USA

Det har jo vært uvær i Louisiana, så jeg vet ikke hvordan det går med alligatorjegerne. Snakket med dem forrige uke, men har ikke fått tak i dem denne uka.

Heldigvis skal jeg til Pennsylvania før jeg drar til sumpene. Så da håper jeg forholdene har normalisert seg etter orkanen.

Og Pennsylvania blir faktisk ikke mindre spennende enn alligatorjegere. For i denne staten finnes en veldig, veldig spesiell by.

Kommer tilbake i morgen med mer info. Men hvis du er nysgjerrig, kan du jo Google "Centralia".

 

Det var det for denne gang...

  08. 08. 12
 
   Er tilbake i Puerto Maldonado. Blir her et par dager, før jeg setter kursen vestover til Lima også tilbake til Norge.

Men i slutten av august drar jeg på alligatorjakt i Louisiana med noen cajun-folk jeg har kjent i ti år. Jeg skal selvsagt bare jakte med kamera, men det blir en trang båt og mange store gap, så jeg tipper det blir nok spenning.

Dessuten husker jeg fra forrige gang jeg var med disse gutta på jakt, at de behandler geværer og pistoler på samme måte som de gamle western heltene gjorde.

Så sjansen for å bli skutt er mulig større enn sjansen for å bli spist?

Dessuten skal jeg ha med meg en assistent fra Norge - forfatteren Stein Morten Lier. Ikke umulig at han havner i et alligatorgap. Han er jo stort sett bare vant med asfalt og kafeer i Oslo Sentrum. I så tilfelle vil jeg i alle fall få veldig gode bilder (og ikke minst vil jeg nok gjøre Ingvar Ambjørnsen veldig glad).

Kommer tilbake i slutten av måneden med mer info.

Legger ved et par bilder fra Puerto Maldonado:

Klamme dager

05. 08. 12

Jeg er jo glad i regnskog og områder langt utenfor allfarvei. Men jeg er ikke særlig glad i hete. Og her er det nok av det. Vi bor i et lite skur (se bildet), midt i regnskogen, men det er på forskjellige steder jeg fotograferer hver dag. Og disse stedene ligger mellom en og to timers gange fra «hotellet» vårt.

Så enkelte dager blir det fire timer å gå frem og tilbake. Det er jo selvsagt ikke langt, men med en sekk fylt av kamerautstyr og tre liter vann på ryggen, samt jungelens hete, så blir det en svett opplevelse – hver dag.

Drikker og drikker vann, men er likevel alltid tørst.

Men en liten premie venter hver kveld. Rett ved «hotellet» vårt er det en liten elv med avkjølende vann. Det er reine himmelen!

Og for et sted jeg er nå. Våkner klokken 05 hver morgen til jungelens lyder. Fugler, insekter og den deilige, friske morgenlufta er balsam for sjelen. Og folkene vi har blitt kjent med, hovedsakelig fire karer, er tøffe, harde og kan ved første øyekast virke litt usympatiske. Men det er bare utenpå. De er virkelig hyggelige, og nå, etter at vi har vært sammen med dem noen dager, har vi virkelig funnet tonen.

Spanskkunnskapene mine begynner å ta seg opp, slik at jeg forstår i alle fall de enkleste morsomhetene disse gutta stadig vekk lirer av seg. Minner meg litt om den tiden jeg jobbet som veiarbeider i Oslo Veivesen for over 20 år siden (bortsett fra at her arbeides det hele tiden).

Så dette er gøy!

Har nå tatt mange tusen bilder på litt over fire uker. Er veldig fornøyd med kamerautstyret – også det nye 5D Mark III. Men nå ute i skauen har jeg ingen mulighet til å lade batterier. Heldigvis har jeg med syv ekstra batterier til 5D kameraene mine, men jeg trenger neppe alle. Det viser seg nemlig at jeg kan ta hele 1500 bilder på hvert batteri. Så 5D Mark III bruker mindre strøm enn 5D Mark II. Det er jo interessant.

