Eventyr... og litt skummelt

30. 04. 11

Båten var ingen uthult tømmerstokk… men det var ikke mye om å gjøre.

Å reise nesten 100 mil på Kongo Elven, i hjertet av Afrika, omringet av nærmest ugjennomtrengelig regnskog, underlige lyder og små landsbyer, som knapt har sett et hvitt menneske, er i teorien noe av det mest eksotiske vi kan gjøre i vår tid. Mener nå i alle fall jeg.

Men det er i teorien. Hvorfor jeg sier det, er fordi at i praksis så er det litt mer slik: Båten bråker så det er bare en sjelden gang jeg kan høre lyder fra fugler og dyr. Sola steiker og alt jeg ser fra båten er et teppe av vegetasjon på begge sider.

… og jeg har fortsatt 80 mil igjen…

Ok, det var den veldig negative siden.

Sannheten er vel at et slikt elve-eventyr ligger omtrent midt i mellom. For eventyr er det, og særlig når vi stopper i små landsbyer.

I natt sov vi i en liten landsby midt i jungelen. Høvdingen fortalte at det er et år siden de sist hadde besøk av et hvitt menneske, og det var en ekspedisjon fra Belgia.

Vi fikk en stråhytte, hvor vi slo opp telt og lagde mat. Klokken 20 var det natta, og først da gikk alle de nysgjerrige fjesene hjem, etter å ha nistirret på den hvite mannen helt siden han satte sin fot her.

Men en time etter at jeg hadde lagt meg, kom to soldater med store automatvåpen og ”banket på”.

De ville se papirene mine, og de var ikke særlig hyggelige. De viftet med munningen av maskingeværene og var ganske truende. Når jeg i tillegg var trøtt og natten beksvart, så kjente jeg litt på dette med frykt. 

Men, heldigvis, så har jeg fått et brev fra sjefen for de nasjonale sikkerhetsstyrkene i landet. Jeg var nemlig på middag med han i Kisangani før jeg dro på denne turen.

Jeg viste frem det, og brått ble de bevæpnede karene hyggelige. Takket for seg og gikk!!??

Men natten var ikke helt over enda…

I natt klokken 03 ca, våknet jeg av skrik og gråt. Hylene i den svarte natten var ikke særlig hyggelige, for jeg er nå i et område hvor alt kan skje. Etter hvert begynte flere å gråte, og jeg ble litt nervøs.

Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere. I kulturer hvor overtro, sort magi og trolldom fortsatt eksisterer. Jeg elsker det, men det kan være litt skummelt.

På 90-tallet var jeg dypt inne i jungelen på Irian Jaya (Ny Guinea). Jeg var i stammeområdet til de såkalte korowai-batuene (steinalder-korowaiene). En mann døde da jeg var der, kanskje av malaria, dysentri eller en annen sykdom.

Men de innfødte trodde åndene hadde drept han som straff for at stammen tillot at jeg kom inn i deres område. De så ingen ytre tegn på skade hos mannen. Ikke hadde han falt ned fra et tre, ikke blitt bitt av slange eller spist av en krokodille. Dermed så de bare en årsak – den hvite mannen.

Det endte med at jeg måtte flykte hals over hodet (skrev om dette i Vi Menn for mange år siden)

Derfor var jeg ganske redd i natt for at det samme skulle skje her.

Heldigvis, for meg, så var det en gutt som døde av skader han pådro seg for noen dager siden. Dermed var det ingen som la skylden på meg.

Likevel, veldig trist å høre moren og et par andre familiemedlemmer sørge over den lille gutten.  

Penger, penger, penger...

28. 04. 11

Kongo er ikke et enkelt land å reise i. En ting er selvsagt alle disse karene med uniform og svære kanoner. Men heller ikke innbyggerne gjør livet lett. Alle spør om penger – for alt.

