tirsdag 31. juli 2012

Jungel... igjen




30. 07. 12

Fra de store høyder og kulde, har vi nå reist ned fra Andesfjellene og gjennom den såkalte tåkeskogen og inn i Amazonas – denne gang den sørlige delen av landets regnskog.

Er i en liten by ved navn Santa Rosa. Bor i et skur av et hotell og svetter som i en badstue. Men det er faktisk ganske trivelig. Dette er virkelig Peru. Bare noen få hus i denne klamme byen, og fra gata kan jeg høre lav fløytemusikk og fra andre siden av «hotellet» mitt, durer jungelens lyder for fullt.

Perus jungelområder er forholdsvis lite besøkt av turister. De fleste flokker seg rundt Cuzco og Puno.

På vei fra Cotahuasi, passerte vi Cuzco for å komme til regnskogen. Vi stoppet der noen timer, og sammen med min datter, ruslet vi en tur på Plaza de Armas (sentrum). Var her første gang i 1989. Den gang var Cuzco fortsatt eksotisk og genuint. Nå var det som å tråkke inn i en tegneserie.

Greit at det nesten er flere turister enn lokale, men de fleste hotellene og restaurantene, er altfor like vestlige restauranter. De har på en måte tilpasset seg vestlige turisters ønske om å spise på samme restaurant her i Cuzco som de gjør hjemme i Tyskland, Frankrike, USA eller hvor de kommer i fra.

Er ikke litt av meningen med å dra til Peru, å oppleve Peru?

Og hotellene, som er helt hinsides dyre, sammenlignet med hvordan det er utenfor turistplasser, er bygget i fancy «look alike» Inka stil. Hvem lar seg lure av dette?

Greit nok, plazaen er fortsatt flott med den gamle kirken osv, men dette er ikke lengre Peru. Dette er Andesfjellenes Mallorca. Eller kanskje jeg skulle si Ibiza. For i løpet av tre timer, fikk jeg to tilbud om å kjøpe kokain!!??

Mulig jeg er helt inhabil her, for jeg fikser jo ikke sånne plasser som dette i det hele tatt. Jeg ønsker å oppleve det ekte Peru… og heldigvis finnes det fortsatt mange, mange steder i Peru hvor den herlige, opprinnelige kulturen fortsatt er intakt.

Legger ved et par bilder fra nettopp slike ekte steder:

Bilde en er fra landsbyen Quincemil (… som betyr 15 000), som skal være Perus våteste sted. Og jaggu regnet det her. Hele natta bøtta det ned!




Planen de nærmeste to ukene er som følger: Ankommer Puerto Maldonado i morgen. Der blir det ut i regnskogen og fotografere diverse ulovlig virksomhet. Har en kontaktperson i byen, som har gitt meg en del tips. Om de holder vann, gjenstår å se. Men to ukers hete blir det uansett… deretter setter jeg kursen mot Norge.

Skal prøve å blogge mer underveis, men det er ikke alltid jeg får tid. Men  hver annen eller tredje dag, skal jeg dra frem satellitt kommunikasjonen min, og komme meg på nett!

fredag 27. juli 2012

Høyt over havet


27. 07. 12.

For to dager siden gikk vi fra Charcana med tre esler og en kjentmann opp 1000 høydemeter til Totorphio. Dette er virkelig langt vekk fra alt. 4206 meter over havet, og mer enn 3000 meter over bunnen av Cotahuasi kløfta.

Hit går ingen veier, ja det går knapt en sti. Og her, i et ensomt steinhus, bor en familie med tre små barn.

Med familiens tillatelse, slo vi opp teltene våre like ved. Første natta var ikke så behagelig. Greit nok at det er iskalt her oppe og mye støv og sand, men å gå opp 1000 høydemeter på en dag, er ikke så smart.

Vi fikk alle, med unntak av vår lokale kjentmann selvsagt, litt hodepine. Men da vi våknet til 12 minusgrader og en stjerneklar himmel i går morges klokken halv seks, så var hodepine og ubehag forvunnet.

