Siste for denne gang...

Her kommer siste innlegg for denne gang. Under følger en oversikt over de siste dagenes strabaser.

15. 11. 10, Manang til gompa (3709 m.o.h.).

Ganske flott å gå fra Manang mot Tilicho. Dessuten er denne ruta veldig historisk. Her gikk Maurice Herzog og hans ekspedisjon for litt over 60 år siden. Den ekspedisjonen skal jeg ta nærmere for meg i Vi Menn. For det var første gang en 8000 meters topp ble besteget, og gutta som gjorde det hadde – for å si det som det var: En helvetes tur.

I dag er derimot alt svært, svært annerledes. Naturen er selvsagt som den gang, men stiene i dag er rene rødmerkede DNT stier. Også er det så mange fjellturister her.

Må innrømme at jeg er lei av å til tider nesten måtte stå i kø for å krysse en elv. Franske grupper, tyske gruppe osv., støter jeg på hele tiden. Og flere steder er det nå bygget restauranter og lodger hvor turistene kan spise og sove.

Ikke noe galt i det. Det er vel heller meg det er noe galt med, for jeg ønsker å være i fred i fjellene. Men det får vel være måte på egoisme…?

16. 11. 10, Gompa til et sted som kalles “Base Camp Tilicho”( 4100 m.o.h. )

I dag er naturen sjeldent vakker og vill. Jo da, det dukker opp en drøss turister i dag også, men i dag har jeg lært meg å tenke litt annerledes. For stien i dag er så unik, vakker og vill, at turistene faktisk hjelper meg og bildene mine.

En smal sti som traverserer en bratt fjellside, ser jo mye mer sexy ut hvis noen går på den? Så brått kan jeg ”utnytte” turistene. Herlig!

Ved den såkalte base camp (4100 m), slår vi opp telt et lite stykke fra en lodgen (et slags lite, spartansk hotell), som er oppsatt her.

Disse gutta vi har med oss, porterne våre, er en gjeng positive og utrolig hyggelige gutter. David har med et stort Bergans telt/lavo, som gutta bruker til å koke mat i og til å sove under om nettene. Og her inne er det mye latter.

De fyrer opp dal (linser og ris) til lunsj (de dagene vi har tid) og middag, mens de ler og roper, forteller historier og synger. Og de tryller frem veldig god mat.

Dagene våre er omtrent som dette: Opp klokken 05. 30 (vel, det gjelder kun meg, som skal ta bilder). Finne noen motiver og ta litt bilder. Ca. klokka 07. 30 er det frokost. Oftest havregrøt, kanskje en omelett og et par chapati.

Deretter er det pakking og klokken ni går vi. De dagene vi skal krysse pass eller har lange strekninger å gå, har vi med oss en lunsj i sekken. Men vi har lagt opp et veldig behagelig løp, så vi stopper ofte et par timer fra klokka tolv til to, hvor gutta fyrer opp en lunsj til oss.

Så rusler vi videre til klokka er ca. fire.

Slå leir, ta noen bilder og klokka halv syv er det middag (sola går jo ned allerede halv seks, så halv syv er det mørkt).

Klokken åtte er det natta… og dermed får jeg altså mer enn ni timer søvn hver natt. Ikke rart jeg begynner å føle meg som en 20-åring igjen!

17. 11. 10, Tilicho base camp til camp rett ovenfor Tilicho innsjøen (5020 m.o.h.).

I dag blir en tøff dag. Vi skal opp nesten tusen høydemeter. Men som alltids så handler det kun om en ting: Et steg av gangen. Og jeg må innrømme at det går veldig greit. En ting jeg aldri gjør, er å titte opp for å se hvor langt jeg har igjen.

Bare tull, for da blir man jo nesten psyket ut med en gang. I stede titter jeg ofte bak meg og nedover, for da ser jeg jo at, jøss, dette går unna!

Også i dag er det mange turister. De kravler opp denne enorme bakken som små maur. Ikke alle klarer det. Når vi nå går opp mot 5000 meter, så er man nødt til å være akklimatisert og i rimelig grei form. Ikke alle er det.

Jeg spiste heldigvis en boks spinat i dag tidlig, så jeg raser opp bakken.

 Neida, langt i fra. Jeg puster som en hval med astma, men heldigvis er jeg godt akklimatisert så jeg merker overhodet ingen tegn til høydesyke (hodepine, kvalme).

Etter mange timers vandring i denne bratte bakken, merker jeg at klimaet blir kaldere, vinden kjøligere og pusten raskere. Ved 4920 meter dukker endelig denne innsjøen opp. Vakker som en blå edelsten ligger den ved foten av Tilicho fjellet.

Vi går enda litt høyere og finner en camp på 5020 m.o.h.

Selv etter middagen, etter at vi har slappet av en stund og kjent litt på høyden og forholdene, så merker jeg heldigvis ingen tegn til høydesyke. Klokken åtte er det natta.

… og forresten: Her oppe er det ikke en eneste turist å se. Alle som gikk opp sammen med oss i dag, gikk bare opp for å se den vakre innsjøen og så løp de ned igjen til varm te på lodgen.

Men bare for å ha sagt det: Den teen fortjente de. For å først gå opp nesten tusen meter, stå her og hutre litt, og så gå ned igjen nesten tusen meter, er en tøff tur selv for de aller sprekeste!

18. 11. 10, Tilicho til camp i fjellet (4180 m.o.h.).

I natt kom vinterens første snøstorm. Ikke så mange centimeter med snø, men kaldt og vindfullt.  Våknet til 15 minus inne i teltet. Lars Monsen og Børge Ousland hadde sikkert klart seg med en teppepose og T-skjorte, men for meg så er det ubehagelig kaldt å klemme seg ut av soveposen når det er så kaldt.

