Transportetappe

 

Transportetappe. Ikke så mye å skrive hjem om i dag eller i går.

Har fått noen mail fra folk som lurer på hva slags utstyr jeg har med meg. Samme som sist, Canon kameraer og objektiver – ikke noe forandring fra forrige tur.

Ellers så ser det ikke ut til at jeg har tatt skade av dette stikket. Frisk og rask.

Planen nå er å reise nord østover i landet. Inn noen nasjonalparker. Her er det litt mer fare for å støte på menn med geværer. Vi hørte nylig på radioen at en kinesisk arbeider har blitt skutt og drept i dette områder (Nord Kivu).

Men har fortsatt minst en dag igjen på elva før jeg i det hele tatt kan gå løs på reisen mot disse områdene.

Har knapt med tekst i dag og ingen bilde. Årsaken er strøm. Alt begynner å bli tomt nå. Men i morgen kommer vi mulig frem til sted med strøm. I så tilfelle skal jeg laste opp et par bilder, og, hvis jeg får til, en video av en mann jeg aldri kommer til å glemme i hele mitt liv!

Et lite uhell

Ble litt problemer i går. Har forklart under hva som skjedde. Men først innlegget jeg hadde tenkt å skrive i går:

04. 05. 11

For en dag. Jeg kom til slutt frem til denne lille landsbyen, som Bobu har snakket så mye om. Etter litt frem og tilbake, hilsing på høvdingen, overrekking av et par gaver vi har med og en omhyggelig forklaring på hvem jeg, muzungaen, egentlig er, så fikk jeg vite at her har det ikke vært et hvitt menneske på 19 år.

Og den siste hvite mann som dro herifra, ja, det var faktisk høvdingen. Så Bobu hadde rett - her har det bodd en mann i rundt seks år og han var høvding - midt i svarteste Afrika!!!

Helt fantastisk. Og like fantastisk er det at jeg er den første fra vår verden til å besøke denne landsbyen på 19 år.

Likevel så er jeg litt overrasket, og kanskje en smule skuffet, over at innbyggerne ikke ser det spor annerledes ut her, enn de jeg møtte første dagen på denne båtturen.

Hadde dette vært på for eksempel Irian Jaya, og jeg hadde vært så langt fra hva vi i Vesten definerer som sivilisasjon, så hadde folk vært nakne og langt mer primitive.

Jeg har dessverre litt lite strøm på PC’en så jeg må være litt kvikk, hvis jeg skal klare å blogge frem til denne båtturen er over.

Men lover å komme tilbake til den hvite høvdingen i reportasjen som etter hvert kommer i Vi Menn.

For jeg fikk vite ganske mye rart…

05. 05. 11

Æsj, hadde en knall fin dag i går. Alt var eventyr og glede, så skulle jeg sette opp satellitt kommunikasjonen rett etter at mørket falt over oss, og så ble jeg stukket av en svær bie-lignende greie (foto over).

Det gjorde ikke mer vondt enn det gjør å bli stukket av, ja, en veps eller bie. Men denne greia skal være ”veldig farlig”, i følge de som bor her.

Og Jaques fortalte om en han kjenner, som ble stukket og ble så syk at han ble fraktet med fly til Nairobi for å få behandling!!

Vel, jeg ble dårlig. Eller uvel er kanskje en mer korrekt betegnelse. Litt svimmel og utafor. Klart jeg ble nervøs, for nå er vi flere dager unna nærmeste sykehus.

Men jeg gikk og la meg, vi kunne jo ikke sette ut på elva i stummende mørke. Sovnet. Våknet i natt med feber og hodepine… ja, og to lokale menn, samt min tolk, som satt og våket over meg.

Så sovnet jeg igjen, og klokken seks våknet jeg… frisk og opplagt. Klar for nye utfordringer. Faktisk følte jeg meg ekstra pigg i dag tidlig.

Likevel, Jaques og Bobu har rett når de hevder jeg burde oppsøke lege og i alle fall ta en sjekk.

Og det passer jo bra, for nå har jeg på en måte toppet turen. Det kan neppe bli bedre enn denne landsbyen og den utrolige historien som skjuler seg her...

Det tar rundt en dag på denne elva, med strømmen, og to - tre dager på Kongo elva, motstrøms, før vi er ved en by med lege.

Men jeg føler meg nå veldig pigg… Kanskje denne bia har noe lurium i brodden, som gir mennesker energi?

Skudd i natten

 03. 05. 11

I natt våknet jeg av skudd. Tre raske smell rett etter hverandre.

- Jegere, trodde Jaques.

Mest sannsynlig har han rett… men klokken halv fire om morgenen?

Det var en helt egen følelse å våkne opp i svarte natta, midt i regnskogen, hvor jeg vet det kan være geriljasoldater, og høre lyden av skudd.

Men det var en underlig følelse jeg fikk. Jeg reagerte helt motsatt av hva som burde være naturlig. Isteden for frykt, følte jeg bare en enda sterkere trang til å fortsette inn i jungelen. Fortsette inn i dette eventyret for å se hva som møter meg.

Men i morgen blir uansett siste dagen. For elven blir smalere og smalere. Snart kan vi ikke fortsette lengre.

Målet mitt er en liten landsby akkurat der hvor elven blir for grunn for en båt av vår størrelse.

- Jeg har vært der en gang, forteller min lokale kjentmann, Bubo og snakker om en landsby som engang hadde en hvit mann som høvding.

Akkurat som Marlon Brando i Apokalypse nå. Der hadde rollefiguren hans navnet Kurtz.

I følge Bobu så er den hvite mannen borte nå. Men hvis det virkelig er sant at en hvit mann regjerte her i dypet av Afrikas mørke hjerte for bare 20 år siden, så vil jeg gjerne vite mer. Mye, mye mer!!

Hvis alt går etter planen, så ankommer jeg landsbyen i morgen.

Vi får se…

Apokalypse nå

 02. 05. 11

(Har prøvd å laste opp en liten videosnutt. Første gang jeg gjør dette, og må vel innrømme at dette langt i fra er min sterke side. Men kanskje virker det? Uansett, så er videoen fra en av de mange landsbyene vi har vært innom, hvor barna går helt bananas når de ser en hvit mann).

En fantastisk dag i jungelen. Våknet klokken halv seks til fuglelyder og aper som kastet seg i trærne. Himmelen var klar og lufta ikke så het. Faktisk var temperaturen perfekt for et morgenbad i elva.

I det jeg hoppet uti, dukker plutselig en svømmende slange opp. Jeg lå helt rolig, og det virket nesten som om den var nysgjerrig for den svømte mot meg med hevet hode. Fascinerende, men jeg må innrømme at da den bare var et par meter fra meg, følte jeg for å si i fra at her er jeg, og jeg står ikke på menyen din og ikke lager jeg trøbbel for deg heller.

Den tok hintet, og dukket under. Ikke akkurat det jeg håpet på, for da så jeg jo ikke hvor den var. Lang var den også.

Men sekunder senere kom den opp til vannflata et stykke unna meg. Svømmeturen kunne fortsette.

Overalt hvor jeg møter mennesker, så blir jeg fortalt historier om hvilke grusomheter som har foregått her siden rundt 1990. En lang historie, denne borgerkrigen i Kongo, men den blir jo karakterisert som en av de aller verste i Afrika.

Voldtekter, drap, mishandling, tortur… ja, alt det verste som kan gjøres mot mennesker har blitt gjort mot Kongos befolkning.

Derfor er det ikke merkelig at det er mye hat å spore i øynene til mange av dem jeg møter. For utrolig nok har selv familien jeg bodde hos i natt, som er fattige fiskere dypt inne i regnskogen, blitt merket av krigen.

Og fortsatt finnes det bevæpnede menn, i noen tilfeller sponset av andre lands myndigheter, som fortsatt flyr inne i regnskogen og skaper frykt blant Kongos innbyggere.

Men også regjeringssoldater, som ikke har fått lønna si, har skapt egne geriljagrupper.

Området jeg nå er i, skal visstnok huse en slik gerilja, men de skal ikke være særlig farlige for oss. I følge Jaques og vår lokale guide, Bubo, så er det først og fremst diamantsmuglere de raner. Men ingen vet noe sikkert - selvsagt.

