lørdag 30. april 2011

Eventyr... og litt skummelt

30. 04. 11

Båten var ingen uthult tømmerstokk… men det var ikke mye om å gjøre.

Å reise nesten 100 mil på Kongo Elven, i hjertet av Afrika, omringet av nærmest ugjennomtrengelig regnskog, underlige lyder og små landsbyer, som knapt har sett et hvitt menneske, er i teorien noe av det mest eksotiske vi kan gjøre i vår tid. Mener nå i alle fall jeg.

Men det er i teorien. Hvorfor jeg sier det, er fordi at i praksis så er det litt mer slik: Båten bråker så det er bare en sjelden gang jeg kan høre lyder fra fugler og dyr. Sola steiker og alt jeg ser fra båten er et teppe av vegetasjon på begge sider.

… og jeg har fortsatt 80 mil igjen…

Ok, det var den veldig negative siden.

Sannheten er vel at et slikt elve-eventyr ligger omtrent midt i mellom. For eventyr er det, og særlig når vi stopper i små landsbyer.

I natt sov vi i en liten landsby midt i jungelen. Høvdingen fortalte at det er et år siden de sist hadde besøk av et hvitt menneske, og det var en ekspedisjon fra Belgia.

Vi fikk en stråhytte, hvor vi slo opp telt og lagde mat. Klokken 20 var det natta, og først da gikk alle de nysgjerrige fjesene hjem, etter å ha nistirret på den hvite mannen helt siden han satte sin fot her.

Men en time etter at jeg hadde lagt meg, kom to soldater med store automatvåpen og ”banket på”.

De ville se papirene mine, og de var ikke særlig hyggelige. De viftet med munningen av maskingeværene og var ganske truende. Når jeg i tillegg var trøtt og natten beksvart, så kjente jeg litt på dette med frykt. 

Men, heldigvis, så har jeg fått et brev fra sjefen for de nasjonale sikkerhetsstyrkene i landet. Jeg var nemlig på middag med han i Kisangani før jeg dro på denne turen.

Jeg viste frem det, og brått ble de bevæpnede karene hyggelige. Takket for seg og gikk!!??

Men natten var ikke helt over enda…



I natt klokken 03 ca, våknet jeg av skrik og gråt. Hylene i den svarte natten var ikke særlig hyggelige, for jeg er nå i et område hvor alt kan skje. Etter hvert begynte flere å gråte, og jeg ble litt nervøs.

Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere. I kulturer hvor overtro, sort magi og trolldom fortsatt eksisterer. Jeg elsker det, men det kan være litt skummelt.

På 90-tallet var jeg dypt inne i jungelen på Irian Jaya (Ny Guinea). Jeg var i stammeområdet til de såkalte korowai-batuene (steinalder-korowaiene). En mann døde da jeg var der, kanskje av malaria, dysentri eller en annen sykdom.

Men de innfødte trodde åndene hadde drept han som straff for at stammen tillot at jeg kom inn i deres område. De så ingen ytre tegn på skade hos mannen. Ikke hadde han falt ned fra et tre, ikke blitt bitt av slange eller spist av en krokodille. Dermed så de bare en årsak – den hvite mannen.

Det endte med at jeg måtte flykte hals over hodet (skrev om dette i Vi Menn for mange år siden)

Derfor var jeg ganske redd i natt for at det samme skulle skje her.

Heldigvis, for meg, så var det en gutt som døde av skader han pådro seg for noen dager siden. Dermed var det ingen som la skylden på meg.

Likevel, veldig trist å høre moren og et par andre familiemedlemmer sørge over den lille gutten.  

torsdag 28. april 2011

Penger, penger, penger...

28. 04. 11


Kongo er ikke et enkelt land å reise i. En ting er selvsagt alle disse karene med uniform og svære kanoner. Men heller ikke innbyggerne gjør livet lett. Alle spør om penger – for alt.

I dag skulle jeg ta noen bilder ved elvebredden. En klynge uthulte trestammer (les: kanoer) lå dratt opp på den mudrete elvebredden og jeg dro frem kamera.

- Ååhhh, nei, vi må spørre først, fortalte min tolk, Jaques, litt småredd.

Så spurte vi hun som har ansvaret for akkurat disse 30 meterne med leirete elvebredde.

- Penger, hvor mye gir dere, var hennes spontane reaksjon straks hun fikk øye på den hvite mannen? Jeg fisket opp noen sedler, men nei, det var jo alt for lite.

Jeg gav henne tilslutt ca. 50 kroner for å kunne ta noen bilder. Egentlig helt stikk i strid med mine prinsipper, men i og med at jeg akkurat har kommet til landet, så ønsket jeg å sjekke litt hvor langt må jeg gå for å få bilder. Og hvor alvorlige er folk når de forlanger penger for alt? Kanskje vil de bare ha en krone til en kopp kaffe… eller forlanger de mer?

Vel, svaret gav seg selv. For straks jeg hadde gitt damen pengene hun forlangte, så tok jeg jo opp kamera. Men da spratt plutselig eierne av to kanoer frem fra buskene.

- Vi skal ha penger!

Jeg tittet på Jaques, som rett og slett så litt flau ut.

- Beklager, sa han, men for å ta bilde her, må du betale både damen som er ansvarlig for elvebredden, eierne av kanoene, passasjerene i kanoene og de som padler kanoene.

Det hadde med andre ord vært billigere å kjøpe en kano, så jeg takket for meg, og pakket ned kameraet igjen. Men da var jo det også feil. For nå så de muligheten til å tjene en slant, så nå måtte jeg vær så god ta bildet… eller i alle fall betale.

Jeg fikk jo alt oversatt fra Jaques, men jeg bare latet som om jeg ikke forstod. De fulgte kjeftende etter meg litt opp i gata, så lot de meg tilslutt være.

- Det er ikke sånn ellers i Kongo, lovet Jaques.

Jeg håper virkelig han har rett i det…

Jeg må selvsagt nevne at jeg ikke er den eneste nordmannen i Kisangani. Det er i alle fall to til i denne byen (enn så lenge, det er jo snakk om at de skal bli overført til Norge innen kort tid).

Vi Menn ønsket at jeg skulle ta et kort møte med de to norske fangene, så jeg snakket litt med min kontakt her. En belgier, som har bodd i Kongo i 17 år, og som kjenner både systemet godt og en del av landets høytstående politikere, politisjefer osv.

Han sa følgende til meg: ”Møter du de to norske fangene, vil du få store problemer med resten av reisen din. I og med at du skal ut på en ganske omfattende og uvanlig reise i landet, vil myndighetene lure på hvorfor du ville treffe fangene først?

Mest sannsynlig vil de dra den slutningen at du samarbeider med nordmennene om noe ulovlig og derfor stikke kjepper i hjulene dine og ødelegge reisen din”.

Helt absurd, selvsagt, men han fortalte også noe annet. Om noen rykter som går i korridorene her nede. Rykter som forteller hva de to nordmennene har drevet på med i Kongo…

Og med det i bakhodet, så blir det logisk hva belgieren forteller.

Av frykt for å tråkke inn i et ormebol, så tør jeg ikke fortelle hva de ryktene sier her og nå (dessuten er det bare rykter, så jeg skal høre med et par andre kontakter jeg har har nede også)
Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn.

 Uansett så må jeg selvsagt ta hensyn til hva den gamle ex-pat’en sier, så derfor har jeg ikke gått videre i forsøk på å få til et fengselsmøte her i Kisangani.



I morgen går ferden videre. Da skal jeg opp Kongo Elven og inn i regnskogen. Har ordnet med egen båt og mannskap (og et par bevæpnede vakter). Men hvordan denne båten ser ut aner jeg foreløpig ikke.

Håper bare det ikke er en uthult tømmerstokk…

onsdag 27. april 2011

Kongo

27. 04. 11


Det er varmt, fuktig, masse mygg og regnet trommer høylytt på taket… herlig! Dette er Afrika slik jeg liker det.

Ble litt trangt med tid da jeg ankom Kisangani i går morgen. Mye styr med papirer osv. I og med at jeg skal ut på en ganske omfattende reise her i Kongo (bare for å presisere: Jeg er i Den Demokratiske Republikken Kongo. Det finnes jo enda et Kongo, men det blir ofte kalt Kongo Brazzaville).

Måtte smiske med sjefen for nasjonal sikkerhet. Gi av gårde litt bestikkelser både høyt og lavt, før alle var fornøyde. Nå er alle tillatelser i orden… i alle fall så sier de det. Men tiden vil vise… alle er jo så glade i bestikkelser her, så det vel best jeg har med noen dollar sedler i lomma.

Helt trygt er det ikke å reise i Kongo. En ting er at det finnes rundt 60 bevæpnede grupperinger her, som lett kan skape trøbbel for en fotograf.

Men det finnes andre farer også, som malaria, tyfoid, sovesyke… osv. Jeg har derimot ingen planer om å stifte nærmere bekjentskap med verken skyteglade menn eller skumle sykdommer. Jeg skal bare inn i Afrikas hjerte og oppleve regnskogen og menneskene...

Jeg skal med andre ord ut på eventyr, og jeg gleder meg som en guttunge på lille juleaften…

mandag 25. april 2011

Litt forsinket.

Skulle egentlig reist for to dager siden, men så har det vært litt trøbbel med noen tillatelser. Nå er visstnok alt i orden, så om noen timer er jeg på vei til Kongo.

Men det er jo nettopp dette (og mye annet) som gjør Kongo spesielt. Jeg har visse anelser om hva som venter meg, men her kan faktisk alt skje. Nettopp dette uforutsigbare tiltrekker i alle fall meg - selv om det selvsagt kan koste både tid og penger.



mandag 11. april 2011

Snart tid for Kongo

Etter litt for mange uker hjemme, er jeg nå endelig klar for ny reise. Når folk flest klemmer i seg påskemarsipan og pakker sekken for å dra til fjells, setter jeg meg på flyet til Kisangani.

Jeg har jobbet mye med å finne gode kontakter i Kongo, slik at jeg får en trygg reise. Eller: Så trygg som en reise til Kongo kan bli.

Jeg skal prøve å blogge så ofte som mulig, men det blir nok ikke hver dag.

Det blir også litt forandring på mine reiseplaner i sommer. Det blir ikke Peru og Bolivia, som først planlagt. I stede blir det dyreparken i Kristiansand, Hunderfossen... og Surinam.

Lover å ikke blogge om Kaptein Sabeltann eller trollene i Hunderfossen. Surinam derimot...
Har aldri vært i denne delen av Sør Amerika, så det skal bli spennende. Det også.

Det blir med andre ord en travel reisetid frem til jul!