Planen er egentlig å bli her oppe et par netter til, men som David sier: Vi skal over to fjellpass på blant annet 5340 meter før vi kan begynne nedstigningen.

- Hvis vi må vasse i en meter dyp snø, så blir det et helvete, så la oss prøve å komme over i dag i tilfelle stormen varer.

Og for en dag. Tykk tåke og sterk vind veksler mellom å herje med oss. Og det snør hele tiden.

To ganger i løpet av vår 10 timer lange gåtur, går vi oss vill. Ganske ubehagelig. I høyfjellet synker vi til ankelen i nysnø, sklir på is og blir nesten blåst av fjellet. Lengre ned, straks vi er under 5000 meter og det verste snøfallet har gitt seg, sliter vi med ertesuppe tykk tåke.

En labyrint av stier og dyretråkk, leder oss feil rett som det er og ved et tilfelle må vi klatre opp et par hundre høydemeter igjen langs en meget bratt fjellkam, med nesten loddrette vegger på hver side. Men i og med at vi ikke kan se mer enn fem meter foran oss, så er det ikke skremmende. Helt til vinden ved et par anledninger båser tåka vekk for en stakket stund, slik at vi kan se de bratte skrentene vi balanserer ved siden av. Da føler vi oss små og sårbare.

Først i det mørket dukker opp, finner vi et sted å campe. Aldri har varm sjokolade smakt så godt!

19. 11. 10, Fjellcamp til Jomosom (2720 m.o.h.).

Tja, vi skulle vel gå 26 dager i fjellene. Men kamerat David Durkan, som har lagt opp hele ruta, er tydeligvis på samme nivå som meg i matematikk. Ok, vi har gått mye raskere enn vi planla og vi mistet minst en natt ved Tilicho på grunn av snøstorm.

Likevel, i dag er den siste dagen av vår trekking tur!!

Ikke så mye å si, annet enn at morgenen bød meg på noen fantastiske motiver. Kanskje noen av de fineste landskapsbildene jeg har tatt på hele denne turen. Tåka slapp nemlig frem både de enorme toppene og ikke minst morgensola.

Herlig! Når jeg føler på meg at jeg har tatt noen gode bilder, blir jeg i usedvanlig godt humør. Hvordan jeg blir hvis jeg føler på meg at jeg har tatt dårlige bilder eller ikke fått til noe som helst?

Ingen kommentar!

Nedover og nedover, så ankommer vi endelig Jomosom. En vindfull by hvor vi brått kommer tilbake til en verden med busser og biler.

Drar herifra i morgen tidlig. Kan ta en nattbuss, men jeg har et prinsipp når jeg er på reise: Unngå å kjøre buss om natta for enhver pris.

Litt vemodig å ta av seg fjellskoene. Himalaya eventyret er over for denne gang. Men selve eventyret er ikke over. Nå skal jeg til Kathmandu og jage noen fotomotiver i hovedstaden…

20. 11. 10, Jomosom til Pokhara.

Trodde ikke det var mulig å kjøre så lenge i en buss i Nepal uten å krysse hele landet. Men veien fra Jomosom, er ikke akkurat noen motorvei. Men så er ikke veien særlig gammel heller. Da David gikk rundt Annapurna for 25 år siden sammen med en venn av meg, måtte de gå denne biten.

Uansett, vi bruker syv harde timer på et forferdelig trangt sete, før vi når Beni. Derifra er det ytterligere fem timer til Pokhara.

I Pokhara er vi plutselig tilbake i turistenes verden. Akkurat nå er det greit. God middag og god seng.

21. 11. 10, Pokhara til Kathmandu.

Innrømmer at vi leide en minibuss i dag. Jeg reiser så mye og må erkjenne at å sitte på en overfull buss og humpe i time etter time, har jeg gjort nok i mitt liv.

Alltid når valget står mellom buss eller å bruke noen hundrelapper på å leie en bil, så tenker jeg tilbake på en busstur jeg hadde i 1988. Fra Delhi til Srinagar i Kashmir (India). Bussturen tok intet mindre enn 36 timer. Sete jeg satt på var veldig behagelig… hvis jeg hadde vært 150 høy.

På toppen av det hele så hadde jeg, for å si det pent, en kraftig dame fra Danmark ved siden av meg. Og hun ville på død og liv gjerne bli veldig godt kjent med meg. Så når jeg sovnet – de få minuttene det skjedde – så våknet jeg alltid av at hun holdt rundt meg og klemte hodet mitt inntil sine bryster.

Og når jeg var våken så pratet hun kontinuerlig. Både på utover og innover pust.

Et mareritt, som vil jage meg til den dagen jeg dør!

Så i disse dager, minner jeg meg alltid på denne episoden, for liksom å ha nok et argument til å leie bil eller hva det måtte være. Og i dag ble det en minibuss, for å få plass til alle sammen.

Kostet ca. 670 kr. og tok syv timer.

22. 11. 10, Kathmandu.

Hovedstaden i Nepal har så absolutt mye å by på. Selvsagt er den masete og forurenset, likevel har den en viss sjarm. De neste dagene skal jeg rusle rundt i byen og lete opp et og annet motiv, samtidig som jeg skal skrive ferdig mine reportasjer.

Så da sier jeg farvel for denne gang. Neste tur går i slutten av januar… tror jeg. Kommer tilbake til sted og tid senere.

… og, ja, en siste ting: Prøvde dette tilt/shift objektivet. I fjellene, hvor det ikke er så mange rette linjer, hadde det ikke mye for seg, men i Kathmandu kom det til rette. Likevel, jeg innser at jeg egentlig ikke trenger dette objektivet i sekken… heldigvis. For kamerasekken til Haglund er jammen tung nok fra før!