Men jeg må jo nevne i samme slengen at jeg bruker nesten aldri displayet bak på kamera, så jeg sparer mye strøm på det. Dessuten er det varmt her, noe som gjør at batteriene lever litt lengre.

Men jeg liker å ta back up av bildene hver eneste dag, og når dette innlegget er sendt, har jeg neppe mer strøm igjen på min bærbare PC. Det betyr at jeg ikke kan kjøre back up på noen dager. Overlever sikkert, men det er faktisk greit å være litt hysterisk på akkurat det punktet.

Se på disse bildene og ta en titt på filmen Amalie har laget av meg mens jeg fotograferer «Jungelens bødler», så skal jeg komme med nye bilder og et nytt innlegg om et par dager når vi er tilbake i Puerto Maldonado og et hotellrom med strøm!

Nok en dag i regnskogen...

03. 08. 12

Nå er vi et steinkast unna grensene mellom Peru, Bolivia og Brasil. Dypt inne i regnskogen. Bor under tak i et treskur, som tilhører noen tømmerhuggere.

Blir her rundt fire dager til, før vi setter kursen vestover igjen.

Legger ved noen bilder min datter har tatt av meg mens jeg fotograferer. Hun ble 17 for noen dager siden, og selv om vi svetter, bare spiser ris og litt tørrmat, drikker lunkent vann, slåss med mygg og andre blodtørstige kryp dagen lang og er mange mil unna nærmeste dusj, så insisterer hun fortsatt på å bli fotograf.

Bra!

Puerto Maldonado

Så var vi endelig i Puerto Maldonado. Var her sist for 23 år siden... jaggu har det blitt mange forandringer!

Kom hit i går kveld, men allerede i ettermiddag drar vi videre. Skal noen timer med bil og noen timer til fots inn i regnskogen for å møte noen spennende mennesker.

Planen er å bo sammen med dem i fem dager. Vi får se om de aksepterer det. Tar med litt gaver som mat osv, så er nok sjansen stor.

Legger ved et bilde fra landsbyen vi bodde i går, Santa Rosa, som ligger langs den nye veien som er bygget gjennom jungelen fra Cuzco - eller skrives det kanskje Cusco? - til Brasil. Populært kalt "Skandaleveien". Hvorfor kommer jeg tilbake til i Vi Menn.

Jungel... igjen

30. 07. 12

Fra de store høyder og kulde, har vi nå reist ned fra Andesfjellene og gjennom den såkalte tåkeskogen og inn i Amazonas – denne gang den sørlige delen av landets regnskog.

Er i en liten by ved navn Santa Rosa. Bor i et skur av et hotell og svetter som i en badstue. Men det er faktisk ganske trivelig. Dette er virkelig Peru. Bare noen få hus i denne klamme byen, og fra gata kan jeg høre lav fløytemusikk og fra andre siden av «hotellet» mitt, durer jungelens lyder for fullt.

Perus jungelområder er forholdsvis lite besøkt av turister. De fleste flokker seg rundt Cuzco og Puno.

På vei fra Cotahuasi, passerte vi Cuzco for å komme til regnskogen. Vi stoppet der noen timer, og sammen med min datter, ruslet vi en tur på Plaza de Armas (sentrum). Var her første gang i 1989. Den gang var Cuzco fortsatt eksotisk og genuint. Nå var det som å tråkke inn i en tegneserie.

Greit at det nesten er flere turister enn lokale, men de fleste hotellene og restaurantene, er altfor like vestlige restauranter. De har på en måte tilpasset seg vestlige turisters ønske om å spise på samme restaurant her i Cuzco som de gjør hjemme i Tyskland, Frankrike, USA eller hvor de kommer i fra.

Er ikke litt av meningen med å dra til Peru, å oppleve Peru?

Og hotellene, som er helt hinsides dyre, sammenlignet med hvordan det er utenfor turistplasser, er bygget i fancy «look alike» Inka stil. Hvem lar seg lure av dette?

Greit nok, plazaen er fortsatt flott med den gamle kirken osv, men dette er ikke lengre Peru. Dette er Andesfjellenes Mallorca. Eller kanskje jeg skulle si Ibiza. For i løpet av tre timer, fikk jeg to tilbud om å kjøpe kokain!!??

Mulig jeg er helt inhabil her, for jeg fikser jo ikke sånne plasser som dette i det hele tatt. Jeg ønsker å oppleve det ekte Peru… og heldigvis finnes det fortsatt mange, mange steder i Peru hvor den herlige, opprinnelige kulturen fortsatt er intakt.

Legger ved et par bilder fra nettopp slike ekte steder:

Bilde en er fra landsbyen Quincemil (… som betyr 15 000), som skal være Perus våteste sted. Og jaggu regnet det her. Hele natta bøtta det ned!

Planen de nærmeste to ukene er som følger: Ankommer Puerto Maldonado i morgen. Der blir det ut i regnskogen og fotografere diverse ulovlig virksomhet. Har en kontaktperson i byen, som har gitt meg en del tips. Om de holder vann, gjenstår å se. Men to ukers hete blir det uansett… deretter setter jeg kursen mot Norge.

Skal prøve å blogge mer underveis, men det er ikke alltid jeg får tid. Men  hver annen eller tredje dag, skal jeg dra frem satellitt kommunikasjonen min, og komme meg på nett!

Høyt over havet

27. 07. 12.

For to dager siden gikk vi fra Charcana med tre esler og en kjentmann opp 1000 høydemeter til Totorphio. Dette er virkelig langt vekk fra alt. 4206 meter over havet, og mer enn 3000 meter over bunnen av Cotahuasi kløfta.

Hit går ingen veier, ja det går knapt en sti. Og her, i et ensomt steinhus, bor en familie med tre små barn.

Med familiens tillatelse, slo vi opp teltene våre like ved. Første natta var ikke så behagelig. Greit nok at det er iskalt her oppe og mye støv og sand, men å gå opp 1000 høydemeter på en dag, er ikke så smart.

Vi fikk alle, med unntak av vår lokale kjentmann selvsagt, litt hodepine. Men da vi våknet til 12 minusgrader og en stjerneklar himmel i går morges klokken halv seks, så var hodepine og ubehag forvunnet.

I dag skal vi gå ned igjen til varmere deler av Cotahuasi. For i bunnen av kløfte, altså mer enn tre kilometer under oss, er temperaturen behagelig.

Legger ved en liten video fra kjøreturen mellom den lille byen Cotahuasi til den enda mindre byen Charcana (ikke legg ut på denne kjøreturen hvis du har så mye som et snev av høydeskrekk… mer enn 1000 meter rett ned).

Og to bilder fra denne lille plassen ved navn Totorphio.

Cotahuasi

24. 07. 12

Prøvde å blogge i går, men denne satellitt greia jeg har med meg (som jeg er avhengig av for å komme på nett der jeg nå er) spiller ikke alltid på lag.

Nå har vi kommet dypt inn i Cotahuasi Canyon. Er høyt oppe i fjellsiden, og i morgen legger vi ut på tur med to esler for å besøke en familie som virkelig bor uveisomt til.

Dette er Amerikas dypeste fjellkløft – mer enn dobbelt så dyp som Grand Canyon i USA. Jeg trodde lenge dette var verdens dypeste (for det står å lese flere steder). Men det finnes visstnok en eller kanskje til og med flere fjellkløfter i Tibet, som er dypere.

Uansett, på det dypeste er det mer enn 3500 meter fra bunn til topp her i Cotahuasi. Det holder en stund det!

Hva som fascinerer meg er at det faktisk bor folk flere steder her. Og de har flere steinras hver eneste uke. Men det er noe annet, som har gjort at Cotahuasi Canyon av mange blir kalt «Forbannelsens dal».

Dette kommer jeg selvsagt tilbake til i Vi Menn.

Legger ved innlegget jeg hadde skrevet ferdig til i går:

22. 07. 12 og 23. 07. 12.

I går gjorde jeg egentlig ingenting. Tenkte mye på hva som skjedde i Norge for et år siden, og hadde egentlig ikke lyst til å fotografere eller gjøre noe som helst av det jeg vanligvis er så glad i.

Dagen i dag har derimot vært full av aktivitet. Siden jeg forlot shamanen i Amazonas, har jeg reist helt sør i Peru. Har også fått med meg min datter Amalie (16, men om noen dager blir hun 17), som skal være på resten av eventyret her ned.

Hun studerer for å bli journalist og fotograf, så mulig jeg kan lære henne et knep eller to på denne turen.

I dag tidlig forlot vi Arequipa med kurs for Cotahuasi. Dette er en av mine favorittplasser på kloden. Fjerde gang jeg er i området og dette blir tredje gang jeg skal vandre inn i denne gigantiske fjellkløfta, som er mer enn dobbel så dyp som Grand Canyon i Arizona.

Legger ved et bilde av Arequipa og et av veien ned mot Cotahuasi (Cotahuasi ligger for øvrig åtte timer med bil fra Arequipa, og selv om deler av veien er asfaltert, slik som de siste kilometerne ned til selve byen (bildet), så er store deler av strekningen dårlig grusvei, som krysser fjellsletter på over 4700 m.o.h.).

Shamanen og hans pasient

Her har vi shamanen i full sving - dypt inne i Amazonas. Shamanen i midten og hans kone/medhjelper til høyre.

En svært annerledes og underlig opplevelse å være med denne gubben noen dager.



Kommer tilbake til denne historien i Vi Menn.

Siste av fiskerne...

         En skikkelig tropisk storm dro over oss i går kveld. Regnet så mye at jeg trodde nesten jeg stod i dusjen. Men så skjedde det noe merkelig - i dag tidlig var det kaldt? Og når jeg mener kaldt her i regnskogen, så snakker vi norsk sommer... rundt 15 grader.

I disse traktene er 15 pluss det samme som 20 minus hjemme. Folk dro på seg jakker og skjerf. Jeg tenkte derimot:
- Endelig litt fri fra denne varmen!

Men disse fiskerne, de bare dro på seg gåsehuden og latet som ingenting og hoppet i elva som alltid.

I går dro jeg også inn i regnskogen og fant denne shamanen. Litt av en historie... også fikk jeg lov å være med da han begynte behandlignen av en indianerkvinne. Det var veldig, veldig spesielt. Har aldri vært med på lignenede.

Og hun stakkars jenta han behandlet, ble gitt bort som gave til en eldre mann da hun var 14 år. I dag skal jeg, hvis hun går med på det, intervuje henne og få høre hele hennes historie.

Jenta skal gjennom en fire ukers behandling med denne shamanen, og da snakker jeg ikke om fire uker på et norsk sykehus... Langt, langt i fra.

Jeg skal legge ut et bilde av henne og shamanen i kveld - Peru tid. I mellomtiden, her er et par bilder til av fiskerne.

PS: Jeg redigerer disse bildene minimalt, i og med at jeg har en bitteliten laptop med ukalibrert skjerm. Så mulig det er litt gal fargebalanse, kanskje bildene er litt mørke eller så. Men når jeg etter hvert har gått igjennom alle bildene, og funnet frem de beste og redigert de så de blir så riktige som mulig, da blir det de som kommer på trykk. Og jeg lover å si i fra hvilket nr. av Vi Menn de kommer i. For jeg tror jeg har noen gode bilder av disse karene...!!