Vi fortsetter i alle fall østover og oppover denne elva. Ja, skulle egentlig reist tilbake ut på Kongo Elva i dag, men har fått nyss om noe spennende to dagers reise opp denne elva.

Føler meg litt som Martin Sheen i Apokalypse nå! Og hvem vet, kanskje møter jeg Marlon Brando i det grønne dypet et sted…?

(Boka ble jo også skrevet til Kongo, men Hollywood la i stede handlingen i Vietnam).

Overgrodd fabrikk

01. 05. 11

I går kom jeg over en helt utrolig fabrikk, midt i dype regnskogen. Den ble bygget av belgierne på 40-tallet engang, og står fortsatt. Det var nesten som å tre inn i en Indiana Jones film.

Gamle maskiner overgrodd av jungelvekster. Rester av gamle biler og ødelagte kontorer.

Et herlig sted med en eventyrlig atmosfære.

        Det blir ofte forstyrrelser på natten i disse traktene. I natt var det heldigvis ingen menn med geværer. I stede kom en tropisk regnstorm innom. Fra 33 grader da vi la oss i går kveld, til plutselig 22 grader, sterk vind og ekstremt mye nedbør klokken to i natt.

Jeg synes det er koselig å sove i telt når det regner. Men når teltet nærmest drukner og bagasjen blir blåst av gårde, så forsvinner litt av nytelsen.

Måtte opp og ut for å bytte teltplass. Vått og… trodde aldri jeg skulle si dette om Kongo: Kaldt!

En forfriskende natt.

I dag har vi reist inn en liten sideelv og bort fra den store Kongo Elven. Vi skal bare ta en titt. To dager, så tilbake til verdens dypeste elv (Kongo Elva er faktisk det).

I skrivende stund sitter jeg på en liten øy, omringet av regnskogen og alle dens lyder. Himmelen er blå, og nå er det like før sola begynner å bli varm og god i fargen.

Eventyr... og litt skummelt

30. 04. 11

Båten var ingen uthult tømmerstokk… men det var ikke mye om å gjøre.

Å reise nesten 100 mil på Kongo Elven, i hjertet av Afrika, omringet av nærmest ugjennomtrengelig regnskog, underlige lyder og små landsbyer, som knapt har sett et hvitt menneske, er i teorien noe av det mest eksotiske vi kan gjøre i vår tid. Mener nå i alle fall jeg.

Men det er i teorien. Hvorfor jeg sier det, er fordi at i praksis så er det litt mer slik: Båten bråker så det er bare en sjelden gang jeg kan høre lyder fra fugler og dyr. Sola steiker og alt jeg ser fra båten er et teppe av vegetasjon på begge sider.

… og jeg har fortsatt 80 mil igjen…

Ok, det var den veldig negative siden.

Sannheten er vel at et slikt elve-eventyr ligger omtrent midt i mellom. For eventyr er det, og særlig når vi stopper i små landsbyer.

I natt sov vi i en liten landsby midt i jungelen. Høvdingen fortalte at det er et år siden de sist hadde besøk av et hvitt menneske, og det var en ekspedisjon fra Belgia.

Vi fikk en stråhytte, hvor vi slo opp telt og lagde mat. Klokken 20 var det natta, og først da gikk alle de nysgjerrige fjesene hjem, etter å ha nistirret på den hvite mannen helt siden han satte sin fot her.

Men en time etter at jeg hadde lagt meg, kom to soldater med store automatvåpen og ”banket på”.

De ville se papirene mine, og de var ikke særlig hyggelige. De viftet med munningen av maskingeværene og var ganske truende. Når jeg i tillegg var trøtt og natten beksvart, så kjente jeg litt på dette med frykt. 

Men, heldigvis, så har jeg fått et brev fra sjefen for de nasjonale sikkerhetsstyrkene i landet. Jeg var nemlig på middag med han i Kisangani før jeg dro på denne turen.

Jeg viste frem det, og brått ble de bevæpnede karene hyggelige. Takket for seg og gikk!!??

Men natten var ikke helt over enda…

I natt klokken 03 ca, våknet jeg av skrik og gråt. Hylene i den svarte natten var ikke særlig hyggelige, for jeg er nå i et område hvor alt kan skje. Etter hvert begynte flere å gråte, og jeg ble litt nervøs.

Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere. I kulturer hvor overtro, sort magi og trolldom fortsatt eksisterer. Jeg elsker det, men det kan være litt skummelt.

På 90-tallet var jeg dypt inne i jungelen på Irian Jaya (Ny Guinea). Jeg var i stammeområdet til de såkalte korowai-batuene (steinalder-korowaiene). En mann døde da jeg var der, kanskje av malaria, dysentri eller en annen sykdom.

Men de innfødte trodde åndene hadde drept han som straff for at stammen tillot at jeg kom inn i deres område. De så ingen ytre tegn på skade hos mannen. Ikke hadde han falt ned fra et tre, ikke blitt bitt av slange eller spist av en krokodille. Dermed så de bare en årsak – den hvite mannen.

Det endte med at jeg måtte flykte hals over hodet (skrev om dette i Vi Menn for mange år siden)

Derfor var jeg ganske redd i natt for at det samme skulle skje her.

Heldigvis, for meg, så var det en gutt som døde av skader han pådro seg for noen dager siden. Dermed var det ingen som la skylden på meg.

Likevel, veldig trist å høre moren og et par andre familiemedlemmer sørge over den lille gutten.  

Penger, penger, penger...

28. 04. 11

Kongo er ikke et enkelt land å reise i. En ting er selvsagt alle disse karene med uniform og svære kanoner. Men heller ikke innbyggerne gjør livet lett. Alle spør om penger – for alt.

I dag skulle jeg ta noen bilder ved elvebredden. En klynge uthulte trestammer (les: kanoer) lå dratt opp på den mudrete elvebredden og jeg dro frem kamera.

- Ååhhh, nei, vi må spørre først, fortalte min tolk, Jaques, litt småredd.

Så spurte vi hun som har ansvaret for akkurat disse 30 meterne med leirete elvebredde.

- Penger, hvor mye gir dere, var hennes spontane reaksjon straks hun fikk øye på den hvite mannen? Jeg fisket opp noen sedler, men nei, det var jo alt for lite.

Jeg gav henne tilslutt ca. 50 kroner for å kunne ta noen bilder. Egentlig helt stikk i strid med mine prinsipper, men i og med at jeg akkurat har kommet til landet, så ønsket jeg å sjekke litt hvor langt må jeg gå for å få bilder. Og hvor alvorlige er folk når de forlanger penger for alt? Kanskje vil de bare ha en krone til en kopp kaffe… eller forlanger de mer?

Vel, svaret gav seg selv. For straks jeg hadde gitt damen pengene hun forlangte, så tok jeg jo opp kamera. Men da spratt plutselig eierne av to kanoer frem fra buskene.

- Vi skal ha penger!

Jeg tittet på Jaques, som rett og slett så litt flau ut.

- Beklager, sa han, men for å ta bilde her, må du betale både damen som er ansvarlig for elvebredden, eierne av kanoene, passasjerene i kanoene og de som padler kanoene.

Det hadde med andre ord vært billigere å kjøpe en kano, så jeg takket for meg, og pakket ned kameraet igjen. Men da var jo det også feil. For nå så de muligheten til å tjene en slant, så nå måtte jeg vær så god ta bildet… eller i alle fall betale.

Jeg fikk jo alt oversatt fra Jaques, men jeg bare latet som om jeg ikke forstod. De fulgte kjeftende etter meg litt opp i gata, så lot de meg tilslutt være.

- Det er ikke sånn ellers i Kongo, lovet Jaques.

Jeg håper virkelig han har rett i det…

Jeg må selvsagt nevne at jeg ikke er den eneste nordmannen i Kisangani. Det er i alle fall to til i denne byen (enn så lenge, det er jo snakk om at de skal bli overført til Norge innen kort tid).

Vi Menn ønsket at jeg skulle ta et kort møte med de to norske fangene, så jeg snakket litt med min kontakt her. En belgier, som har bodd i Kongo i 17 år, og som kjenner både systemet godt og en del av landets høytstående politikere, politisjefer osv.

