Fortsatt cowboy

08. 07. 11

Våknet klokken 05. 15. Da var det slakting av okse. Så henting av hester, som skulle sjekkes for flått… og sånn gikk det slag i slag hele dagen. Ikke mye hvile å få for en fotograf på et sted som dette.

Skulle gjerne vært her i et par uker. Men vi har et fly å rekke i Georgetown om noen dager, og nå er vi langt, langt unna. Vel, veien herifra og tilbake til hovedstaden er ”bare” på 53 mil. Men det er ikke 53 mil med motorvei.

Ranch

07. 07. 11

Nok en fantastisk dag! Ventet og ventet i dag tidlig på transport fra Lethem (ja, byen heter Lethem - skrev dessverre feil i går) til en ranch langt ute på savannene. Til slutt kom den, og jeg var vel litt skeptisk for sjåføren virket litt slu og slesk.

Men han tok oss til et fantastisk sted. Stor ranch med rundt 300 hester og 600 kyr. Og en håndfull cowboyer.

Livet her ute er ikke enkelt, men det er fascinerende. Her er mye å passe seg for. De forteller at puma og jaguarer dreper rundt 100 kalver i året. Pluss noen hester. Og klapperslanger dreper hester.

Likevel så flyr disse cowboyene rundt barbente!?

Jan Tore og jeg sover i telt under et lite stråtak. Omgitt av hester, hunder, geiter, kveg og forbannet masse mygg!

Ser frem til i morgen!!

På bildet under, brenner de bål for å lage røyk til hestene. De også er plaget av myggen. På bildet øverst er nok en geit blitt offer for en sykdom de er plaget med her i regntiden.

En natt i sumpen!

06. 07. 11

 

For en natt! I går dro vi fra Iwokrama rundt klokken 12. Men vi måtte bytte bil. I stede for en kraftig firehjulsdreven Toyota, dukket en Toyota Hiace opp!?

En bra bil… men ikke på disse veiene. Og det fikk vi bekreftet noen timer senere. Straks jungelen måtte vike for savanner og store, åpne sumpområder, satt vi bom fast. Et svært gjørmehull nesten slukte bilen vår.

- Slapp av, det kommer noen som kan hjelpe oss snart, sa vår nye sjåfør og satt seg ned med en røyk i munnen.

Vel, det kom til slutt en bil… 17, 5 timer senere.

Så der satt vi, midt i et stort sumplandskap. Fint når sola var oppe, men det er jo lett å gjette seg til hva som skjedde da natten kom.

Regntiden er nesten slutt, så alle vann og tjern er fulle. Myggen har med andre ord nok av plasser å klekke.

De første angrepene kom rundt klokken 18. Det var helt forferdelig. Så ble det bare verre. Og verre…

De stakk gjennom klær og bare jeg åpnet munnen, så fløy de jaggu inn der også.

Vi slo opp teltet midt i veien, og der sov vi fra klokken halv åtte i går kveld til fem i dag tidlig. Da hadde regnet jaget vekk de fleste mosquitoene, så vi våget oss ut.

Først klokken 11 kom det en bil som kunne hjelpe oss løs. Vi holdt på i halvannen time, og først klokken 12. 30, var vi på vei videre.

I går spiste vi lunsj klokken halv to. Og det var det. I bilen hadde vi plenty med drikke, men ikke noe mat. Og selv om vi dro halv ett fra stedet vi hadde stått fast, så var vi ikke ved en restaurant før klokken tre.

25 timer uten mat!

Blir med andre ord ganske slank av å være på tur…

... og forresten: Jeg har jo glemt å fortelle at Guyana er seks timer bak Norge. Også har jeg glemt å stille om denne bloggsiden. Derfor ser det som om jeg har skrevet dette innlegget klokka 00: 20. Men det er feil. Klokken er nå 18. 20 her i Leham, sør i Guyana.

Iwokrama

04. 07. 11

Gårsdagen var en krevende og slitsom dag. Ti timer i bil, på elendige veier. Bare gjørme og hull. Lyspunktene var to ferjeturer.

Men vi fikk betalt - endte opp i en svær zoologisk hage.

Men her finnes ingen gjerder.

Iwokrama er en av verdens rikeste og frodigste regnskoger. Det er nesten som Edens Hage… unntatt for de som ikke liker kryp.

For meg, som er veldig fascinert av slanger, insekter og annet kryp, så er Iwokrama et fantastisk sted.

I går, etter denne lange kjøreturen, tok Jan Tore og jeg en liten nattvandring i jungelen. Vi hadde med oss en lokal indianer. I en liten dam oppdager vi to øyne som lyste mot oss. Når vi kom frem dukket de under, men etter litt jobb med en pinne, dukket en liten kaiman unge opp. Den hadde på et eller annet vis kommet seg bort fra elva, som ligger en kilometer unna. Jeg fanget den med hendene og bar den tilbake.
(På bildet over holder vår kjentmann, Bernie, kaiman ungen)

På veien snublet vi over en fer-de-lance slange. Giftig! Så dukket en stor bufo marinis frosk opp, så en laberia slange (aggressiv og veldig giftig).

I tillegg rant det på med edderkopper, knelere, skorpioner og selvsagt – 1845 millioner mygg.

Hele denne skogen vibrerer av liv, særlig om natta. Akkurat som skogsbunnen er levende. Men det er viktig å være litt på vakt, for her lever den fryktede bushmasteren. Denne lange og meget giftige slangen, er kjent for å være veldig aggressiv.

Særlig må vi følge med når vi går om natten.

- Bushmaster slangen spiser ildfluer, så når vi går i natten med lykter, kan den lett ta feil av oss og en stor, feit ildflue, forteller Bernie, vår lokale kjentmann, som har vokst opp i disse traktene.

Vel, i natt skal vi ut i skogen igjen og kanskje er jeg heldig å få se en bushmaster… før den ser meg…

I morgen reiser vi videre sørover – til Guyanas savanner.

Her er denne såkalte laberia slangen. En giftig sak på rundt en meter.

En fuktig tur...

02. 07. 11

Litt av en tur. Først båt opp en smal elv i mange timer, hele tiden omringet av regnskog og spisse topper, kledde i tykk jungel. Så gikk vi gjennom regnskogen og opp rundt 300 høydemeter.

Det har langt i fra vært tre harde dager, rent fysisk. Men det er så ekstremt fuktig og varmt, så jeg har vel mista 10 liter veske… minst. Men det er merkelig hvordan jeg rett og slett venner meg til akkurat den biten.

Hjemme i Norge så føler man sterkt for en dusj etter å ha svetta gjennom en hel dag. Her er det ingen dusj og det er greit. Lukter troll, men kona er jo på andre siden av kloden, så det spiller ingen rolle.

Og de to jeg er sammen med lukter like stramt.

Hva jeg har gjort i disse tre dagene, er reinspikka eventyr. Det regjerer en del sagn og historier i disse områdene, og det fascinerer meg. Har intervjuet de som levere her i jungelen, og de har masse å fortelle.

Når det er så veldig fuktig, er det litt vrient med kamerautstyret. Rent teknisk takler Canon utstyret mitt all denne fuktigheten helt fint. Men det er litt kjøligere om nettene, så når jeg fotograferer om morgenen og sola begynner å varme, dugger det voldsomt på alle objektiver.

Frem med kluten hvert femte minutt. Men straks utstyret har oppnådd samme temperatur som omgivelsene, er det bare å leke videre.

Regn er det verre med. En ting er styrtregn, for det kan jeg fotografere. Da bare pakker jeg inn kamera i en regnfrakk og lar objektivet stikke frem.

Verre er det med duskregn. Ikke gjør det seg bra på bilde, samtidig som det hele tiden legger igjen en liten hinne på objektivene.

Men dette er jo bare små, små bagateller. Jeg er mitt i et eventyr og verden er et herlig sted!

Legger ved et bilde. Men jeg må innrømme at det å sitte ute i regnskogen med svetten rennende fra panna og samtidig redigere bilder, er en helt egen idrett og den passer ikke meg. Men bilde under gir i alle fall et lite pekepinn på hvor i verden jeg befinner meg.

Her kommer et par superlativer...

 

29. 06. 11

Jeg er egentlig ikke så glad i å bruke de helt store superlativene, men i dag kommer jeg ikke utenom: Fantastisk! Herlig!

Min forrige reise var jo i Kongo. Et land hvor alt var vanskelig. Her, i Guyana, er det stikk motsatt. Folk er bare hyggelig og imøtekommende. Ok, litt sure miner blant et par gullgravere i Mahdia i går, men bortsett fra det, så møter jeg bare smilende ansikter.

Og alt vi skal ordne, enten det gjelder tillatelser til å reise inn i et område, eller jeg spør om å ta bilder av noen eller noe, så er det alltid velvilje jeg blir møtt med.

I dag har vi kjørt enda dypere inn i jungelen, parkert bilen og reist videre et par timer med båt. Naturen er vill og rå, og alt virker så uberørt. Joda, det finnes noen gullgruver her og der, og et par diamant gruver, men i det store og hele reiser vi gjennom skikkelig villmark.

Glemte forresten å nevne at jeg er ikke helt alene på denne reisa. Har med meg en kamerat fra Norge, Jan Tore Angell. Vi har vært på tur sammen før, blant annet i Russland og Australia.

Nå er jeg redd det ikke blir noe blogginnlegg i morgen. I natt sover vi på en øy midt i jungelen, men i morgen legger vi ut på en to dagers gåtur. Ikke langt, men jeg har rett og slett ikke plass i sekken til både PC og denne satellitt greia. De må bli igjen på denne elvaøya.

Men turen går opp og inn i noen åser, dekket av tykk, jomfruelig regnskog, og jeg gleder meg som en guttunge på juleaften!!

I regnskogen dyp

En lang dag på dårlig vei. Men likevel ganske fantastisk. Tykk, tilsynelatende uberørt regnskog. Massevis av lyder og lukter… men må vel innrømme at jeg ikke merket så mye til denne atmosfæren da jeg satt i bilen.

Ikke noe galt med Toyotaen vi kjører, men det er en gammel Hilux, som nok har sett sine beste dager. Den bråker og lukter, fusker og hoster. Men Frank, sjåføren vår, har satt på både vinsj og noen svære, kraftige offroad dekk, så vi kommer jo frem.

Men skogens lyder, ja de kommer frem kun når vi står stille.

Nå har vi endelig ankommet vårt første mål: En liten gullgraver landsby, dypt inne i regnskogen.

Madhia er et underlig sted. Alle gullgraver byer jeg har besøkt tidligere, har vært fulle av søppel og forurensning, småkriminelle fyrer og en ganske rå, og brutal hverdag. Men her er det annerledes.

Ikke finnes det særlig søppel her og folk virker veldig fornøyde og imøtekommende. Men det er en ting som sjokkerer meg: Nordmenn er ikke populære her!!

- Hæ? Hvordan vet folk i denne lille avkroken engang at det finnes et land på andre siden av kloden som heter Norge?

Men det verste av alt – de har faktisk god grunn til å være litt sure på Norge og nordmenn.

Lover å komme tilbake til dette i Vi Menn!

Snodig by.

Har ikke akkurat sett så mye av Georgetown, men førsteinntrykket viser en litt snodig by. Lave trehus, mye vegetasjon og bebyggelsen er ganske spredt. Befolkningen er svært variert og det samme kan vel sies om språket.

De snakker engelsk, men noen har såpass sterk dialekt at jeg rett og slett ikke forstår et kløyva ord.

Landet for noen timer siden med Delta Airlines fra New York. Er ikke akkurat imponert av Delta. Bare surr og rot, flyet var overbooked og folk med opptil tre svære bagger som håndbagasje, slapp ombord på flyet. Resultatet var jo et overfylt fly, med bagger i alle hjørner og hattehyllene stappet fulle.

I morgen reiser vi ut i jungelen. Har en lang kjøretur, på en vei som visstnok er veldig dårlig, foran oss. Men det er jo nettopp dette jeg ønsker.

Det lukter eventyr!

Mot regn og hete.

British Guyana venter med tordenbyger, regn, hete og sikkert masse mygg. Turen jeg skal på nå blir selvsagt ikke komfortabel, men det er jo ikke akkurat derfor jeg drar på tur. Komfort har jeg nok av hjemme - egentlig alt for mye.

På tide å få litt mosquito bitt og sure sokker.

Flyr via New York og rett ned til Guyana. Mer kommer i de nærmeste dagene.

Guyana nærmer seg

Mindre enn to uker til jeg reiser mot Guyana. Denne gang blir det bare en kort tur, 18 - 19 dager. Men det er midt i regntiden, så det blir nok interessant.
Kommer tilbake med mer informasjon.

Var nylig på en flott tur i Lofoten med noen fotografer som jobber i Canon. Mens det regnet og flommet hjemme, så skinte sola som aldri før i Lofoten.