Diamantland i Kongo er som å være i en Indiana Jones film. Men det er selvsagt ikke særlig komfortabelt. Helt siden jeg ankom stedet for to dager siden, har jeg hver morgen og kveld stått med gjørme til knærne, ofte under kraftig regnvær og selvsagt omringet av horder med blodtørstig mygg. Men jeg er jo ikke her for å nyte sola, drikke parasolldrinker og spise fete middager.
Det har vært en lang og vanskelig vei å få lov til å stå her og fotografere. Og det har ikke vært billig. Men dette området er ikke særlig trygt, så for å gjøre ting sikrest mulig har jeg leid ikke bare denne karen fra Kongos FBI, men også bilen til sikkerhetssjefen i området.
Det betyr at når jeg kommer kjørende, så forstår alle at jeg er kamerat med sikkerhetssjefen, dermed står politiet og de militære i givakt og hilser pent. Det hjelper kanskje ikke så mye i forhold til sikkerheten (faren her er først og fremst konfliktene diamant handlere, diamant arbeidere og banditter har mellom seg). Men det er veldig moro å se fjesene på de litt selvhøytidelige politioffiserene når de i stede for å sjekke papirene mine og kreve inn noen dollar i bestikkelser, i stede må hilse pent på meg!
Legger ved et par bilder av diamant-gutta. De er foreløpig ganske hyggelige mot meg, men jeg bør ikke tråkke feil her. Passer på å ha med små gaver hver dag, som kaffe, røyk, kassava osv. De fleste er fornøyde med det, men merker at noen av dem helst vil ha meg vekk herifra.
Mye mer om det i Vi Menn etter hvert - og her kan jeg love et og annet godt bilde uten å ta munnen for full...
Og ja, til kommentarene fra Amalie og Cassandra:
Cassandra: Når myggen biter som verst, svetten renner i strie strømmer og begge bena sitter fast i gjørme opp til rompa, så tenker jeg; - Nå hadde det vært deilig å kjenne vinden fra havet ute på Risøy, nyte den åpne himmelen og kjenne lukten av sjø...
Amalie: Vel, som pappa kan jeg i alle fall underholde barna mine med noen røverhistorier når jeg kommer hjem.
Det har vært en lang og vanskelig vei å få lov til å stå her og fotografere. Og det har ikke vært billig. Men dette området er ikke særlig trygt, så for å gjøre ting sikrest mulig har jeg leid ikke bare denne karen fra Kongos FBI, men også bilen til sikkerhetssjefen i området.
Det betyr at når jeg kommer kjørende, så forstår alle at jeg er kamerat med sikkerhetssjefen, dermed står politiet og de militære i givakt og hilser pent. Det hjelper kanskje ikke så mye i forhold til sikkerheten (faren her er først og fremst konfliktene diamant handlere, diamant arbeidere og banditter har mellom seg). Men det er veldig moro å se fjesene på de litt selvhøytidelige politioffiserene når de i stede for å sjekke papirene mine og kreve inn noen dollar i bestikkelser, i stede må hilse pent på meg!
Legger ved et par bilder av diamant-gutta. De er foreløpig ganske hyggelige mot meg, men jeg bør ikke tråkke feil her. Passer på å ha med små gaver hver dag, som kaffe, røyk, kassava osv. De fleste er fornøyde med det, men merker at noen av dem helst vil ha meg vekk herifra.
Mye mer om det i Vi Menn etter hvert - og her kan jeg love et og annet godt bilde uten å ta munnen for full...
Og ja, til kommentarene fra Amalie og Cassandra:
Cassandra: Når myggen biter som verst, svetten renner i strie strømmer og begge bena sitter fast i gjørme opp til rompa, så tenker jeg; - Nå hadde det vært deilig å kjenne vinden fra havet ute på Risøy, nyte den åpne himmelen og kjenne lukten av sjø...
Amalie: Vel, som pappa kan jeg i alle fall underholde barna mine med noen røverhistorier når jeg kommer hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar