30. 04. 11
Båten var ingen uthult tømmerstokk… men det var ikke mye om å gjøre.
Å reise nesten 100 mil på Kongo Elven, i hjertet av Afrika, omringet av nærmest ugjennomtrengelig regnskog, underlige lyder og små landsbyer, som knapt har sett et hvitt menneske, er i teorien noe av det mest eksotiske vi kan gjøre i vår tid. Mener nå i alle fall jeg.
Men det er i teorien. Hvorfor jeg sier det, er fordi at i praksis så er det litt mer slik: Båten bråker så det er bare en sjelden gang jeg kan høre lyder fra fugler og dyr. Sola steiker og alt jeg ser fra båten er et teppe av vegetasjon på begge sider.
… og jeg har fortsatt 80 mil igjen…
Ok, det var den veldig negative siden.
Sannheten er vel at et slikt elve-eventyr ligger omtrent midt i mellom. For eventyr er det, og særlig når vi stopper i små landsbyer.
I natt sov vi i en liten landsby midt i jungelen. Høvdingen fortalte at det er et år siden de sist hadde besøk av et hvitt menneske, og det var en ekspedisjon fra Belgia.
Vi fikk en stråhytte, hvor vi slo opp telt og lagde mat. Klokken 20 var det natta, og først da gikk alle de nysgjerrige fjesene hjem, etter å ha nistirret på den hvite mannen helt siden han satte sin fot her.
Men en time etter at jeg hadde lagt meg, kom to soldater med store automatvåpen og ”banket på”.
De ville se papirene mine, og de var ikke særlig hyggelige. De viftet med munningen av maskingeværene og var ganske truende. Når jeg i tillegg var trøtt og natten beksvart, så kjente jeg litt på dette med frykt.
Men, heldigvis, så har jeg fått et brev fra sjefen for de nasjonale sikkerhetsstyrkene i landet. Jeg var nemlig på middag med han i Kisangani før jeg dro på denne turen.
Jeg viste frem det, og brått ble de bevæpnede karene hyggelige. Takket for seg og gikk!!??
Men natten var ikke helt over enda…
I natt klokken 03 ca, våknet jeg av skrik og gråt. Hylene i den svarte natten var ikke særlig hyggelige, for jeg er nå i et område hvor alt kan skje. Etter hvert begynte flere å gråte, og jeg ble litt nervøs.
Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere. I kulturer hvor overtro, sort magi og trolldom fortsatt eksisterer. Jeg elsker det, men det kan være litt skummelt.
På 90-tallet var jeg dypt inne i jungelen på Irian Jaya (Ny Guinea). Jeg var i stammeområdet til de såkalte korowai-batuene (steinalder-korowaiene). En mann døde da jeg var der, kanskje av malaria, dysentri eller en annen sykdom.
Men de innfødte trodde åndene hadde drept han som straff for at stammen tillot at jeg kom inn i deres område. De så ingen ytre tegn på skade hos mannen. Ikke hadde han falt ned fra et tre, ikke blitt bitt av slange eller spist av en krokodille. Dermed så de bare en årsak – den hvite mannen.
Det endte med at jeg måtte flykte hals over hodet (skrev om dette i Vi Menn for mange år siden)
Derfor var jeg ganske redd i natt for at det samme skulle skje her.
Heldigvis, for meg, så var det en gutt som døde av skader han pådro seg for noen dager siden. Dermed var det ingen som la skylden på meg.
Likevel, veldig trist å høre moren og et par andre familiemedlemmer sørge over den lille gutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar