Etter noen deilige dager i regnskogen hvor jeg har opplevd stillhet, frisk luft og null kaos, så ble jeg i dag brått revet tilbake til Indias virkelighet.
Vi er på vei til Guwahati, og derfor tilbake på hovedveien med alle dens gale bilførere. Indiske sjåfører er neppe verre enn de jeg møter i Sudan, Bolivia, Indonesia og mange andre land. Likevel blir jeg stadig vekk sjokkert over hvor elendig det går an å føre en bil.
Det virker som om veien domineres av fylliker med dårlig gangsyn. Også har de alltid usedvanlig dårlig tid. Særlig når de kjører gjennom tettsteder. Der hvor det kryr av folk langs veien, også små barn, så tråkker de pedalen i bånn, tuter og kjører slalåm mellom folk, kuer og andre biler.
Det er rett og slett galskap.
Verst er bussene. Særlig langdistanse bussene. De er rett og slett livsfarlige. De kjører forbi i svinger, rett foran bakketopper og kommer det noen i mot, så må de vike. For her gjelder de sterkeste og størstes lov.
En fotgjenger må vike for en syklist. Syklisten må vike for motorsykkel, som igjen må vike for personbiler, som igjen må vike for lastebiler. Og blant de største, så knives det vel litt om hvem som ligger øverst. Lastebiler eller busser?
Lastebilene krasjer stadig vekk. De står parkert langs veikanten mange steder. Ofte helt smadret i fjeset, og det lukter dødsulykke lange veier. Og disse ulykkesbilene blir ofte stående på akkurat det samme stedet i mange år før eieren finner det for godt å hente den.
Så da er det vel nærliggende å tro at et slikt syn av en smadret lastebil vil ha en preventiv virkning på andre som tror de både er på racerbanen og kan kjøre bil (ingen av delene stemmer i de aller fleste tilfeller).
Men neida, slikt bryr tydeligvis ingen seg om.
Jeg er sikker på at hadde det ligget en død sjåfør i gata som følge av en trafikkulykke, hadde folk stoppet for å glane for deretter å sette seg bak rattet igjen og kjøre enda fortere for å ta inn tiden de tapte ved å se på den døde mannen i gata.
Ja, ja, vi er snart i Guwahati og vi har ikke krasja enda. Men hver gang jeg setter meg i en bil i India og skal kjøre et stykke, så er det med livet som innsats!
I morgen skal jeg inn i hva jeg mener er Indias mørkeste og dystreste verden. Mer om det i morgen.
Vi er på vei til Guwahati, og derfor tilbake på hovedveien med alle dens gale bilførere. Indiske sjåfører er neppe verre enn de jeg møter i Sudan, Bolivia, Indonesia og mange andre land. Likevel blir jeg stadig vekk sjokkert over hvor elendig det går an å føre en bil.
Det virker som om veien domineres av fylliker med dårlig gangsyn. Også har de alltid usedvanlig dårlig tid. Særlig når de kjører gjennom tettsteder. Der hvor det kryr av folk langs veien, også små barn, så tråkker de pedalen i bånn, tuter og kjører slalåm mellom folk, kuer og andre biler.
Det er rett og slett galskap.
Verst er bussene. Særlig langdistanse bussene. De er rett og slett livsfarlige. De kjører forbi i svinger, rett foran bakketopper og kommer det noen i mot, så må de vike. For her gjelder de sterkeste og størstes lov.
En fotgjenger må vike for en syklist. Syklisten må vike for motorsykkel, som igjen må vike for personbiler, som igjen må vike for lastebiler. Og blant de største, så knives det vel litt om hvem som ligger øverst. Lastebiler eller busser?
Lastebilene krasjer stadig vekk. De står parkert langs veikanten mange steder. Ofte helt smadret i fjeset, og det lukter dødsulykke lange veier. Og disse ulykkesbilene blir ofte stående på akkurat det samme stedet i mange år før eieren finner det for godt å hente den.
Så da er det vel nærliggende å tro at et slikt syn av en smadret lastebil vil ha en preventiv virkning på andre som tror de både er på racerbanen og kan kjøre bil (ingen av delene stemmer i de aller fleste tilfeller).
Men neida, slikt bryr tydeligvis ingen seg om.
Jeg er sikker på at hadde det ligget en død sjåfør i gata som følge av en trafikkulykke, hadde folk stoppet for å glane for deretter å sette seg bak rattet igjen og kjøre enda fortere for å ta inn tiden de tapte ved å se på den døde mannen i gata.
Ja, ja, vi er snart i Guwahati og vi har ikke krasja enda. Men hver gang jeg setter meg i en bil i India og skal kjøre et stykke, så er det med livet som innsats!
I morgen skal jeg inn i hva jeg mener er Indias mørkeste og dystreste verden. Mer om det i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar