Litt om å fotografere i ekstrem kulde

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det er å fotografere i ekstrem kulde. Jeg tenkte derfor å fortelle litt om hvordan jeg gjorde det under min reise i Russland.

Slik jeg opplevde det, så var det vel hovedsakelig to problemer: Batterier og fingre.

Jeg husker hvordan jeg for mange år siden var høyt oppe i Himalaya, i Ladakh i India, og fotograferte i temperaturer ned mot 50 minus. Den gang var det dias, og batterikapasiteten var langt dårligere da enn nå.

Samtidig husker jeg at det var viktig å snurre filmen sakte tilbake fordi kulden visstnok økte filmens evne til å bli ladet med statisk elektrisitet. Og det kunne resultere i gnister, som igjen lagde lysglimt på filmen og dermed ødela bilder.

Var det noen som savnet filmens tid??

Under en reise i nordøst Russland i desember 2007, fotograferte jeg i 33 minusgrader med et Canon EOS 1Ds Mark II. Den gang måtte jeg bytte batteri omtrent hvert 20 minutt.

Nå ble jeg derimot overrasket - positivt overrasket.

Under siste reise hadde jeg med meg tre kameraer: Canon EOS 1D Mark IV, Canon EOS 1Ds Mark III og et Canon EOS 5D Mark II.

Jeg brukte 1D Mark IV kun innendørs. Under transport, holdt jeg kamera varmt hele tiden, slik at det ikke ble fullt av kondens da jeg tok det opp i et varmt rom.

De to andre kameraene hadde jeg utendørs så å si hele tiden. De lå til og med utendørs om nettene. Men batteriene hadde jeg alltid med meg inn eller jeg hadde de i lomma.

I den delen av Russland hvor jeg reiste, lå temperaturen stort sett mellom 30 og 50 minusgrader. Men inne hos folk var det nesten som i en finsk sauna. Dermed nyttet det jo ikke å dra opp et nedkjølt kamera innendørs. Kondens ville jo da lagt seg som et islag rundt hele kamera.

Da jeg fotograferte ute hadde jeg to batterier på innerlommen og et i hvert kamera. Og her har det skjedd ting siden jeg var i Himalaya for mange år siden.

I 40 - 50 minusgrader, tok jeg rundt 200 bilder med både 1Ds kamera og 5D Mark II kamera før jeg måtte bytte batterier.

Klart at LCD displayet sluttet å virke, men det gjorde ingenting for jeg hadde informasjon i okularet. Der lyste alt.

Ved et tilfelle holdt jeg på i tre timer med å fotografere noen gullgravere i 51 minus (se bildet under), og begge kameraene fungerte optimalt. Men det er klart at det er et par andre småting som gjør fotografering i slike temperaturer litt vrient.

Fingrene blir kalde uansett hva du gjør, for nå og da må du ta av deg vottene for å skru på noen knapper. De første dagene på turen prøvde jeg å bruke noen fleece vanter med ullvotter over. Det går sikkert bra i minus 20, men ikke i 40 minus. Eller 50…

Hadde med meg noen tykke dunvotter fra Bergans, og det må være de varmeste jeg noen gang har brukt. Dessuten kunne jeg betjene de viktigste funksjonene på kameraene med vottene på.

Klart jeg forfrøys noen fingre (tre) etter tre timer i 51 minus. Men det kunne vært mye verre!

Men jeg opplevde noe annet merkelig, som jeg aldri hadde forventet. En ting er selvsagt at min trådløse utløser rett og slett knakk i 47 minus (noen dager tidligere). Den ble stiv som glass, og da jeg vred litt på den sa det «knakk».

Men da jeg jeg jobbet med kamera i 51 minus, så pustet jeg hele tiden på kamerareima. Denne ble da full av kondens, som igjen frøys slik at reima etter hvert ble kledd i et islag… og tilslutt knakk den også. Rett av.

Det har jeg aldri hverken opplevd eller hørt om tidligere.

Godt jeg hadde på meg lange underbukser… for i 51 minus kan tydeligvis alt knekke bare du gir det litt tid…