Penger, penger, penger...

28. 04. 11

Kongo er ikke et enkelt land å reise i. En ting er selvsagt alle disse karene med uniform og svære kanoner. Men heller ikke innbyggerne gjør livet lett. Alle spør om penger – for alt.

I dag skulle jeg ta noen bilder ved elvebredden. En klynge uthulte trestammer (les: kanoer) lå dratt opp på den mudrete elvebredden og jeg dro frem kamera.

- Ååhhh, nei, vi må spørre først, fortalte min tolk, Jaques, litt småredd.

Så spurte vi hun som har ansvaret for akkurat disse 30 meterne med leirete elvebredde.

- Penger, hvor mye gir dere, var hennes spontane reaksjon straks hun fikk øye på den hvite mannen? Jeg fisket opp noen sedler, men nei, det var jo alt for lite.

Jeg gav henne tilslutt ca. 50 kroner for å kunne ta noen bilder. Egentlig helt stikk i strid med mine prinsipper, men i og med at jeg akkurat har kommet til landet, så ønsket jeg å sjekke litt hvor langt må jeg gå for å få bilder. Og hvor alvorlige er folk når de forlanger penger for alt? Kanskje vil de bare ha en krone til en kopp kaffe… eller forlanger de mer?

Vel, svaret gav seg selv. For straks jeg hadde gitt damen pengene hun forlangte, så tok jeg jo opp kamera. Men da spratt plutselig eierne av to kanoer frem fra buskene.

- Vi skal ha penger!

Jeg tittet på Jaques, som rett og slett så litt flau ut.

- Beklager, sa han, men for å ta bilde her, må du betale både damen som er ansvarlig for elvebredden, eierne av kanoene, passasjerene i kanoene og de som padler kanoene.

Det hadde med andre ord vært billigere å kjøpe en kano, så jeg takket for meg, og pakket ned kameraet igjen. Men da var jo det også feil. For nå så de muligheten til å tjene en slant, så nå måtte jeg vær så god ta bildet… eller i alle fall betale.

Jeg fikk jo alt oversatt fra Jaques, men jeg bare latet som om jeg ikke forstod. De fulgte kjeftende etter meg litt opp i gata, så lot de meg tilslutt være.

- Det er ikke sånn ellers i Kongo, lovet Jaques.

Jeg håper virkelig han har rett i det…

Jeg må selvsagt nevne at jeg ikke er den eneste nordmannen i Kisangani. Det er i alle fall to til i denne byen (enn så lenge, det er jo snakk om at de skal bli overført til Norge innen kort tid).

Vi Menn ønsket at jeg skulle ta et kort møte med de to norske fangene, så jeg snakket litt med min kontakt her. En belgier, som har bodd i Kongo i 17 år, og som kjenner både systemet godt og en del av landets høytstående politikere, politisjefer osv.

Han sa følgende til meg: ”Møter du de to norske fangene, vil du få store problemer med resten av reisen din. I og med at du skal ut på en ganske omfattende og uvanlig reise i landet, vil myndighetene lure på hvorfor du ville treffe fangene først?

Mest sannsynlig vil de dra den slutningen at du samarbeider med nordmennene om noe ulovlig og derfor stikke kjepper i hjulene dine og ødelegge reisen din”.

Helt absurd, selvsagt, men han fortalte også noe annet. Om noen rykter som går i korridorene her nede. Rykter som forteller hva de to nordmennene har drevet på med i Kongo…

Og med det i bakhodet, så blir det logisk hva belgieren forteller.

Av frykt for å tråkke inn i et ormebol, så tør jeg ikke fortelle hva de ryktene sier her og nå (dessuten er det bare rykter, så jeg skal høre med et par andre kontakter jeg har har nede også)

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn.

 Uansett så må jeg selvsagt ta hensyn til hva den gamle ex-pat’en sier, så derfor har jeg ikke gått videre i forsøk på å få til et fengselsmøte her i Kisangani.

I morgen går ferden videre. Da skal jeg opp Kongo Elven og inn i regnskogen. Har ordnet med egen båt og mannskap (og et par bevæpnede vakter). Men hvordan denne båten ser ut aner jeg foreløpig ikke.

Håper bare det ikke er en uthult tømmerstokk…