torsdag 30. september 2010

Litt av en by...

Nå har vi akkurat kommet ut fra ødemarken i innlandet og i skrivende stund sitter jeg ved kysten og titter utover et blått, krystallklart hav. Men hva jeg har gjort de siste dagene har lite med paradis å gjøre. Jeg kan selvsagt ikke avsløre for mye, men noe må jeg bare si: Vi kom kjørende gjennom outbacken rundt 100 mil fra hvor jeg nå er for tre dager siden. På kartet jeg har står navnet på en liten by oppført, men ingen skilt viser vei til denne byen. Alle disse skiltene er tatt ned av myndighetene. I stede har de satt opp store WARNING skilt. Det advares faktisk mot å dra inn i denne lille byen. Jeg nevnte det såvidt i et tidligere innlegg, byen som myndighetene forsøker å tvangsflytte. 
Da vi endelig ankom denne spøkelsesbyen, hvor det tidligere bodde 1500 mennesker, fant jeg en håndfull hus, de fleste ødelagte, men hva som var mest i øynefallende var de husene som myndighetene har brukt bulldozer på. Flere steder står det også advarsler om å være her... fordi det skal være farlig!! Hvorfor denne byen er så farlig, skal jeg fortelle i reportasjen som kommer i Vi Menn, og jeg lover at dette skal være den første reportasjen jeg skriver når jeg kommer hjem. Men jeg kan si så mye som at det fortsatt bor fem mennesker her... og selvsagt klarte jeg å intervjue en av dem. Han var, for å si det mildt, ikke som alle oss andre, men han hadde litt av en historie å fortelle!
Nå blir det noen dager med saltvann og forhåpentligvis mye dyreliv. Til nå har vi kjørt 480 mil... og nei, jeg har ikke dusjet på to uker. Ikke så hyggelig, men jeg har jo badet da. Dessuten lukter både Bjørn og jeg like ille, så ingen av oss plager den andre. Nå skal vi derimot være i et område med andre folk, så det er vel på tide å riste av seg fluene og spyle vekk møkka!
Her er bilen vår med Bjørn bak rattet mens han feier gjennom ødemarken i Kimberley.

 Den er ikke farlig, denne krokodilla. Jeg gikk faktisk helt innpå den. Var bare tre meter i fra.
Årsaken var selvsagt fordi den var stappmett etter å ha spist Bjørn, min tidligere reisekamerat...
Å kaste seg ut i en slik billabong når det herjer 38 varmegrader rundt ørene mine, er ikke så ille!
De lokale synes vannet var litt kjølig, men de trodde det var ok for oss nordmenn, siden vi tross alt kommer fra et land hvor det er vinter hele året. Vannet i billabongen holdt 25 varmegrader.

Skjegg, hatt og en kropp som ikke har smakt såpe eller dusj på to uker, hører med når man ferdes i den Australske outbacken. Her er i alle fall jeg med bilen i bakgrunn.

mandag 27. september 2010

Australsk Paradis!

38 grader i skyggen. En stor, blå, klar himmel. Tørr ørken. Lyden av papegøyer, insekter og svetten som stadig drypper ned i øynenen. Bedre enn sludd og lyden av bilkø, men kanskje litt vel varmt? Derfor går jeg ned i dypet. Det vil si, jeg vandrer ned i en canyon omgitt av røde, høye vegger. 100 meter under overflaten, er temperaturen ca. 30 grader og jeg finner en liten kulp med gjennomsiktig, klart vann som holder rundt 28 varmegrader. Av med klærne og pluteslig kan verden knapt bli bedre.
Karinjini nasjonalpark i Western Australia er rett og slett hva jeg vil definere som paradis. Jeg har vært syv ganger tidligere i Australia og kjørt tilsammen mer enn 3000 mil på kryss og tvers av dette landet... og jeg tror aldri jeg har sett et flottere sted i hele Australia. Her finnes en rekke dype, kjølige canyoner, med små og store tjern hvor en svett nordmann kan dyppe sin svette kropp. Og som om ikke det er nok... og det er det jo ikke... så finnes det en rekke andre gåturer nede i disse canyonene, som vil få selv de mest bereiste og bevandrede til dra frem superlativene.
Gjennom tusner av år har vannet formet disse kløftene og landskapet er rett og slett fantastisk. Også finnes det mange underlig, små kryp her nede for liksom å krydre det hele.
Etter krokodiller og edderkopper i Kimberley har jeg nå kjørt 150 mil sørover og videre inn i outbacken til Karinjini nasjonalpark. Like ved Karinjini ligger den lille byen Newman, som huser verdens største dagbrudd. De utvinner jernmalm og bruker enorme maskiner. Skal bli her en dag, før jeg drar tilbake til ødemarken og Karinjini.
Satelitt greia fungere ikke. I alle fall ikke på denne reisa. Men jeg drar til Nepal i slutten av oktober, og da skal den virke. Men frem til det må jeg nøye meg med å oppdatere denne bloggen når jeg er innom byer og tettsteder. Ikke så ofte det skjer, men mot slutten av Australia reisa skal jeg fotografere et sted ute ved kysten, hvor det mest sannsynlig vil være mulig å komme på nettet daglig.
Men før det blir to dager til i Karinjini, deretter skal jeg til en av Australias kanskje merkligste byer. Vel, det er kanskje ikke en by... men det var det. Denne lille landsbyen/tettstedet kjemper mot myndighetene, for sistnevnte vil helst utslette hele dette lille samfunnet. De har kuttet vannet og strømmen til de få innbyggerne som er igjen og de har brukt bulldozer på de fraflyttede husene. Grunnen er litt underlig... men det må jeg nok spare til reportasjen som kommer i Vi Menn etter hvert. Jeg lover å fortelle på denne bloggen når hver av disse reportasjene jeg lager her nede kommer på trykk i Vi Menn (så sant jeg er i Norge). Der kan dere se bilder fra turen og dere kan lese mer om hva som skjer og ikke skjer på denne rundt 550 mil lange reisen fra Darwin til Perth.
Dessuten lover jeg at neste innlegg her, skal inneholde noen bilder fra reisa så langt. Mulig det tar et par dager før jeg kan skrive her igjen, men det kommer...

torsdag 23. september 2010

Kimberley

Skal gi bort dette satelitt systemet til en kenguru. Beklager at det ikke virker og at jeg ikke får oppdatert denne bloggen hver dag. Men nå har jeg fått nyheter om at problemet skal være fikset, så jeg drøyer med å overlevere denne greia til Skippy et par dager til.
Nå er jeg i Derby. En gudsforlatt by ved kysten av Kimberley i Western Australia. Har vært gjennom Gibb River Road og jeg er litt skuffet. For 11 år siden var dette et svært øde hjørne av vår klode. Når bobler det av turister i svære SUV'er her. Vel, det var kanskje å ta i men, det er i alle fall flere folk her enn hva jeg liker. Men midt i denne store ødemarken, møtte jeg de tøffeste av de tøffe. Har vært borti dem før, men nå var jeg med dem på jobb i outbacken. Fantastisk! Hvem det er og hva de driver med... ja, det kan du lese om i Vi Menn om kanskje fem - seks uker.
Ikke nok med det, i går var jeg innom et sted jeg ikke fikk sett forrige gang jeg var her: Windjana Gorge... eller krokodille kløfta, som jeg vil kalle den. Har aldri opplevd maken i hele mitt liv. Så mange krokodiller på et sted... og jeg kunne gå helt inntil dem. Var bare tre meter fra flere av de største. Men dette var selvsagt ikke saltvannskrokodiller, men ferskvannskrokodiller. De er "helt ufarlige" hevdes det fra mange hold... men de blir opptil fire meter lange og de har ikke helt ren samvittighet når det gjelder å fortære menneskekjøtt.
Til nå har vi kjørt 180 mil. Sover i bilen stort sett, med unntak av en natt på Chanley River Station. Opp rundt klokken 04. 50 hver morgen for å fange starten på dagen. Dette er døgnets fineste tid - enten du er fotograf eller ei. Det å rusle ut i bushen med en liten kamerasekk på ryggen, stativet over skulderen og et kamera med 24 - 70 mm hengende rundt halsen, er en god følelse. Men det er viktig å titte litt ned når jeg vandrer i denne ødemarken, for her finnes det en og annen slange, som er litt slemmere enn vår huggorm.
Etter Derby går ferden sørover og inn i The Great Sandy Desert. Skal prøve å få denne satelitt greia til å fungere, men hvis ikke så er jeg redd det tar noen dager før jeg er tilbake her!

