Kull

02. 02. 12.

I går tilbrakte jeg mer enn to timer under jorda – dypt inne i en privat kullgruve sammen med ti – tolv arbeidere. Samme gjorde jeg i dag tidlig.

Jeg kan vel med hånda på hjertet si at dette er vel kanskje den verste arbeidsplassen jeg noensinne har opplevd. Joda, asbestgruvene i Kina var også ille… men dette er faktisk verre.

I dag, etter å ha vært omtrent 250 meter inne i gruva i nesten tre timer, kom jeg ut med ekstrem hodepine og kvalme. Jeg var så syk at jeg bare måtte legge meg rett ned på bakken og trekke frisk luft.

Jeg må ha vært inne i en lomme, hvor det var lite oksygen eller noe slikt. For etter en time gikk det over.

Disse to gruvene jeg har besøkt er bra næring for en rekke mareritt. Ca. halv meter høye… på det høyeste. Noen steder så trange at jeg måtte ta av meg hjelmen for å komme gjennom.

Og først går jeg ned i et rundt 30 meter dypt hull, så krabber og klyver jeg 200 – 300 meter inn i fjellet. Og hele veien er det så klaustrofobisk trangt og så dårlig luft, at jeg kan ikke fatte hvordan mennesker klarer å jobbe her nede dag etter dag.

Dessuten, for virkelig å gjøre det hele verre, så hadde jeg en helt forferdelig opplevelse inne i den siste gruva i dag. Noen sprengte av en ladning dynamitt ikke langt unna. Kall det gjerne innbilling, men jeg følte at hele gruva rørte seg og jeg var sikker på at alt skulle kollapse og at dette var min siste time.

Legger ved et par bilder. Et er av en sliten og møkkete fotograf, og et er av en ung gruvearbeider. Skal fortelle mer om dette når saken kommer i Vi Menn.