mandag 31. januar 2011

My name is Bond...


Jeg kom over en ganske spennende sak inne i regnskogen sør for Brahmaputra i går. Problemet er at denne delen jeg dro inn i har hatt litt trøbbel med opprørere den siste tiden.

Både deler av Assam og flere av de andre nordøstlige statene i India har i mange år slitt med rebeller, som blant annet ønsker uavhengighet fra India.

Og dette området jeg dro inn i går, har den siste tiden vært litt plaget av disse typene. Derfor har en rekke soldater blitt utplassert i regnskogen, og det var disse jeg fikk litt vanskeligheter med.

- Er du spion? Jeg skulle til å sette opp min satellitt forbindelse i en liten landsby i det mørket falt på, da jeg brått ble omringet av fem soldater. En liten tjukkas med stor bart og et gevær som var høyere enn gubben sjøl, mente jeg var spion for opprørerne i område.

Han konfiskerte både satellitt greia og kamerasekken min!

Umiddelbart så det veldig svart ut, men jeg forstod ganske raskt at hovedårsaken var nok at disse typene var veldig nysgjerrige på hva jeg hadde i sekken. For her var det noe de ikke hadde sett før…

De gikk gjennom alt, spurte og gravde. Så beholdt de alt utstyret over natten, og i dag tidlig fikk jeg det tilbake. Ingenting ødelagt, heldigvis.

Jo da, jeg var bekymret, for er det noen jeg aldri stoler på når jeg er på reise, så er det politiet, immigrasjonsmyndigheter og militæret. I land som India, er dette som regel korrupte, litt maktsyke menn, som har sett alt for mange action filmer.

Men i dette tilfelle viste det seg at mannen med bart ikke var så sinna under den strenge maska si. Men når han først hadde tatt utstyret fra meg, så måtte han, for ikke miste ansikt ovenfor sine menn, beholde utstyret over natta.

Det er nå i alle fall min teori. Uansett, de gikk videre i dag tidlige, og jeg kunne fortsette å utforske hva jeg akkurat har snublet over.

Beklager at jeg ikke fikk blogget i går, men innlegget jeg skulle legge ut kommer uansett under:

30. 01. 11
I dag tidlig hadde jeg en bra opplevelse. Jeg kunne godt sagt fantastisk, for akkurat der og da føltes det slik. Men å vinne i Lotto er fantastisk, og det var ikke akkurat det jeg gjorde.

Klokken fem i dag tidlig ruslet jeg rundt med kamera – som vanlig på denne tiden. Under hele denne reisa har lyset vært litt slett. Overskyet og tåkete, men i dag tittet sola frem. Og helt tilfeldig kom jeg over en liten sjappe hvor en ung, småfrossen gutt, satt og drakk chai (te med melk).

Og midt i ansiktet hadde han en herlig, varm solstråle. For meg så er dette India på sitt beste. Tidlig om morgenen, gatene er fortsatt stille. Det lukter litt brent gress i lufta i det sola stiger opp bak trær og fuglesang.
Ja, ja, en klisjé. Likevel, vakkert er det.
Her er et av bildene jeg fanget:

Nå er vi på vei vestover i et rolig tempo. Jeg har et par kriker og kroker og noen jungel-åser jeg skal utforske. Har fått nyss om noe spennende inne i et litt urolig hjørne av Assam. Ikke helt trygt å reise hit, men nysgjerrigheten vinner ofte over fornuften…


Over er et bilde fra en DHABA. Disse restaurantene, eller veikroene, finnes nesten over hele India. Og de serverer ikke alltid mat som passer for norske ganer… for å si det mildt. Og ikke tilfredsstiller de akkurat mattilsynets regler heller.
Dette kommer jeg selvsagt tilbake til…
Her er et bilde av ”chicken curry”, som dere kan ”kose” dere med så lenge (ingrediensene skal jeg ikke nevne, av frykt for å ødelegge hele søndagsmiddagen til de som leser dette).


Grisetransport.

lørdag 29. januar 2011

Tid


Dette med tid er en viktig faktor på en reise, ikke bare i India, men i verden generelt. Da jeg var ung var jeg ofte både fire, fem og seks måneder på reise. Sammenhengende. Veldig mange positive ting ved å være på tur så lenge.

Tid til å bli på hvert sted så lenge jeg ønsket, og virkelig bli kjent med stedet og folkene. Jeg behøvde aldri å bekymre meg over hvor lang tid det tok for å komme til et sted jeg ønsket å besøke, og jeg kunne gjerne bli to uker i samme landsby bare for å vente på en festival jeg aldri visste om før jeg kom dit.
Slike ting har jeg sjeldent tid til nå.

