Litt om å fotografere i ekstrem kulde

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det er å fotografere i ekstrem kulde. Jeg tenkte derfor å fortelle litt om hvordan jeg gjorde det under min reise i Russland.

Slik jeg opplevde det, så var det vel hovedsakelig to problemer: Batterier og fingre.

Jeg husker hvordan jeg for mange år siden var høyt oppe i Himalaya, i Ladakh i India, og fotograferte i temperaturer ned mot 50 minus. Den gang var det dias, og batterikapasiteten var langt dårligere da enn nå.

Samtidig husker jeg at det var viktig å snurre filmen sakte tilbake fordi kulden visstnok økte filmens evne til å bli ladet med statisk elektrisitet. Og det kunne resultere i gnister, som igjen lagde lysglimt på filmen og dermed ødela bilder.

Var det noen som savnet filmens tid??

Under en reise i nordøst Russland i desember 2007, fotograferte jeg i 33 minusgrader med et Canon EOS 1Ds Mark II. Den gang måtte jeg bytte batteri omtrent hvert 20 minutt.

Nå ble jeg derimot overrasket - positivt overrasket.

Under siste reise hadde jeg med meg tre kameraer: Canon EOS 1D Mark IV, Canon EOS 1Ds Mark III og et Canon EOS 5D Mark II.

Jeg brukte 1D Mark IV kun innendørs. Under transport, holdt jeg kamera varmt hele tiden, slik at det ikke ble fullt av kondens da jeg tok det opp i et varmt rom.

De to andre kameraene hadde jeg utendørs så å si hele tiden. De lå til og med utendørs om nettene. Men batteriene hadde jeg alltid med meg inn eller jeg hadde de i lomma.

I den delen av Russland hvor jeg reiste, lå temperaturen stort sett mellom 30 og 50 minusgrader. Men inne hos folk var det nesten som i en finsk sauna. Dermed nyttet det jo ikke å dra opp et nedkjølt kamera innendørs. Kondens ville jo da lagt seg som et islag rundt hele kamera.

Da jeg fotograferte ute hadde jeg to batterier på innerlommen og et i hvert kamera. Og her har det skjedd ting siden jeg var i Himalaya for mange år siden.

I 40 - 50 minusgrader, tok jeg rundt 200 bilder med både 1Ds kamera og 5D Mark II kamera før jeg måtte bytte batterier.

Klart at LCD displayet sluttet å virke, men det gjorde ingenting for jeg hadde informasjon i okularet. Der lyste alt.

Ved et tilfelle holdt jeg på i tre timer med å fotografere noen gullgravere i 51 minus (se bildet under), og begge kameraene fungerte optimalt. Men det er klart at det er et par andre småting som gjør fotografering i slike temperaturer litt vrient.

Fingrene blir kalde uansett hva du gjør, for nå og da må du ta av deg vottene for å skru på noen knapper. De første dagene på turen prøvde jeg å bruke noen fleece vanter med ullvotter over. Det går sikkert bra i minus 20, men ikke i 40 minus. Eller 50…

Hadde med meg noen tykke dunvotter fra Bergans, og det må være de varmeste jeg noen gang har brukt. Dessuten kunne jeg betjene de viktigste funksjonene på kameraene med vottene på.

Klart jeg forfrøys noen fingre (tre) etter tre timer i 51 minus. Men det kunne vært mye verre!

Men jeg opplevde noe annet merkelig, som jeg aldri hadde forventet. En ting er selvsagt at min trådløse utløser rett og slett knakk i 47 minus (noen dager tidligere). Den ble stiv som glass, og da jeg vred litt på den sa det «knakk».

Men da jeg jeg jobbet med kamera i 51 minus, så pustet jeg hele tiden på kamerareima. Denne ble da full av kondens, som igjen frøys slik at reima etter hvert ble kledd i et islag… og tilslutt knakk den også. Rett av.

Det har jeg aldri hverken opplevd eller hørt om tidligere.

Godt jeg hadde på meg lange underbukser… for i 51 minus kan tydeligvis alt knekke bare du gir det litt tid…

Utedo i 47 minusgrader

Har hatt noen iskalde dager på denne turen. En kuldebølge... eller noe sånt... har visstnok lekt seg litt i Jakutia. Og da var jeg der. Meget spennende.


Nå er det derimot mildt. Ikke mer enn rundt 20 minus. Men nå går det mot slutten av denne turen også, så helt i orden at kulda slipper taket. De som bor her fortjener jammen litt sol og varme!!


Hva jeg skal gjøre i nærmeste fremtid, er litt usikkert. Hva som er sikkert er at jeg skal til Sør Amerika i juli og august. Ca. fem uker i Peru og Bolivia. Mulig også Chile.

For de som har lest Vi Menn en stund (og kanskje også min første bok, Forunderlige steder), vil huske "De hvites dal" i Peru?


En bortgjemt dal i tåkeskogen i Peru, hvor folk snakker quechua og er hvite. Et merkelig sted. Dit skal jeg tilbake nå til sommeren. Og denne gangen vil jeg møte en norsk kvinne der!!

Hun fikk vite om stedet gjennom min bok (Forunderlige steder), og straks hun var ferdig med studiene sine, dro hun til Peru. Først til Lima for å lære spansk (hvor hun er nå), og snart reiser hun til De hvites dal. Hun skal bo der i flere måneder og studere menneskene i dalen. Så herlig!!


Damen er forøvrig sosialantropolog - selvsagt. Jeg var engang på nippe til å starte dette studie selv, men så ble jeg bitt av reisebasillen og den finnes det visstnok ingen kur for... eller?


Må innrømme at da jeg på denne turen gjennom Sibir og nordøst Russland bodde tre dager i Oimyakon og temperaturen sank ned til 45 og 47 kuldegrader... og det eneste toalettet de hadde var en utedo, så ble reiselysten satt litt på prøve.

Her er noen foto til fra reisen gjennom det nordøstlige Russland. Jeg kommer til Magadan i morgen, og da er denne turen over også.


Takk for nå...

... se der kom han tilbake...

Ja, noen trodde faktisk at jeg hadde fryst fast ute i villmarka, men nei. Kort fortalt: Russiske myndigheter tillater ikke bruk av min satelitt kommunikasjon, derfor har det ikke blitt noe blogging. For Internett er langt fra enkelt aa finne i denne forfryste verdenen.

Og naar det gjelder kulde: Forste uka hadde jeg et par dager med 47 minus. Saa ble det "mildt". Helt opp mot 28 minus. Men etter hvert som vi krysset inn i Yakutia, saa ble det pokker saa kaldt igjen. 48 og 49 minus.

Men forst for to dager siden opplevde jeg den kaldeste dagen saa langt: 51 minus om morgenen. Men jeg er godt kledd og har ingen problemer med kulda.

Mye aa fortelle, for dette har saa langt vaert et helt fantastisk eventyr. For de som vil lese mer, saa kommer den forste reportasjen fra reisen i paaske nummeret til Vi Menn.

Her et par bilder fra omraadet jeg er i. Befinner meg fortsatt i Sibir (og ja, han forfryste mannen i rod Bergans jakke, er Johnny Haglund avfotografert i 47 minusgrader).

Magadan

26. 02. 12

Magadan er litt av et sted. Ikke så veldig kaldt, men likevel ligger denne Sibir atmosfæren tungt over hele byen (selv om dette strengt tatt ikke er Sibir – Sibir ligger faktisk mye lengre vest).

Har nå ordnet med de fleste praktiske detaljene før jeg setter kursen mot Jakutsk i morgen tidlig. Rundt 220 mil lengre inn i landet. Og der blir det nok litt kjøligere…

Kort om flyturen til Magadan: Jeg fløy ofte Aeroflot i «gamle dager». Da jeg var ung backpacker på tur, så var de ofte rimeligere enn andre flyselskaper. Men jeg husker med skrekk og gru noen 10 og 15 timers opphold på flyplassen i Moskva, mens jeg ventet på forbindelsen videre til enten Vietnam, India, Kina osv.

Og ikke minst husker jeg de Sovjetiske flyvertinnene. Med tre lag sminke og større overarmer enn Rambo. Spurte du om noe ekstra, så de på deg med et blikk som kunne drepe.

Men den tiden er over. Den nye terminalen ved Sheremetyevo flyplassen er faktisk er veldig moderne og fancy. Men mest overraskende var servicen jeg fikk på flyene. Blide flyvertinner og faktisk god mat. Setene er som hos andre flyselskaper (og ikke som på de gamle Sovjetisk produserte maskinene).

Jeg gir tommelen opp for «nye» Aeroflot!

Vladivostok Air, som jeg fløy fra Khabarovsk derimot… Vel, ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Stapp fullt og trangt, men det opplever jeg ofte. Og selv om ingen på flyplassen snakket annet enn russisk, så kunne faktisk flyvertinnene om bord ganske bra engelsk.

Veldig fascinerende å fly over denne delen av verden. Alt er dypfryst. En slags isørken. Permafrost og rundt seks måneder i året med temperaturer under null grader.

Magadan, som ligger hele 6000 kilometer øst for Moskva, er 11 timer foran Norge.

I dag har jeg vært ute på isen og møtt fiskere. 15 minusgrader og sterk vind til tross, noen av dem hadde stått der i flere timer.

Her et par bilder fra byen:

Sibir

På god vei mot Sibir. Men det tar tre dager å nå Magadan med fly. I alle fall med den ruta jeg tar. Først fløy jeg til Moskva, så nattfly til Khabarovsk. Og i morgen ankommer jeg Magadan.

