Cotahuasi

24. 07. 12

Prøvde å blogge i går, men denne satellitt greia jeg har med meg (som jeg er avhengig av for å komme på nett der jeg nå er) spiller ikke alltid på lag.

Nå har vi kommet dypt inn i Cotahuasi Canyon. Er høyt oppe i fjellsiden, og i morgen legger vi ut på tur med to esler for å besøke en familie som virkelig bor uveisomt til.

Dette er Amerikas dypeste fjellkløft – mer enn dobbelt så dyp som Grand Canyon i USA. Jeg trodde lenge dette var verdens dypeste (for det står å lese flere steder). Men det finnes visstnok en eller kanskje til og med flere fjellkløfter i Tibet, som er dypere.

Uansett, på det dypeste er det mer enn 3500 meter fra bunn til topp her i Cotahuasi. Det holder en stund det!

Hva som fascinerer meg er at det faktisk bor folk flere steder her. Og de har flere steinras hver eneste uke. Men det er noe annet, som har gjort at Cotahuasi Canyon av mange blir kalt «Forbannelsens dal».

Dette kommer jeg selvsagt tilbake til i Vi Menn.

Legger ved innlegget jeg hadde skrevet ferdig til i går:

22. 07. 12 og 23. 07. 12.

I går gjorde jeg egentlig ingenting. Tenkte mye på hva som skjedde i Norge for et år siden, og hadde egentlig ikke lyst til å fotografere eller gjøre noe som helst av det jeg vanligvis er så glad i.

Dagen i dag har derimot vært full av aktivitet. Siden jeg forlot shamanen i Amazonas, har jeg reist helt sør i Peru. Har også fått med meg min datter Amalie (16, men om noen dager blir hun 17), som skal være på resten av eventyret her ned.

Hun studerer for å bli journalist og fotograf, så mulig jeg kan lære henne et knep eller to på denne turen.

I dag tidlig forlot vi Arequipa med kurs for Cotahuasi. Dette er en av mine favorittplasser på kloden. Fjerde gang jeg er i området og dette blir tredje gang jeg skal vandre inn i denne gigantiske fjellkløfta, som er mer enn dobbel så dyp som Grand Canyon i Arizona.

Legger ved et bilde av Arequipa og et av veien ned mot Cotahuasi (Cotahuasi ligger for øvrig åtte timer med bil fra Arequipa, og selv om deler av veien er asfaltert, slik som de siste kilometerne ned til selve byen (bildet), så er store deler av strekningen dårlig grusvei, som krysser fjellsletter på over 4700 m.o.h.).