I dag skulle jeg ta noen bilder ved elvebredden. En klynge uthulte trestammer (les: kanoer) lå dratt opp på den mudrete elvebredden og jeg dro frem kamera.

- Ååhhh, nei, vi må spørre først, fortalte min tolk, Jaques, litt småredd.

Så spurte vi hun som har ansvaret for akkurat disse 30 meterne med leirete elvebredde.

- Penger, hvor mye gir dere, var hennes spontane reaksjon straks hun fikk øye på den hvite mannen? Jeg fisket opp noen sedler, men nei, det var jo alt for lite.

Jeg gav henne tilslutt ca. 50 kroner for å kunne ta noen bilder. Egentlig helt stikk i strid med mine prinsipper, men i og med at jeg akkurat har kommet til landet, så ønsket jeg å sjekke litt hvor langt må jeg gå for å få bilder. Og hvor alvorlige er folk når de forlanger penger for alt? Kanskje vil de bare ha en krone til en kopp kaffe… eller forlanger de mer?

Vel, svaret gav seg selv. For straks jeg hadde gitt damen pengene hun forlangte, så tok jeg jo opp kamera. Men da spratt plutselig eierne av to kanoer frem fra buskene.

- Vi skal ha penger!

Jeg tittet på Jaques, som rett og slett så litt flau ut.

- Beklager, sa han, men for å ta bilde her, må du betale både damen som er ansvarlig for elvebredden, eierne av kanoene, passasjerene i kanoene og de som padler kanoene.

Det hadde med andre ord vært billigere å kjøpe en kano, så jeg takket for meg, og pakket ned kameraet igjen. Men da var jo det også feil. For nå så de muligheten til å tjene en slant, så nå måtte jeg vær så god ta bildet… eller i alle fall betale.

Jeg fikk jo alt oversatt fra Jaques, men jeg bare latet som om jeg ikke forstod. De fulgte kjeftende etter meg litt opp i gata, så lot de meg tilslutt være.

- Det er ikke sånn ellers i Kongo, lovet Jaques.

Jeg håper virkelig han har rett i det…

Jeg må selvsagt nevne at jeg ikke er den eneste nordmannen i Kisangani. Det er i alle fall to til i denne byen (enn så lenge, det er jo snakk om at de skal bli overført til Norge innen kort tid).

Vi Menn ønsket at jeg skulle ta et kort møte med de to norske fangene, så jeg snakket litt med min kontakt her. En belgier, som har bodd i Kongo i 17 år, og som kjenner både systemet godt og en del av landets høytstående politikere, politisjefer osv.

Han sa følgende til meg: ”Møter du de to norske fangene, vil du få store problemer med resten av reisen din. I og med at du skal ut på en ganske omfattende og uvanlig reise i landet, vil myndighetene lure på hvorfor du ville treffe fangene først?

Mest sannsynlig vil de dra den slutningen at du samarbeider med nordmennene om noe ulovlig og derfor stikke kjepper i hjulene dine og ødelegge reisen din”.

Helt absurd, selvsagt, men han fortalte også noe annet. Om noen rykter som går i korridorene her nede. Rykter som forteller hva de to nordmennene har drevet på med i Kongo…

Og med det i bakhodet, så blir det logisk hva belgieren forteller.

Av frykt for å tråkke inn i et ormebol, så tør jeg ikke fortelle hva de ryktene sier her og nå (dessuten er det bare rykter, så jeg skal høre med et par andre kontakter jeg har har nede også)

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn.

 Uansett så må jeg selvsagt ta hensyn til hva den gamle ex-pat’en sier, så derfor har jeg ikke gått videre i forsøk på å få til et fengselsmøte her i Kisangani.

I morgen går ferden videre. Da skal jeg opp Kongo Elven og inn i regnskogen. Har ordnet med egen båt og mannskap (og et par bevæpnede vakter). Men hvordan denne båten ser ut aner jeg foreløpig ikke.

Håper bare det ikke er en uthult tømmerstokk…

Kongo

27. 04. 11

Det er varmt, fuktig, masse mygg og regnet trommer høylytt på taket… herlig! Dette er Afrika slik jeg liker det.

Ble litt trangt med tid da jeg ankom Kisangani i går morgen. Mye styr med papirer osv. I og med at jeg skal ut på en ganske omfattende reise her i Kongo (bare for å presisere: Jeg er i Den Demokratiske Republikken Kongo. Det finnes jo enda et Kongo, men det blir ofte kalt Kongo Brazzaville).

Måtte smiske med sjefen for nasjonal sikkerhet. Gi av gårde litt bestikkelser både høyt og lavt, før alle var fornøyde. Nå er alle tillatelser i orden… i alle fall så sier de det. Men tiden vil vise… alle er jo så glade i bestikkelser her, så det vel best jeg har med noen dollar sedler i lomma.

Helt trygt er det ikke å reise i Kongo. En ting er at det finnes rundt 60 bevæpnede grupperinger her, som lett kan skape trøbbel for en fotograf.

Men det finnes andre farer også, som malaria, tyfoid, sovesyke… osv. Jeg har derimot ingen planer om å stifte nærmere bekjentskap med verken skyteglade menn eller skumle sykdommer. Jeg skal bare inn i Afrikas hjerte og oppleve regnskogen og menneskene...

Jeg skal med andre ord ut på eventyr, og jeg gleder meg som en guttunge på lille juleaften…

Litt forsinket.

Skulle egentlig reist for to dager siden, men så har det vært litt trøbbel med noen tillatelser. Nå er visstnok alt i orden, så om noen timer er jeg på vei til Kongo.

Men det er jo nettopp dette (og mye annet) som gjør Kongo spesielt. Jeg har visse anelser om hva som venter meg, men her kan faktisk alt skje. Nettopp dette uforutsigbare tiltrekker i alle fall meg - selv om det selvsagt kan koste både tid og penger.

Snart tid for Kongo

Etter litt for mange uker hjemme, er jeg nå endelig klar for ny reise. Når folk flest klemmer i seg påskemarsipan og pakker sekken for å dra til fjells, setter jeg meg på flyet til Kisangani.

Jeg har jobbet mye med å finne gode kontakter i Kongo, slik at jeg får en trygg reise. Eller: Så trygg som en reise til Kongo kan bli.

Jeg skal prøve å blogge så ofte som mulig, men det blir nok ikke hver dag.

Det blir også litt forandring på mine reiseplaner i sommer. Det blir ikke Peru og Bolivia, som først planlagt. I stede blir det dyreparken i Kristiansand, Hunderfossen... og Surinam.

Lover å ikke blogge om Kaptein Sabeltann eller trollene i Hunderfossen. Surinam derimot...
Har aldri vært i denne delen av Sør Amerika, så det skal bli spennende. Det også.

Det blir med andre ord en travel reisetid frem til jul!

Litt info... som kanskje skulle ha dukket opp tidligere...

Ok, rettelse: Følg med på bloggen - her sier jeg i fra når jeg skal ha foredrag.
Vet ikke når neste foredrag dukker opp, men jeg lover å si i fra her straks jeg vet dato, tid og sted!
Og til de som har spørsmål, så lønner det seg å skrive til meg på mail: johnny_haglund@msn.com. Den sjekker jeg daglig (stort sett).

Når jeg ikke er på reise, så er jeg ikke på bloggen mer enn et par ganger i uka.

Men her er en kort oversikt over hva jeg har planer om i år:
April - mai: D. R. Kongo.
Juni - juli: Peru, Amazonas (mulig også Bolivia).
August - september: Canada.
Oktober: Kina.
November - desember: Algerie... forhåpentligvis. Hvis alt går som planlagt. Ja, det gjelder selvsagt de andre reisene også. Alt kan jo skje... men det gjør jo bare livet litt spennende.

Foredrag i Oslo

Jeg skal holde foredrag i FotoVideo sin nye stor-butikk i Møllergata den 10 og 17 februar. Torsdag 10 februar begynner jeg klokken 12 og torsdag 17 februar begynner jeg klokken 16.

Det blir selvsagt to foredrag med forskjellig innhold, men med masse bilder og mange historier.

Velkommen!

Fattigdom og takk for nå

Det går mot slutten av denne reisa, så i går fikk jeg litt trøbbel med å avslutte dagen. Jeg fotograferte til langt på natt, og da jeg skulle tilbake til hotellet, oppdaget jeg at selv om India stort sett er et veldig trygt land, så er det kanskje ikke så lurt å tråkke gjennom den verste slummen i en storby midt på natta med en sekk full av verdifullt kamerautstyr.

Så jeg sov sammen med disse lutfattige menneskene jeg nå intervjuer og fotograferer. Bare for å være på den trygge siden.

Derfor kom det ikke noe innlegg i går. Men her er innlegget og et bilde.

Samtidig må jeg si adios for denne gang.

Neste reise blir mest sannsynlig til Kongo i april. Mer om det senere.

03. 02. 11

Startet denne dagen med foto, som vanlig, så dro jeg til frisøren. Hårklipp, barbering og hodemassasje.
- Syv kroner, takk!

Ikke mye å si på den prisen.

Når jeg snakker om Indias dystre og mørke side, så er det ikke guden Kali jeg mener. Men fattigdommen.
Ble nemlig kjent med en familie her i Guwahati sist jeg var her. Og de har en lite hyggelig historie å fortelle.

De er av de fattigste og dårligst stilte menneskene i landet, ja i hele verden, og det verste av alt: Fremtiden ser enda mørkere ut.

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn. Men det blir ikke en reportasje å bli glad av. Eller..?
   
     Da jeg skrev boken min "Magiske India" (Gyldendal), tok jeg også med et kapittel om Kolkata. Her dro jeg frem elendighet, fattigdom og satte lys på nettopp denne dystre og triste siden av India.

Noen spurte hvorfor, i og med at ”Magiske India” var en reisebok.

Svaret er enkelt: Hvis ønsket er å virkelig lære å kjenne India, så er ikke India bare Taj Mahal, vakre solnedganger og eksotisk mat. Mer enn 350 millioner indiere lever under fattigdomsgrensen og overalt i landet, særlig i de store byene, er dette meget synlig for alle tilreisende.

Jeg mener derfor at det er svært viktig for oss nordiske turister å være klar over begge sidene av en reise til India. For med litt kunnskap, kan vi også bidra til å gjøre tilværelsen bedre for mennesker, som vokser opp under langt verre kår enn oss.

Dessuten er det et annet aspekt jeg alltid har ønsket å formidle med mine bilder, bøker og reportasjer: For oss nordmenn å oppleve på kroppen hvordan de mest elendig stilte menneskene i verden har det, vil, tror jeg, gjøre oss nordmenn mindre bortskjemte, mer villige til å hjelpe andre og ikke minst – gjøre oss mer lykkelige… For kanskje først da vil vi virkelig forstå hvor ufattelig godt vi har det i Norge?

Jeg tør å påstå at hvis det hadde vært obligatorisk for alle norske 16-åringer å tilbringe en uke i slummen i Kolkata, hadde Norge blitt et bedre sted å leve – og kanskje hadde det gjort noe med fattigdommen i verden? For uansett hvordan vi vinkler det, så er absolutt ingen tjent med fattigdom.

Uansett hvor i verden vi måtte leve!

Med livet som innsats...

Etter noen deilige dager i regnskogen hvor jeg har opplevd stillhet, frisk luft og null kaos, så ble jeg i dag brått revet tilbake til Indias virkelighet.