Men det er faktisk et par negative ting også ved å være på reise i over en måned.

Jeg husker veldig godt de fire langturene jeg har hatt i India. Dette er mer enn 15 år siden men dengang var jeg i India både to og tre måneder av gangen. Og hver eneste gang, ble jeg så ufattelig lei India at jeg aldri trodde jeg skulle sette mine bein i dette landet igjen.

Jeg var lei maten, alle folkene, lydene, luktene, kuene… ja, alt.

Selv om jeg ofte både er tre og fire uker på reise nå for tiden, så er jeg aldri borte mer enn maks fem uker fra familien min. Dermed rekker jeg ikke å bli lei.

Faktisk kan jeg med hånda på hjertet si at hver gang jeg har reist fra India de siste 10 årene, så har jeg gledet meg til neste India tur.

Årsaken er at de siste ti årene har jeg, med et unntak, kun vært i landet tre uker av gangen.

En annen faktor, som kanskje er viktigere i alle fall for meg som skal leve av å reise verden rundt, er selvsagt denne hungeren etter å se mer. Ta flere bilder, stå opp før sola og virkelig gidde å gå det ekstra skrittet i forsøk på å få de gode bildene.

For det også husker jeg veldig godt fra min tid som backpacker (omstreifende ryggsekkturist). Etter en viss tid på farten, ble jeg mett på inntrykk. Jeg klarte ikke å fordøye mer, og jeg ble mer interessert i å finne et behagelig sted å bo, hvor det var god mat og andre backpackere (gjerne av det motsatte kjønn…).

      Foto har alltid vært min hobby, da som nå. Klart, nå lever jeg av det, men jeg var temmelig ivrig da jeg reiste rundt jorden på 80 –og 90-tallet også. Men den iveren druknet etter hvert i kjølevannet av min dalende interesse for stedene jeg besøkte.

Jeg klarte ikke å se motivene lengre, jeg ville sove lenge om morgenen og jeg synes alt var kjedelig (jeg burde selvsagt reist hjem, men jeg kom inn i en slags rytme, som gjorde at jeg hadde litt trøbbel med å snu nesa hjemover).

For det er et faktum, i alle fall er jeg av den oppfatningen; Skal du ta gode bilder må du ha entusiasme.
 
      I dag tidlig opplevde jeg i alle fall entusiasme. Ikke bare fra min side, men også fra en drøss indiere.
Å holde seg i form er for de fleste av oss nordmenn forbundet med trivsel og god helse. I India er dette litt mer varierende. Men nå har det dukket opp en ny trend bland landets middelklasse – trening som kan kurere blant annet kreft!

Og i dag tidlig studerte jeg disse ”frelste” mennene, og noen kvinner, i det de utførte sine øvelser ved Brahmaputras bredder. Fantastisk! Her har vi øvelser som kurerer både det ene og det andre, og folk går mann av huse for å bli frisk og full av energi.

Og for noen øvelser de driver med, og selvsagt står det en luring bak denne nye trenden.

Jeg lover å komme tilbake til dette i Vi Menn med utfyllende informasjon om hvordan bli frisk fra både det ene og det andre. Og selvsagt skal jeg gi dere noen bilder som forteller hvordan disse øvelsene skal utføres.

Forbred dere på å trimme lattermuskelene!!

I mellomtiden kommer en liten smakebit under:
Øvelse en: Lukt på gresset… spenn armene… rumpa i været… og slipp en promp!




Jo da, det er litt kjølig om morningene. Her sitter en gjeng lastebilsjåfører og varmer fingrene mens de venter på at Highway Dhaba skal åpne så de kan få seg frokost.

fredag 28. januar 2011

En bygningsarbeiders hverdag...


      I dag var vi ved grensen til Arunachal Pradesh. Det er fullt mulig å reise videre østover et lite stykke til, men da trenger jeg en spesiell tillatelse. I og med at jeg ikke har så mye tid på denne reisa, så snudde vi i stede her.
Dermed ble de en lang transportetappe, og nå er jeg rett vest for byen Dibrugarh. Og her bygges det nye skolebygninger.
Nå er planen at jeg skal være med disse bygningsarbeiderne på jobb i tre dager, og jeg kan si allerede nå: Hvis du ønsker å jobbe her må du være totalt fritatt for alt som heter høydeskrekk. Du bør heller ikke ha ømfintlige tær eller høye krav om lønn.
Nå er jeg langt ute i huttiheita på den indiske landsbygda, så mulig forholdene her er mer ekstreme enn andre steder i landet. For dette er litt av en arbeidsplass…
Dette kommer det selvsagt mer om i Vi Menn.
Her er et par bilder fra disse menneskelige maurenes hverdag.


torsdag 27. januar 2011

I morgen reiser vi vestover.

