mandag 29. april 2013

Tilbake i Kathmandu

         Jeg kan vel innrømme så mye som at ordet "sliten", brått har fått en ny betydning for meg. Vi er tilbake, det vil si Roy og jeg. Opprinnelig var vi tre, men Roger måtte bli reddet ut fra fjellene med helikopter på grunn av høyden.
Han ble dårlig tidlig på turen, og ved Makalu Base Camp (4870 m.o.h.) innså vi at han neppe ville klare å krysse Sherpani Col. Og det er ingen vits i å risikere livet for å oppleve Himalayas indre.

Heldigvis traff vi en ekspedisjon ved foten av verdens femte største fjell (Makalu 8485 m.o.h.), og de hadde en satellitt telefon så vi fikk tilkalt redningshelikopter til Roger.

Men Roy og jeg fortsatte, og for en tur vi har hatt.

Vi har krysset seks fjellpass, hvor de to høyeste var over 6100 m.o.h. og i luftlinje har vi beveget oss i underkant av 10 mil. Laveste punktet på turen var 737 m.o.h.

Men du verden så slitsomt det har vært. Særlig de 15 timene vi brukte på å krysse Sherpani Col (6146 m.o.h.) og West Col (6143 m.o.h.).
Krysningen inkluderte også et par timers vandring på 6100 m.o.h. over en isbre. Og her var det sprekker. Mistet verdifullt utstyr opp i en av sprekkene. Skulle gjerne hentet det ut igjen, men vi så ikke engang bunnen av denne sprekken.

Dagen etter krysningen våknet vi på 5800 m.o.h. til 21 minus, 30 - 40 cm nysnø rundt teltduken, tjukk tåke og tungt snøvær. Pluss at vi var helt utmattede fra dagen før.

Og det dårlige været forfulgte oss hele den påfølgende uka. Vi måtte forandre rute og vi måtte kjempe litt for å komme oss ut av fjellene. Tåka og snøen gjorde det veldig vanskelig for oss. Dermed kom vi ut flere dager senere enn hva vi hadde planlagt.

Vår kontakt i Kathmandu ble straks veldig bekymret og begynte derfor å forberede et søk etter oss. Han og flere andre trodde vi hadde blitt sittende fast i snøværet høyt oppe i fjellheimen, så hadde vi kommet til Lukla (hvor vi fikk ringt) en dag senere, hadde det blitt sendt ut helikopter for å lete etter oss (men det hadde neppe fungert, for tåka var til tider som ertesuppe).
Men vi er jo vikinger og vant med snø og kulde, sove ute og ete granbar.. vi kan i alle fall innbille oss det..., så vi kom ut for egen maskin


Mye mer om dette i Vi Menn etterhvert. For det var mange spennende og underlige hendelser underveis. Jeg kan nevne maoistene, yetien og ikke minst disse Himalayas menneskelige kameler; sherpaene.

Legger ved bilde fra veien opp mot Sherpani Col. Roy gjør som han pleier; titter rett inn i kameralinsa.

Bilde to er fra en camp ved foten av Makalu. Her sover vi på rundt 5200 m.o.h.


Bilde tre er fra en svært slitsom dag, tjukk tåke på 5400 m.o.h. En farlig ferd, for her går vi over en svær isbre, full av bresprekker. Men to av gutta hadde gått her før, og de visste hvor «stien» gikk.
Roy og jeg fulgte småredde etter.



1 kommentar:

  1. Godt å høre at dere er tilbake i god behold (håper at Roger er frisk og rask også)! Blir spennende å høre mer!

    Jørgen

    SvarSlett