lørdag 18. september 2010

Kununurra

Sitter på en liten cafè i byen Kununurra, hvor Kimberley villmarken begynner. 34 grader i skyggen og folk lurer på om vi "takler" heten.
- Hæ, sier jeg og forteller at det var over 50 grader i skyggen da jeg var i Sudan for litt siden.
- Hæ, svarer folk da... hvor er Sudan?
Her er det kvegdrift som gjelder, bortsett fra om vinteren, dvs vår sommer, for da renner det inn med turister til Kununurra. Stedet er jo skikkelig ute i outbacken og selvsagt severdig for en urban tysker eller nordmann.
Vi har allerede kjørt 81 mil fra Darwin, gjennom ensformig og tørt landskap. Likevel er det vakkert på en særegen måte. Det er liksom så ensomt. I dag tidlig var jeg som vanlig oppe med sola og ruslet inn i bushen med kamera. Ikke så mye å se på, men det hviler en herlig atmosfære over denne ødemarka som i alle fall jeg elsker. Bedre blir det, for om en time drar vi ut i den virkelige ødemarken. Vi skal følge Gibb River Road gjennom Kimberley og ta av her og der for å utforske villmarken og dens innbyggere.
Reiste denne ruta for akkurat 11 år siden sammen med kamerat Roy Karlsøen. Dengang bodde vi blant annet på Beverly Springs Station (i Australia kaller dem en ranch, eller en gård, for station). Denne har byttet navn og heter nå Charnley River Station. Vi skal prøve å bli der noen dager, for å suge inn atmosfæren på en gård midt ute i ødemarken her i The Kimberleys. For hvordan lever disse menneskene i forhold til de som driver en gård i for eksempel Gudbrandsdalen? Slike ting er alltid spennende synes jeg. Også er det vel et og annet fotomotiv der som må undersøkes.
Håper jeg får fikset denne satelittgreia. I så tilfelle blir det rapporter daglig. Hvis ikke så kan det ta litt tid før det neste innlegget dukker opp her...

fredag 17. september 2010

Trøbbel i paradis...

Har litt tekniske problemer med denne satelitt dingens som gjør at jeg kan være på nettet i ødemarken. Håper å få det ordnet så raskt som mulig, for i dag setter vi snuta mot outbacken. Gårsdagen gikk med til å kjøpe inn mat, hovedsaklig boksmat og tørrmat, som vi skal ha med ut i bushen. Resten av maten må vi kjøpe når vi kommer over grensen til Western Australia, i og med at det ikke er lov å ta med fersk mat som frukt, grønnsaker osv over grensen mellom Northern Territory og Western Australia.
Sola skinner og den Australske ødemarken lokker!
Skulle jeg fortsatt få problemer med satelitt forbindelsen, så er det mulig det tar noen dager før jeg er tilbake på denne siden. Men jeg håper at ting ordner seg for snille gutter...

torsdag 16. september 2010

Welcome to Darwin

Alle land jeg kommer til har sine egne, helt spesielle atmosfaerer. Naar jeg gaar av flyet i for eksempel India, saa kjenner jeg lukten av landet. Samme er det med Peru, Indonesia osv. Og da jeg gikk av flyet her i Darwin for noen timer siden, kjente jeg meg straks igjen. Har vaert her seks ganger tidligere, og det er like moro hver gang.
Tidsforskjellen til Norge er syv og en halv time. Trikset naa er aa ikke sove paa dagen. Holde ut til i kveld. Da slipper jeg det vaerste jet lag'et, selv om jeg egentlig ikke er saa plaget av det.
Dagen i dag gaar med til blant annet aa besoke NT General Store. Kanskje verdens beste butikk!! Nei, jeg tuller ikke. Dette sjappa er for oss som liker aa sove ute. Her finnes alt mulig rart for en tur i bushen.
I morgen begynner neste fase av eventyret!

onsdag 15. september 2010

Snart fremme...

Singapore... men bare flyplassen denne gang. Ikke saa ille det heller, for den skal jo vaere den beste i verden. Om noen timer er vi Down Under. Dvs i natt, lokal tid, lander vi i Darwin. Da vil jeg forhaapentligvis finne noe mer spennende aa skrive om enn flyplasser...

tirsdag 14. september 2010

... endelig!

Jeg funderer alltid på hva som er best ved å reise. Når jeg planlegger neste tur, eller når jeg endelig setter meg på flyet, eller når jeg faktisk er på tur, eller hjemreisen eller kanskje når jeg tilslutt setter meg foran PC'en og går igjennom bildene fra reisa? Svaret, har jeg funnet ut, er at alle disse fasene av en reise egentlig er like spennende, og alle er de like viktige. Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og gleder meg til å fly?? Jeg skal fly i 30 timer. Egentlig en straff, likevel så gleder jeg meg. Gleder meg til alt som skal skje de nærmeste ukene og jeg vet at for å oppleve denne gleden, må jeg fly.
Reiser med KLM. Fornøyd med dem som selskap, men det er alltid en liten plage dette med bagasje. Særlig håndbagasjen. Har selvsagt med meg kamerautstyr i bøtter og spann, og jeg tør ikke legge det i check in bagasjen. Dermed blir det å dra det med seg på flyet, og det blir jo tungt og litt stort. Jeg har aldri hatt noen problemer med å få det med meg, likevel så er jeg alltid litt nervøs for at det "kanskje blir problemer denne gang". Men det blir det ikke...??
Har også med meg en satellitt forbindelse. fikk et tips av Alexander Gamme, som Vi Menns lesere sikkert kjenner. Han satte meg i forbindelse med Tradee, et selskap som selger en såkalt Explorer 110. Dermed skal jeg nå være på nett selv i de mest utilgjengelige, bortgjemte og isolerte områdene av kloden... håper jeg.
Kamerasekken er fylt av Canon utstyr. Har brukt det i mange år, og det har jo tålt både kulde, varme, støv, sand, fuktighet og en rekke andre påkjenninger tidligere, så der er jeg trygg.
Flyet mitt er snart klart for avgang, så neste innlegg kommer kanskje i Singapore, eller i Darwin om mange timer.
Men jeg har fortsatt litt tid til å fortelle om min siste flytur til USA. For dere som leser Vi Menn, så har dere kanskje forstått at Haglund reiser ikke akkurat i dress. Men det hender jeg blir oppgradert til business class. Så skjedde da jeg fløy fra Paris til New York med Air France en liten stund tilbake. Ved gaten fikk jeg beskjed om at jeg var oppgradert, og vel ombord fant jeg meg tilrette i et meget behagelig sete på business class. På min venstre hånd satt en stiv sjeik med mye gull rundt halsen og fingrene fulle av glinsende edelstener eller noe slikt. På min høyre side satt en vakker l fra Sør Afrika, kledd i fancy klær og mye parfyme. - Dette var luksus, tenkte jeg og tok av meg skoene og rettet ut setet slik at føttene stakk opp i været. Passasjerer fortsatte å strømme inn på flyet, og jeg begynte etter kort tid å legge merke til at folk tittet litt diskré ned på føttene mine.
Da oppdaget jeg at jeg hadde en sort sokk og en blå sokk på føttene.
Bedre å fly på økonomiklasse. Der er det ingen som bryr seg om slikt.
Må forresten nevne at jeg drar sammen med en kamerat, Bjørn Halvorsen. Vi har vært på tur før, og han er en solid og pålitelig kar!