Jeg fikk faktisk flere kjæledyr på rommet i natt enn ”bare” kakerlakker. Våknet midt på natten av en mus som krabbet over soveposen min. Ja, ja, det er ikke første gang og jeg har vært borti verre.
For mange år siden var jeg i Georgia. Dro inn til en liten forfallen landsby i Kaukasus fjellene. Et sted hvor pampene i Sovjet engang i tiden ferierte. Hotellet jeg bodde på, som var veldig fint da Sovjet hersket, var (for å si det mildt) ikke like flott lengre. Og jeg ble advart av hun som jobbet der om at det kan være en eller annen rotte på rommet mitt.
Midt på natten våknet jeg av at en rotte krabbet over ansiktet mitt!! Det tok bare brøkdelen av et sekund og jeg forstod det ikke før jeg slo på lyset. Da oppdaget jeg at rottene hadde samlingsstund på rommet mitt. Det krydde av dem!
Det var ikke så koselig som en liten, uskyldig mus.
I dag dro vi enda lengre øst. Krysset Brahmaputra med ferje, noe som alltid er spennende.
- Kommer vi over, eller ikke? Det går selvsagt veldig bra i de aller fleste tilfeller, men når jeg ser disse ferjene, så skulle man ikke tro det. De er litt slitne.
Vi gikk også på en sandbanke midt i elva, og jeg fryktet at vi skulle bli stående fast til regntiden kommer i juni og redder oss. Men ”kapteinen” på skuta tok det hele med stor ro. Båten satt godt fast, men ved hjelp av et par store bambusstenger og full revers, så kom vi av sandbanken like fort som vi satt fast.
- Skjer hver dag, fortalte ”kapteinen” uten å blunke.
I morgen snur vi nesa vestover igjen. Jeg har fått den informasjonen jeg trenger og jeg har fått bilder nok til å dokumentere og fortelle om Brahmaputras ferd gjennom India.
 Jeg har jo fulgt Brahmaputras mer sørlige og vestlige del tidligere, så jeg begynner å danne meg et bilde av hvordan en av verdens mektigste elver oppfører seg. Og den er ikke snillest i klassen…
Nå skal jeg jobbe med et par andre reportasjer jeg skal lage for Vi Menn… blant annet skal jeg ta en titt på hvordan bygningsbransjen i India ser ut fra en nordmanns ståsted…

onsdag 26. januar 2011

Welcome to Dholla!

Vi dro så tidlig som mulig fra Majuli, og kjørte på østover. Stoppet i Dibrugarh og hadde vel egentlig tenkt å sove der. Men så synes jeg Dholla hørtes bedre ut. Dessuten måtte vi også gjennom byen Doom Dooma. Måtte jo se hvordan det stedet ser ut.
Fant det beste hotellet i Dholla. Kjæledyr er inkludert i prisen, som er ca. 22 kroner natta pr. rom. Kjæledyrene som kommer med rommet har for øvrig mer enn fire ben, og begynner på bokstaven K.
Så langt øst har Brahmaputra blitt forvandlet til en ganske ekstrem elv. Var ute med båt i dag, og fikk vite en del ting som gjør at det neppe er attraktivt å ha bolig ved denne elvens bredder.

Får ofte spørsmål om hva jeg bruker av utstyr på mine reiser. En kar kom bort til meg under fotomessen på Lillestrøm for et par uker siden, og lurte på om jeg bærer mer enn jeg klarer å bære selv.
Et godt spørsmål, for jeg har møtt andre fotografer som har med seg langt mer enn de klarer å engang løfte over bakken. Jeg har møtt fotografer med opptil 400 hundre kilo – 400 kg – kamerautstyr!!
Det hører vel med til det helt ekstreme, og selvsagt var det en amerikaner. Men for all del, mannen var – og er - en utrolig dyktig fotograf.
Jeg har med meg en sekk med kamerautstyr og en stor bag full av stativ, klær, sovepose, første hjelp, myggnetting og denne satellitt greia. Alt i alt veier det jeg har med rundt 40 kilo.
Men dette kan variere voldsomt.
Jeg har prøvd å ”slanke” kamerabagen, men det er litt vrient. Tenkte å bytte ut den gamle 70 – 200 mm, f/2, 8, med den langt mindre 70 – 200 (f/4). Men så synes Canon jeg burde prøve den nye 70 – 200 mm f/2, 8.
Dermed var det gjort. For dette objektivet er ikke bare sylskarpt, det har også to stabilisatormotorer, som fungerer utmerket.
På bildet under har jeg brukt dette objektivet på ca. 200 mm brennvidde, og fotografert på 1/50 dels sekund. Da skal det normalt ikke bli skarp, men bildene ble faktisk sylskarpe.


Her står Haglund på rommet sitt på Dholla ”Hilton” og koser med Canon EOS 1Ds Mark III og den nye Canon 70 – 200 mm f/2, 8.

tirsdag 25. januar 2011

Herlige naboer

I natt, klokken to, våknet jeg av latter og skravling. Jeg bor på en satra, eller kloster, og i går inntok to indiske familier naborommet. Veldig hyggelig, men du verden så bråkete. Og ikke trenger de søvn heller. For de begynte klokka to og de gav seg ikke før ved frokosttider.

Hensyn til de andre gjestene tok de heller ikke, for de gjorde ikke det minste forsøk på å snakke lavt eller le uten å skru volumet på full styrke.

En trøtt Johnny Haglund så de første solstrålene i dag gjennom øyne store som blyantstreker. Men det nytter ikke å bli sur, for slik er det i India. Og grunnen til at disse familiene var så veldig snakkesalige, var fordi datteren til den ene familien nettopp hadde fått fjerde plass i en danse -og sang konkurranse…
Jeg lover å ikke komme nærmere tilbake til denne konkurransen i Vi Menn…
      Bildet under er av en munk på 17 år, som har levd i dette klosteret siden han var syv. Han hevdet han selv tok avgjørelsen av å gå kloster. Altså da han var syv år gammel forstod han brått at et liv med piker, vin og sang ikke var noe for han?
Mmmm? Går vi på den??

Bildet under munken er fra nå i kveld. Det har vært ganske kjølig her, men i kveld ble det plutselig litt varmere (for en nordmann så er det varmt og godt her uansett). Men straks myggen, som har vært kald på føttene de siste dagene og derfor holdt seg hjemme, oppdaget at det var litt varme i lufta, gjorde de stormangrep.

De kom i flokker på flere tusen og kastet seg over en nordmann med tjukt og næringsrikt blod.

Dette bildet tok bare ved å rette kamera opp i lufta. Vinner neppe World Press Photo pris med det, men bildet beskriver i alle fall litt.


I morgen reiser jeg videre østover. Mot staten Arunachal Pradesh. Mer eventyr i vente…


 

mandag 24. januar 2011

Majuli

Naturskjønne Majuli hevdes å være verdens største elveøy, der den ligger plantet midt i mektige Brahmaputra, her i den nordøst indiske staten Assam. Helt siden de første klostrene ble etablert på øya i 1449, har Majuli vært Assams kulturelle hovedstad, og en vugge for statens sivilisasjon, hevdes det.
Engang i tiden fantes det 65 satras, eller klostre på øya. Disse ble satt opp hovedsakelig for å preservere våpen, smykker, masker og andre ting av kulturell verdi. I dag finnes kun 22 igjen, men disse er til gjengjeld fortsatt i full vigør, og huser til sammen rundt 1000 munker.
Boluram, som selv er munk og lever på øya, snakker godt engelsk og kjenner selvsagt Majulis historie svært godt. Han gir meg en kort innføring i en mystisk verden.
- Hinduismen er den dominerende religionen i India, men vår trosretning, en variant av vishnuismen, dyrkes i hovedtrekk bare her på Majuli og på den indonesiske øya Bali.
Vishnuismen, som er en av de viktigste retningene innen hinduismen (og som ligner mye på religionene de praktiserer på Majuli), inkluderer de samme grunnleggende temaene som hinduismen. Reinkarnasjon, karma, og forskjellige yoga systemer.
- Men vår tro tilber guden Vishnu med en langt større hengivenhet enn de fleste hinduer, forklarer Boluram og fremholder at Vishnu er verdensordenens opprettholder.
For å redde verden, griper Vishnu i kritiske øyeblikk inn ved å ”stige ned” på jorden. I disse ”nedstigningene” tar han ulike skikkelser beskrevet i hinduismens mytologi, men særlig viktig er hans nedstigninger som Krishna og Rama.
- Vi ber 14 ganger daglig, vi lever i sølibat, og vier hele vårt liv til Vishnu, innrømmer Boluram, men likevel er ikke dette nok: Når Vishnu kommer til jorda, vil disse munkene være hans koner… derfor prøver de å se mest mulig ut som kvinner.
Og når jeg titter rundt meg, er det jo ingen tvil: Nær samtlige munker på Majuli gjør tydeligvis alt de makter for å se ut som kvinner, og mange ser rett og slett ut som transvestitter. Egentlig ganske ironisk, siden nonner ikke er tillatt i vishnuismen. Dessuten er kvinnesynet i alle hinduismens trosretninger ganske spesielt: Hinduismen hevder nemlig at en kvinne er født kvinne, fordi hun syndet i sitt forrige liv som mann…
Livet på Majuli er litt roligere og mer avslappet enn inne på fastlandet. Derfor er det befriende deilig å være her et par dager. Har også veldig gode minner fra mitt forrige besøk her. Men det har skjedd dramatiske forandringer siden jeg var her sist.
Lover å komme tilbake til det - med både bilder og tekst - i Vi Menn reportasjen.
Her er et par bilder fra en av øyas barbersjapper samt en liten, lokal restaurant. Skal komme tilbake i morgen med noen bilder av munkene på øya.



