Siste dag i gruvene

04. 02. 12

Som fotograf er det ganske vrient å ta bilder inne i disse kullgruvene. En ting er selvsagt det rent fysiske. Jeg er omtrent dobbelt så stor som disse karene, og gruvene er trange selv for dem. Jeg føler meg som julenissen i ei litt for trang pipe.

Men greit nok, jeg ligger på magen og drar meg innover med armer og ben. Gjennom små vannpytter og gjørme. Og alt er sort. Vann, gjørme, vegger, tak og gulv. Og etter fem minutter, er også jeg sort.

Men når jeg endelig har kommet et par hundre meter inn i ei gruve, til et sted hvor noen jobber, så er det mye varmere der enn ute. Og ikke minst fuktig. Objektivet dugger like mye som når du tar med briller fra et par minus og rett inn i ei varm stue.

Hjelper ikke å pusse eller gnikke heller (og det er heller ikke særlig lurt, for lufta er tjukk av kullstøv, som blander seg med dugget og lager sandpapir).

Dermed må jeg bare vente, og vente… og vente. Ligger rundt 40 minutter bare og venter på at dugget skal forsvinne før jeg kan begynne å fotografere.

Jeg kunne selvsagt krabbet inn med kamera først, latt det ligge der en time, også kunne jeg kommet etter. Men det er faktisk mye mer behagelig å ligge her å vente, enn å måtte ake seg inn her mer enn strengt tatt nødvendig.

Nok klaging, for selv om det litt vanskelig, så er det gode motiver og bildene blir ikke så ille.

I dag skulle jeg egentlig ikke vært inne i ei gruve, men så ble jeg litt revet med og dermed blei det to timer i dag også.

I morgen blir det andre boller. Da skal jeg til Garo Hills helt vest i Meghalaya og lete etter… den avskyelige snømannen.

Joda, den har blitt observert her også. Skal bruke siste uka i India på denne mystiske skapningen.

Her et bilde fra hovedgata i Ladrymbai. Forferderlig sted. Veien er bare grus og sand, som virvles opp i lufta når lastebilene kommer dundrende – døgnet gjennom.