Han sa følgende til meg: ”Møter du de to norske fangene, vil du få store problemer med resten av reisen din. I og med at du skal ut på en ganske omfattende og uvanlig reise i landet, vil myndighetene lure på hvorfor du ville treffe fangene først?

Mest sannsynlig vil de dra den slutningen at du samarbeider med nordmennene om noe ulovlig og derfor stikke kjepper i hjulene dine og ødelegge reisen din”.

Helt absurd, selvsagt, men han fortalte også noe annet. Om noen rykter som går i korridorene her nede. Rykter som forteller hva de to nordmennene har drevet på med i Kongo…

Og med det i bakhodet, så blir det logisk hva belgieren forteller.

Av frykt for å tråkke inn i et ormebol, så tør jeg ikke fortelle hva de ryktene sier her og nå (dessuten er det bare rykter, så jeg skal høre med et par andre kontakter jeg har har nede også)

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn.

 Uansett så må jeg selvsagt ta hensyn til hva den gamle ex-pat’en sier, så derfor har jeg ikke gått videre i forsøk på å få til et fengselsmøte her i Kisangani.

I morgen går ferden videre. Da skal jeg opp Kongo Elven og inn i regnskogen. Har ordnet med egen båt og mannskap (og et par bevæpnede vakter). Men hvordan denne båten ser ut aner jeg foreløpig ikke.

Håper bare det ikke er en uthult tømmerstokk…

Kongo

27. 04. 11

Det er varmt, fuktig, masse mygg og regnet trommer høylytt på taket… herlig! Dette er Afrika slik jeg liker det.

Ble litt trangt med tid da jeg ankom Kisangani i går morgen. Mye styr med papirer osv. I og med at jeg skal ut på en ganske omfattende reise her i Kongo (bare for å presisere: Jeg er i Den Demokratiske Republikken Kongo. Det finnes jo enda et Kongo, men det blir ofte kalt Kongo Brazzaville).

Måtte smiske med sjefen for nasjonal sikkerhet. Gi av gårde litt bestikkelser både høyt og lavt, før alle var fornøyde. Nå er alle tillatelser i orden… i alle fall så sier de det. Men tiden vil vise… alle er jo så glade i bestikkelser her, så det vel best jeg har med noen dollar sedler i lomma.

Helt trygt er det ikke å reise i Kongo. En ting er at det finnes rundt 60 bevæpnede grupperinger her, som lett kan skape trøbbel for en fotograf.

Men det finnes andre farer også, som malaria, tyfoid, sovesyke… osv. Jeg har derimot ingen planer om å stifte nærmere bekjentskap med verken skyteglade menn eller skumle sykdommer. Jeg skal bare inn i Afrikas hjerte og oppleve regnskogen og menneskene...

Jeg skal med andre ord ut på eventyr, og jeg gleder meg som en guttunge på lille juleaften…

Litt forsinket.

Skulle egentlig reist for to dager siden, men så har det vært litt trøbbel med noen tillatelser. Nå er visstnok alt i orden, så om noen timer er jeg på vei til Kongo.

Men det er jo nettopp dette (og mye annet) som gjør Kongo spesielt. Jeg har visse anelser om hva som venter meg, men her kan faktisk alt skje. Nettopp dette uforutsigbare tiltrekker i alle fall meg - selv om det selvsagt kan koste både tid og penger.

Snart tid for Kongo

Etter litt for mange uker hjemme, er jeg nå endelig klar for ny reise. Når folk flest klemmer i seg påskemarsipan og pakker sekken for å dra til fjells, setter jeg meg på flyet til Kisangani.

Jeg har jobbet mye med å finne gode kontakter i Kongo, slik at jeg får en trygg reise. Eller: Så trygg som en reise til Kongo kan bli.

Jeg skal prøve å blogge så ofte som mulig, men det blir nok ikke hver dag.

Det blir også litt forandring på mine reiseplaner i sommer. Det blir ikke Peru og Bolivia, som først planlagt. I stede blir det dyreparken i Kristiansand, Hunderfossen... og Surinam.

Lover å ikke blogge om Kaptein Sabeltann eller trollene i Hunderfossen. Surinam derimot...
Har aldri vært i denne delen av Sør Amerika, så det skal bli spennende. Det også.

Det blir med andre ord en travel reisetid frem til jul!