Siste foto er tatt av min kjentmann Moon Boruah, og viser Haglund i barberstolen.

søndag 23. januar 2011

Litt biltrøbbel hører med...


Noe hører alltid med på reise i den tredje verden. Sudan, Indonesia, Peru, Tsjad eller India: På et eller annet tidspunkt under reisa, så bryter bilen sammen. Samme skjedde selvsagt i dag. Men det gjør sjeldent noe når jeg er på reise, for jeg har ingen avtale jeg skal nå. Ingen kone som venter hjemme med middag eller barn som skal plukkes opp fra barnehage.

Faktisk så er i de aller fleste tilfeller bilhavari en positiv opplevelse når jeg er på tur. Grunnen er selvsagt enkel: Bilen må repareres før vi drar videre, og da dukker plutselig nye, uventede situasjoner opp.
Vi må få bilen til et verksted, enten for egen maskin eller på en annen måte. Og da kan mye skje og ofte blir det både bilder og morsomme historier ut av det.
Så skal bilen repareres. I Norge har vel ikke mekanikere mer møkkete hender enn de fleste andre, men slik er det ikke i for eksempel India. Dermed møter jeg en yrkesgruppe, som i de fleste tilfeller er ganske fotogene.
Vel, bilen vår kom til verksted av egen maskin. Der ble vi møtt av tre møkkete karer med store smil. De satte i gang og skrudde så olja sprutet. For du behøver ikke bestille time her. Bare kom innom, så fikser de alt med engang.
Har de ikke reservedelene du trenger, ja, så finner de raskt en annen bil de kan ”låne” av så lenge. Hvis ikke det går, så improviserer de. Bender litt ståltråd, slår litt på noen metallbiter, finner frem en brukt tapebit og til slutt litt tyggegummi til å holde det hele sammen.
Høres ikke så bra ut, men jeg har sett disse karene utfør nærmest mirakler med minimalt av utstyr og verktøy. Klart, det lukter jo svidd bambus av eksosen etterpå, men det kan vi leve med.
- Lært det på skolen, spurte jeg mannen som fikset bilen vår. For engelsk kunne han, men verken det eller å skru bil har han lært på skolen.
- Begynte å skru da jeg var ti år, fortalte han. Og skru kunne han. Holdt på en time. Et hjullager hadde gått i stykker, og mannen fikset greia på en times tid.
I Norge hadde vel en times arbeid, med deler, reparert umiddelbart, sikkert kostet mer enn tusen kroner (har ikke peiling, men litt erfaring har jeg med min gamle Ford, og for 1000 kroner får man vel knapt skiftet en skrue i Norge?).
- 100 kroner takk, sa mekanikeren og smilte fra øre til øre da vi gav han 110 kr.

Jeg fortsetter på min ferd langs Brahmaputra. Dette er jo et svært eventyrlig hjørne av verden. Jeg har reist her tidligere, men det betyr ikke at det er kjedligere nå. Faktisk så føler jeg meg som en guttunge på 10 år, som akkurat har fått nøkkelen til verdens største lekebutikk.
Dette området er, slik jeg ser det, som en drøm for en fotograf. Overalt finnes motiver.
I morgen kommer vi til Majuli. Skal visstnok være verdens største elveøy. Altså den største øya i verden som ligger i en elv. Vet ikke om det stemmer. I fjor var jeg på en øy i Nilen, som virket langt større.
Uansett, Majuli, som jeg besøkte første gang i 2006, er en underlig plass. Det som er poenget med denne turen til Majuli, er å dokumentere de store skadene Brahmaputra har gjort på øya. For klimaforandringer, samt nedhugging av skog i Himalaya, er indirekte med på å ødelegge øya. En øy som for øvrig huser 165 000 mennesker, en rekke klostre og rundt 1000 munker.
Lover å kommer tilbake til dette i Vi Menn reportasjen, og i morgen skal jeg komme tilbake her med mer info om Majuli.

Her et par bilder av mekanikeren som fikset bilen vår.

lørdag 22. januar 2011

Det herlig, uforutsigbare India.

En av de tingene jeg virkelig liker ved India, er at det er så uforutsigbart. Du vet aldri hva som venter rundt neste gatehjørne. Og i dag opplevde jeg noe helt spesielt og veldig uventet.
- Min bror har en venn, som sier at det bor en gammel hodeskallejeger i åsene rett sør for Brahmaputra, like ved grensen til Nagaland, ble jeg fortalt av Moon i dag tidlig.
- Vel, la oss ta en tur, da.
Vi kjørte inn på noen smale veier, gjennom jungel og over lave åser. Krysset elver, bambusskoger og små landsbyer. Et par timer senere sa vår lokale kjentmann brått stopp.
Den lille landsbyen vi nettopp hadde landet i, har neppe sett så mange mennesker fra min del av verden. Jeg tar neppe mye feil hvis jeg sier at nær samtlige av innbyggerne stimlet rundt meg da jeg ruslet inn i skogen langs en liten sti.
Kort tid senere ankom vi et lite hus… og her stod en gammel mann i lendeklede og ventet.

Han ante ikke hvor gammel han var, men han fortalte at han var en voksen mann da han solgte bambusmatter til britiske soldater under andre verdenskrig.
Jeg blir så fascinert av mennesker som denne gamle karen. Alt han har sett og opplevd!! Og mannen hadde tydeligvis god hukommelse, for han hadde et par utrolig spennende historier å fortelle.
Jeg lover å komme tilbake til disse historiene – særlig den ene – når reportasjen om min reise langs Brahmaputra kommer på trykk i Vi Menn om noen uker.
Her er i alle fall et par bilder av denne gamle mannen så lenge:


fredag 21. januar 2011

Hvor er Brahmaputra?

Det hender selvsagt at ting ikke alltid går etter planen når jeg er på reise… slik som i dag tidlig.
Klokka 05. 30 parkerte Moon og jeg ved bredden av Brahmaputra. Det vil si, ved hva som er bredden av elva under regntiden. For nå er det lite vann i elva, og det kan være et par hundre meter fra elvebredden til selve elva.
Vel, vi skulle til elva, så vi begynte å gå i den retningen vi trodde elva lå. Men i dag tidlig lå tåka tjukk, så vi så ikke mer enn 20 meter foran oss, så vi kunne ikke se elva fra der vi parkerte. Og etter å ha gått i noen minutter, så vi heller ikke elvebredden eller bilen vår.
Det var nesten som å være midt i Sahara på tåkefylt dag. Men vi fortsatte å gå mot elva… trodde vi.
Etter å ha gått i ytterligere ti minutter, uten å se annet enn sand, forstod vi begge at her er vi på feil vei. Så vi snudde og begynte å gå i en annen retning. Fortsatt innhyllet av tykk tåke… og fortsatt på feil spor.
Etter at vi hadde famlet rundt i tåka tjue minutter, begynte jeg å føle meg ganske dum. Samme følelsen hadde selvsagt Moon. Han bor tross alt like ved her.
- Her er det noe overnaturlig, mente Moon, og jeg var vel på nippe til å tro han, for samme hvor vi gikk, så dukket ikke denne elven opp. Og vi snakker om en av verdens største elver. Hvordan er det mulig å ikke finne denne giganten når vi til og med står på dens bredde?
Men det pinligste av alt, er jo at jeg faktisk ikke tenkte på å i alle fall på en eller annen måte merke meg hvilken retning bilen vår stod. For nå hadde vi virret rundt og rundt, og jeg hadde ikke med verken kompass eller GPS (det la jeg igjen i bilen).
Egentlig har jeg ganske god retningssans (i alle fall når jeg har med meg GPS’en), men nå sviktet tydeligvis alt.
Men så kom redningen. En enslig mann på sykkel!?
- Hei du, vet du hvor Brahmaputra er, spurte Moon. Mannen titter på oss litt rart.
- Unnskyld, sa han for han fikk liksom ikke med seg spørsmålet. Moon spurte igjen, og da gliste mannen alt han var god for.
- Dere står jo midt i elva, lo han.
- Men dette er jo bare elvebredden, sa Moon litt irritert. Da smilte mannen enda bredere, og pekte ut i tåkehavet. Og da fikk til og med jeg øye på den. Rett foran oss. Der lå den forbaskede elva.
Straks tåka lettet en time senere, måtte jeg følge sporene våre, og det viste seg at vi hadde klart å gå i sirkel. Ikke bare en gang, men hele tre ganger.
Så det var morgenen da jeg ikke klarte å finne Brahmaputra. Flaut!
Her blir Moon forklart av mannen på sykkel, at vi kanskje kunne trengt et speiderkurs:

Og for øyeblikket, befinner jeg meg i denne lille landsbyen, Bokakhat.


torsdag 20. januar 2011

Første innlegg fra satelitt dingsen!

Jeg blir aldri lei av å stå opp i otta for å fotografere. Etter så mange år med kamera rundt halsen, så synes jeg fortsatt dette er utrolig morsomt. Intet unntak i dag.

Jeg var oppe med hanen, lenge før det ble lyst, og like etter stod jeg på Brahmaputras bredder. Herlig!
Lyset var ikke det helt store, men sånn er det jo. Det handler bare om å gjøre det beste ut av det.
Sammen med mr. Moon, ruslet jeg langs breddene av denne gigantiske elva, som dessverre begynner å bli kraftig forurenset og forsøplet. Overalt ligger søppel og ikke minst møkk fra mange av Guwahatis innbyggere.
De bruker nemlig elvebredden som toalett. Ikke uvanlig på noen måte verken i India eller mange andre land. Likevel, det som stadig vekk undrer meg er følgende: Etter å ha gjort fra seg, tar de et bad i det samme vannet de akkurat har bæsjet i! Enda verre er det kanskje at hit kommer også grønnsakshandlere og vasker grønnsakene sine før de skal selges på markedet. Grønnsaker er med andre ord ikke alltid like sunt!
Etter å ha tilbrakt et par timer langs Brahmaputra, var det tid for frokost. Jeg skal ikke daglig fortelle hva jeg spiser til frokost, lunsj og middag, men frokosten i dag hadde en liten bismak…
”Fresh lime soda” er ganske vanlig i India. Det er rett og slett fersk lime som presses i et glass med en Farris lignende drikk. Men der jeg tok frokosten i dag tidlig, puttet de et elegant lag med aluminiumsfolie over glasset, slik at man ikke kan se ned i det. Så lagde de et hull til sugerøret og serverte meg.
Jeg slurpet i vei, og det smakte ganske godt. Det eneste jeg stusset over var at de klumpene med fruktkjøtt, ikke smakte fruktkjøtt i det hele tatt. Smart som jeg er, så ventet jeg selvsagt med å ta av aluminiumsfolien til jeg nesten hadde drukket opp alt.
Da jeg endelig fikk tittet opp i glasset, oppdaget jeg jo at klumpene langt i fra var fruktkjøtt.
Det var døde maur... og jeg som hadde bestilt vegtarmat til frokost!

Nå har vi reist noen mil østover. Fortsatt langs Brahmaputra.
Men nå begynner det å bli sent, på tide å komme i køya.
Her er forresten et par bilder fra i dag tidlig. De er ganske like, men likevel litt forskjellige. Tatt med få minutters mellomrom fra samme ståsted. Bare for å vise litt av hvor mange valg man har som fotograf. Hvilket objektiv? Hvor skal jeg stå? Hvor skal jeg legge fokus... osv. Det er jo det som gjør dette så gøy!



onsdag 19. januar 2011

Guwahati

Det er noe helt spesiellt aa gaa av flyet i Delhi. Lukten av blant annet brent gress bringer umiddelbart frem mange minner fra tidligere reiser i India.

I dag sjekket jeg forresten hvor mange ganger jeg har vaert i India. Trodde det var 12 - 13 ganger, men det var faktisk hele 17. Dette er min attende reise til India.

Dermed saa avslorer jeg ogsaa at jeg ikke akkurat er 20 aar lengre...

Flyreisa med KLM til Delhi var grei. Deretter fulgte 10 timers venting paa flyplassen i Delhi. Skulle egentlig bare vaert syv, men saa var flyet forsinket. Kunne selvsagt tatt taxi inn til byen og sovet paa hotell, men naa har jo Delhi faatt ny flyplass, og den er faktisk veldig fin og stor. Masse plass til aa legge seg ned i en krok og sove noen timer.

Kingfisher Airline skal egentlig ikke vaere saa ille. Har jo flydd med dem tidligere, men i dag trodde jeg hele flyet skulle ramle fra hverandre.
Hele veien fra Delhi til Guwahati skranglet det voldsomt i flyskroget. Og naar vi landet, saa tror jeg piloten tok seg en liten blund, for maskinen datt i rullebanene med et brak. Hattehyller og seterygget ramlet i gulvet og paa flyets kjokken horte jeg flere kraftige dunk fra noe som braste i gulvet.

Flyet datt saa hardt i bakken at jeg fikk litt vondt i ryggen. Men det morsomste var at passasjerene klappet!
Dette med klapping naar flyet lander, er en litt merkelig sak. Har bare opplevd det paa charter turer til Syden... ja, og i Peru da.

I morgen tidlig reiser vi ostover, langs Brahmaputra. Kommer tilbake med mer informasjon i morgen... og kanskje et par bilder.

tirsdag 18. januar 2011

Mot India

Nok engang er jeg på vei mot India. Har vært i dette landet en rekke ganger. 13 - 14 ganger tror jeg? Men det er alltid like spennende. Det er noe helt unikt med India, som gjør at jeg alltid har lyst til å dra tilbake.
Ja, det sier jeg forresten om flere land.

Uansett, her er sånn ca. ruta jeg skal reise: Flyr først til Delhi, så blir det en natt på flyplassen der før jeg i morgen formiddag flyr videre til Guwahati (Assam i nordøst India).

Der blir jeg møtt av Mr. Moon. En fyr jeg leidesom tolk/sjåfør/assistent for mange år siden, og som siden har fulgt med meg på de aller fleste India reisene mine.

Sammen skal vi reise østover, langs Brahmaputra. Skal innom Majuli, en øy som ligger midt i elva. Var der for mange år siden, men siden dengang har mye skjedd. Flom har ført til at øya nå har blitt betydelig mindre.
Hvor langt øst jeg kommer, vet jeg ikke. Men målet med denne reisen er selvsagt å finne de gode motivene og de gode historiene.

Og denne gang kommer jeg til å blogge hver dag. For nå virker satelitt dingsen!

torsdag 13. januar 2011

.... den virker!!

Dette er første mail sendt fra denne satelittboksen jeg har. Det betyr at den endelig virker. Hva var feilen? Vel, kloke hoder har tenkt hardt og tilslutt fant de feilen: brudd i ledningen som går fra denne boksen og til PC'en.
Verre var det ikke.

Tirsdag drar jeg til India, og da blir det en liten rapport hver dag. Drar til Guwahati i Assam og skal, hvis alt går som planlagt, blant annet følge Brahmaputra østover.

Og førstkommende lørdag blir det to foredrag på Canon sin stand på Fotomessa. Klokken 11 fra Kina, Stetind og et par andre steder. Klokken 13 fra Sudan og Australia.

søndag 9. januar 2011

Foredrag pluss en kort oversikt.

Nå har jeg satt dato for min reise til Kongo (Den Demokratiske Republikk). Reiser dit 26 april og skal være der i litt over tre uker. Selvsagt ikke nok tid til å se mer enn en liten brøkdel  av landet, men har lagt opp en forholdsvis spennende rute.
Skal blant annet reise med ferje fem dager på Congo River, som er verdens dypeste elv (helt uvesentlig, men likevel litt morsomt da...). Så blir det inn jungelen osv.

Men først blir det India og, hvis alt går som planlagt, drar jeg også til Sibir i mars. Men der er det et par hindringer som må ordnes først.

Hvis noen ønsker å se bilder fra Sudan, Kina, Australia, Nepal, Stetind og andre steder jeg har reist i det siste, så skal jeg holde to foredrag på Fotomessen i Lillestrøm neste helg. Klokken 11 og klokken 13 lørdag 16 januar.

Så vidt jeg har forstått, blir dette to helt uformelle foredrag på Canon sin stand. Men jeg lover at det skal bli underholdende og ikke minst inspirerende for de som er glad i kombinasjonen foto og reise.

lørdag 1. januar 2011

2011

Godt nytt år!

18 januar reiser jeg avgårde til India. Nærmere bestemt Assam og Nordøst India. Har vært der en rekke ganger tidligere, men jeg får aldri nok av India.
Ellers så blir det både Kongo, Cananda og Sibir i år. Kommer tilbake med flere detaljer for de som ønsker å "være med" på disse reisene.