Høres kanskje rart ut, men jeg håper det blir kaldt. Jeg drar jo ikke til verdens kaldest bebodde sted om vinteren og håper på mildvær.

Kommer tilbake til det.

Reportasjen om kull + Sibir.

Reportasjen jeg lagde fra disse kullgruvene i India, kommer på trykk i Vi Menn nr. 09.

Om noen dager reiser jeg til Sibir. Har pakket ned lange underbukser og topplue... og det kommer jeg til å trenge.

Regner med - og håper på - ned mot 60 minus. Når jeg først skal til disse traktene, hadde det vært for gæli om det ble mildvær. På en annen side, jeg fikk mail for noen dager sider og da fortalte de at det var ganske mildt nå.

- Johnny, we are only having - 41 at det moment, and it is very nice and sunny, almost like spring.

Så det blir nok kaldt ja...

Takk for nå

Siste dag.

I går besøkte Moon, min kjentmann gjennom de siste seks - syv år, og jeg en familie vi ble kjent med i fjor. Fattigste av de fattige. De bor langs toglinja og lever av søppel. For mer info om dem er det bare å scrolle tilbake til januar 2011. Der skriver jeg mye om dem.

Jeg var på snarvisitt da jeg kom til Guwahati for et par uker siden +  et lite stopp på vei mot Garo Hills. Da hadde en av kvinnene fått nok et barn. En liten jente på to måneder sov i armene hennes. Vi lovet å komme tilbake med klær og mat til barn og voksne.

Vel, jeg kom i går med bæreposer fulle av klær og mat... også var det ingen der. De hadde rømt på grunn av en krangel med en "søplemafia" i byen. Det var uoverensstemmelse vedrørende rettighetene til søppel i et visst område av byen.

Utrolig, men selv her får bandittene fritt spillerom. Og voksne menn jager vekk en familie med babyer, kvinner og småbarn. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg skulle gjerne hatt tak i disse mennene og fortalt dem et og annet før jeg dyttet dem ned i et dypt hull og kastet nøkkelen.

Jeg blir så sint og lei meg!

Vi snakket med flere av naboene og de fortalte hva som hadde skjedd. Men ingen av dem visste hvor familien har reist.

Gav bort klær og mat til andre trengende, men hva slags verden er det vi lever i?

Jeg burde ikke bli overrasket. Har opplevd dette og verre ting tidligere. Men jeg klarer aldri å bli vant med det og jeg vil alltid bli påvirket av slike ting.

Vel, takk for nå. Ses igjen den 23. februar. Da drar jeg til Sibir og skal blant annet besøke verdens kaldest bebodde sted.

Under et par bilder av familien før de forsvant:

Tilbake til verden... og mobil dekning.

Merkelig hvordan jeg nesten har blitt avhengig av mobil. Jeg har det veldig bra uten - som jeg har vært nå i snart to uker - men når jeg i dag endelig fikk signal igjen, så måtte jeg sjekke meldinger osv.

Men det var heldigvis ikke forgjeves. Fikk en sms fra foto.no som sa: Gratulerer! Jeg forstod ingenting, før det tikket inn en melding om at jeg har vunnet en pris i World Press Photo! Det var en herlig nyhet.

Så idag, og mange dager fremover, vil jeg være stolt og kry! Og selvsagt full av motivasjon til å ta nye bilder.
Bildet jeg fikk andre plass med, kan ses her: http://www.foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=44566

Ikke noe bilde fra meg i dag - beklager. Men skal besøke noen "gamle kjenninger", så i morgen blir det bilder. 

Fortsatt i regnskogen

09. 02. 12

Nest siste dagen i jungelen. Opp klokka fem som vanlig. Ca. en time før soloppgang. Men det er ikke så mye å velge mellom av motiver her.

Skulle gjerne hatt et bilde av denne mande burung-skapningen… hvis den finnes, da.

Bildet under er en guttunge som jobber i skogen, med en annen guttunge på ryggen (hans yngre bror). I disse himmelstrøkene kommer oppgavene tidlig i livet…

Snart blir det kaldt... veldig kaldt

08. 02. 12

Tiden går raskt. Snart reiser jeg hjem igjen. Skal være her i Nokrek nasjonalpark to dager til, så setter jeg kursen mot Guwahati og Norge.

Men denne gangen blir jeg ikke lenge hjemme. Reiser til Sibir den 23. februar. Da blir det kulde og snø. Fikk mail nå fra de som hjelper meg å organisere turen: 52 minus.

Jeg får vel pakke ned de lange underbuksene…

Har gjort et par spennende intervju i dag. Dette er mande burung land – ingen tvil om det (Mande betyr forresten mann og Burung betyr selvsagt jungel eller skog).

Under et bilde fra i kveld. En av karene i stammen, pleier å ta en runde i landsbyen hver kveld. Han er nemlig en av de som har sett Mande Burung, og han «vil bare sjekke at alt er ok», når han går kveldsrunden sin.