Vi er på vei til Guwahati, og derfor tilbake på hovedveien med alle dens gale bilførere. Indiske sjåfører er neppe verre enn de jeg møter i Sudan, Bolivia, Indonesia og mange andre land. Likevel blir jeg stadig vekk sjokkert over hvor elendig det går an å føre en bil.

Det virker som om veien domineres av fylliker med dårlig gangsyn. Også har de alltid usedvanlig dårlig tid. Særlig når de kjører gjennom tettsteder. Der hvor det kryr av folk langs veien, også små barn, så tråkker de pedalen i bånn, tuter og kjører slalåm mellom folk, kuer og andre biler.

Det er rett og slett galskap.

Verst er bussene. Særlig langdistanse bussene. De er rett og slett livsfarlige. De kjører forbi i svinger, rett foran bakketopper og kommer det noen i mot, så må de vike. For her gjelder de sterkeste og størstes lov.

En fotgjenger må vike for en syklist. Syklisten må vike for motorsykkel, som igjen må vike for personbiler, som igjen må vike for lastebiler. Og blant de største, så knives det vel litt om hvem som ligger øverst. Lastebiler eller busser?

Lastebilene krasjer stadig vekk. De står parkert langs veikanten mange steder. Ofte helt smadret i fjeset, og det lukter dødsulykke lange veier. Og disse ulykkesbilene blir ofte stående på akkurat det samme stedet i mange år før eieren finner det for godt å hente den.

Så da er det vel nærliggende å tro at et slikt syn av en smadret lastebil vil ha en preventiv virkning på andre som tror de både er på racerbanen og kan kjøre bil (ingen av delene stemmer i de aller fleste tilfeller).

Men neida, slikt bryr tydeligvis ingen seg om.

Jeg er sikker på at hadde det ligget en død sjåfør i gata som følge av en trafikkulykke, hadde folk stoppet for å glane for deretter å sette seg bak rattet igjen og kjøre enda fortere for å ta inn tiden de tapte ved å se på den døde mannen i gata.

Ja, ja, vi er snart i Guwahati og vi har ikke krasja enda. Men hver gang jeg setter meg i en bil i India og skal kjøre et stykke, så er det med livet som innsats!

I morgen skal jeg inn i hva jeg mener er Indias mørkeste og dystreste verden. Mer om det i morgen.

Trenger en dusj.

Ikke så mye å fortelle i dag, annet enn at jeg er møkkete fra topp til tå. Full av leire, sand og småstein. Er likevel ikke mer enn et par dager unna en dusj, så jeg klager ikke.

Driver i disse jungelområdene og fotograferer noen karer, som lager ”gull ut av stein”.

For å få mine bilder, er jeg selvsagt med gutta ut i bushen, og jeg ligger på bakken, klatrer i trærne, ruller meg i leire og oppfører meg ganske likt en apekatt. Men jeg får mer enn bilder av slike aktiviteter. Jeg får også respekt.

Å komme hit med rene klær, gjøre alt for å ikke krølle skjorta og hoppe unna hver gang det spruter leire, ville fortalt disse karene at jeg er litt ”finere” enn dem.

Men ved å bry meg like lite om det å bli møkkete, som disse arbeiderne gjør, gir meg på en måte status som ”en av gutta”. Dermed er det lettere å komme innpå dem. Få karene til å åpne seg og fortelle sine historier uten å pynte på det.

Dessuten slipper de meg helt innpå seg når jeg vifter med kamera. Og straks den første nysgjerrigheten var over, nyter jeg nå å være ”flue på veggen” når disse gutta jobber. Det vil si at jeg kan fotografere dem akkurat som om jeg ikke var der.

Og det er jo det jeg vil. Fortelle historier om virkeligheten. Både med tekst og ikke minst med kamera.
Her er et par bilder fra dette området:

Bildet over: Det er vel ikke noe som er mer behagelig enn å stå med hendene i lomma og se på at andre arbeider?

Gjørmefiske er en populær aktivitet mange steder i Assam. Her fra en liten landsby i regnskogen.