom til slutt frem til denne lille landsbyen, som Bobu har snakket så mye om. Etter litt frem og tilbake, hilsing på høvdingen, overrekking av et par gaver vi har med og en omhyggelig forklaring på hvem jeg, muzungaen, egentlig er, så fikk jeg vite at her har det ikke vært et hvitt menneske på 19 år.

Og den siste hvite mann som dro herifra, ja, det var faktisk høvdingen. Så Bobu hadde rett - her har det bodd en mann i rundt seks år og han var høvding - midt i svarteste Afrika!!!

Helt fantastisk. Og like fantastisk er det at jeg er den første fra vår verden til å besøke denne landsbyen på 19 år.

Likevel så er jeg litt overrasket, og kanskje en smule skuffet, over at innbyggerne ikke ser det spor annerledes ut her, enn de jeg møtte første dagen på denne båtturen.

Hadde dette vært på for eksempel Irian Jaya, og jeg hadde vært så langt fra hva vi i Vesten definerer som sivilisasjon, så hadde folk vært nakne og langt mer primitive.

Jeg har dessverre litt lite strøm på PC’en så jeg må være litt kvikk, hvis jeg skal klare å blogge frem til denne båtturen er over.

Men lover å komme tilbake til den hvite høvdingen i reportasjen som etter hvert kommer i Vi Menn.

For jeg fikk vite ganske mye rart…



05. 05. 11


Æsj, hadde en knall fin dag i går. Alt var eventyr og glede, så skulle jeg sette opp satellitt kommunikasjonen rett etter at mørket falt over oss, og så ble jeg stukket av en svær bie-lignende greie (foto over).

Det gjorde ikke mer vondt enn det gjør å bli stukket av, ja, en veps eller bie. Men denne greia skal være ”veldig farlig”, i følge de som bor her.

Og Jaques fortalte om en han kjenner, som ble stukket og ble så syk at han ble fraktet med fly til Nairobi for å få behandling!!

Vel, jeg ble dårlig. Eller uvel er kanskje en mer korrekt betegnelse. Litt svimmel og utafor. Klart jeg ble nervøs, for nå er vi flere dager unna nærmeste sykehus.

Men jeg gikk og la meg, vi kunne jo ikke sette ut på elva i stummende mørke. Sovnet. Våknet i natt med feber og hodepine… ja, og to lokale menn, samt min tolk, som satt og våket over meg.

Så sovnet jeg igjen, og klokken seks våknet jeg… frisk og opplagt. Klar for nye utfordringer. Faktisk følte jeg meg ekstra pigg i dag tidlig.

Likevel, Jaques og Bobu har rett når de hevder jeg burde oppsøke lege og i alle fall ta en sjekk.

Og det passer jo bra, for nå har jeg på en måte toppet turen. Det kan neppe bli bedre enn denne landsbyen og den utrolige historien som skjuler seg her...

Det tar rundt en dag på denne elva, med strømmen, og to - tre dager på Kongo elva, motstrøms, før vi er ved en by med lege.

Men jeg føler meg nå veldig pigg… Kanskje denne bia har noe lurium i brodden, som gir mennesker energi?





tirsdag 3. mai 2011

Skudd i natten


 03. 05. 11


I natt våknet jeg av skudd. Tre raske smell rett etter hverandre.

- Jegere, trodde Jaques.

Mest sannsynlig har han rett… men klokken halv fire om morgenen?

Det var en helt egen følelse å våkne opp i svarte natta, midt i regnskogen, hvor jeg vet det kan være geriljasoldater, og høre lyden av skudd.

Men det var en underlig følelse jeg fikk. Jeg reagerte helt motsatt av hva som burde være naturlig. Isteden for frykt, følte jeg bare en enda sterkere trang til å fortsette inn i jungelen. Fortsette inn i dette eventyret for å se hva som møter meg.

Men i morgen blir uansett siste dagen. For elven blir smalere og smalere. Snart kan vi ikke fortsette lengre.

Målet mitt er en liten landsby akkurat der hvor elven blir for grunn for en båt av vår størrelse.

- Jeg har vært der en gang, forteller min lokale kjentmann, Bubo og snakker om en landsby som engang hadde en hvit mann som høvding.

Akkurat som Marlon Brando i Apokalypse nå. Der hadde rollefiguren hans navnet Kurtz.

I følge Bobu så er den hvite mannen borte nå. Men hvis det virkelig er sant at en hvit mann regjerte her i dypet av Afrikas mørke hjerte for bare 20 år siden, så vil jeg gjerne vite mer. Mye, mye mer!!

Hvis alt går etter planen, så ankommer jeg landsbyen i morgen.

Vi får se…

mandag 2. mai 2011

Apokalypse nå


 02. 05. 11




(Har prøvd å laste opp en liten videosnutt. Første gang jeg gjør dette, og må vel innrømme at dette langt i fra er min sterke side. Men kanskje virker det? Uansett, så er videoen fra en av de mange landsbyene vi har vært innom, hvor barna går helt bananas når de ser en hvit mann).

En fantastisk dag i jungelen. Våknet klokken halv seks til fuglelyder og aper som kastet seg i trærne. Himmelen var klar og lufta ikke så het. Faktisk var temperaturen perfekt for et morgenbad i elva.

I det jeg hoppet uti, dukker plutselig en svømmende slange opp. Jeg lå helt rolig, og det virket nesten som om den var nysgjerrig for den svømte mot meg med hevet hode. Fascinerende, men jeg må innrømme at da den bare var et par meter fra meg, følte jeg for å si i fra at her er jeg, og jeg står ikke på menyen din og ikke lager jeg trøbbel for deg heller.

Den tok hintet, og dukket under. Ikke akkurat det jeg håpet på, for da så jeg jo ikke hvor den var. Lang var den også.

Men sekunder senere kom den opp til vannflata et stykke unna meg. Svømmeturen kunne fortsette.

Overalt hvor jeg møter mennesker, så blir jeg fortalt historier om hvilke grusomheter som har foregått her siden rundt 1990. En lang historie, denne borgerkrigen i Kongo, men den blir jo karakterisert som en av de aller verste i Afrika.

Voldtekter, drap, mishandling, tortur… ja, alt det verste som kan gjøres mot mennesker har blitt gjort mot Kongos befolkning.

Derfor er det ikke merkelig at det er mye hat å spore i øynene til mange av dem jeg møter. For utrolig nok har selv familien jeg bodde hos i natt, som er fattige fiskere dypt inne i regnskogen, blitt merket av krigen.

Og fortsatt finnes det bevæpnede menn, i noen tilfeller sponset av andre lands myndigheter, som fortsatt flyr inne i regnskogen og skaper frykt blant Kongos innbyggere.

Men også regjeringssoldater, som ikke har fått lønna si, har skapt egne geriljagrupper.

Området jeg nå er i, skal visstnok huse en slik gerilja, men de skal ikke være særlig farlige for oss. I følge Jaques og vår lokale guide, Bubo, så er det først og fremst diamantsmuglere de raner. Men ingen vet noe sikkert - selvsagt.

Vi fortsetter i alle fall østover og oppover denne elva. Ja, skulle egentlig reist tilbake ut på Kongo Elva i dag, men har fått nyss om noe spennende to dagers reise opp denne elva.

Føler meg litt som Martin Sheen i Apokalypse nå! Og hvem vet, kanskje møter jeg Marlon Brando i det grønne dypet et sted…?
(Boka ble jo også skrevet til Kongo, men Hollywood la i stede handlingen i Vietnam).

søndag 1. mai 2011

Overgrodd fabrikk


01. 05. 11



I går kom jeg over en helt utrolig fabrikk, midt i dype regnskogen. Den ble bygget av belgierne på 40-tallet engang, og står fortsatt. Det var nesten som å tre inn i en Indiana Jones film.

Gamle maskiner overgrodd av jungelvekster. Rester av gamle biler og ødelagte kontorer.

Et herlig sted med en eventyrlig atmosfære.


        Det blir ofte forstyrrelser på natten i disse traktene. I natt var det heldigvis ingen menn med geværer. I stede kom en tropisk regnstorm innom. Fra 33 grader da vi la oss i går kveld, til plutselig 22 grader, sterk vind og ekstremt mye nedbør klokken to i natt.

Jeg synes det er koselig å sove i telt når det regner. Men når teltet nærmest drukner og bagasjen blir blåst av gårde, så forsvinner litt av nytelsen.

Måtte opp og ut for å bytte teltplass. Vått og… trodde aldri jeg skulle si dette om Kongo: Kaldt!

En forfriskende natt.

I dag har vi reist inn en liten sideelv og bort fra den store Kongo Elven. Vi skal bare ta en titt. To dager, så tilbake til verdens dypeste elv (Kongo Elva er faktisk det).
I skrivende stund sitter jeg på en liten øy, omringet av regnskogen og alle dens lyder. Himmelen er blå, og nå er det like før sola begynner å bli varm og god i fargen.