I dag skal vi gå ned igjen til varmere deler av Cotahuasi. For i bunnen av kløfte, altså mer enn tre kilometer under oss, er temperaturen behagelig.

Legger ved en liten video fra kjøreturen mellom den lille byen Cotahuasi til den enda mindre byen Charcana (ikke legg ut på denne kjøreturen hvis du har så mye som et snev av høydeskrekk… mer enn 1000 meter rett ned).
video


Og to bilder fra denne lille plassen ved navn Totorphio.






onsdag 25. juli 2012

Cotahuasi


24. 07. 12

Prøvde å blogge i går, men denne satellitt greia jeg har med meg (som jeg er avhengig av for å komme på nett der jeg nå er) spiller ikke alltid på lag.

Nå har vi kommet dypt inn i Cotahuasi Canyon. Er høyt oppe i fjellsiden, og i morgen legger vi ut på tur med to esler for å besøke en familie som virkelig bor uveisomt til.

Dette er Amerikas dypeste fjellkløft – mer enn dobbelt så dyp som Grand Canyon i USA. Jeg trodde lenge dette var verdens dypeste (for det står å lese flere steder). Men det finnes visstnok en eller kanskje til og med flere fjellkløfter i Tibet, som er dypere.

Uansett, på det dypeste er det mer enn 3500 meter fra bunn til topp her i Cotahuasi. Det holder en stund det!

Hva som fascinerer meg er at det faktisk bor folk flere steder her. Og de har flere steinras hver eneste uke. Men det er noe annet, som har gjort at Cotahuasi Canyon av mange blir kalt «Forbannelsens dal».

Dette kommer jeg selvsagt tilbake til i Vi Menn.

Legger ved innlegget jeg hadde skrevet ferdig til i går:



22. 07. 12 og 23. 07. 12.

I går gjorde jeg egentlig ingenting. Tenkte mye på hva som skjedde i Norge for et år siden, og hadde egentlig ikke lyst til å fotografere eller gjøre noe som helst av det jeg vanligvis er så glad i.

Dagen i dag har derimot vært full av aktivitet. Siden jeg forlot shamanen i Amazonas, har jeg reist helt sør i Peru. Har også fått med meg min datter Amalie (16, men om noen dager blir hun 17), som skal være på resten av eventyret her ned.

Hun studerer for å bli journalist og fotograf, så mulig jeg kan lære henne et knep eller to på denne turen.

I dag tidlig forlot vi Arequipa med kurs for Cotahuasi. Dette er en av mine favorittplasser på kloden. Fjerde gang jeg er i området og dette blir tredje gang jeg skal vandre inn i denne gigantiske fjellkløfta, som er mer enn dobbel så dyp som Grand Canyon i Arizona.

Legger ved et bilde av Arequipa og et av veien ned mot Cotahuasi (Cotahuasi ligger for øvrig åtte timer med bil fra Arequipa, og selv om deler av veien er asfaltert, slik som de siste kilometerne ned til selve byen (bildet), så er store deler av strekningen dårlig grusvei, som krysser fjellsletter på over 4700 m.o.h.).



søndag 22. juli 2012

Shamanen og hans pasient

Her har vi shamanen i full sving - dypt inne i Amazonas. Shamanen i midten og hans kone/medhjelper til høyre.

En svært annerledes og underlig opplevelse å være med denne gubben noen dager.



Kommer tilbake til denne historien i Vi Menn.

lørdag 21. juli 2012

Siste av fiskerne...

         En skikkelig tropisk storm dro over oss i går kveld. Regnet så mye at jeg trodde nesten jeg stod i dusjen. Men så skjedde det noe merkelig - i dag tidlig var det kaldt? Og når jeg mener kaldt her i regnskogen, så snakker vi norsk sommer... rundt 15 grader.

I disse traktene er 15 pluss det samme som 20 minus hjemme. Folk dro på seg jakker og skjerf. Jeg tenkte derimot:
- Endelig litt fri fra denne varmen!

Men disse fiskerne, de bare dro på seg gåsehuden og latet som ingenting og hoppet i elva som alltid.

I går dro jeg også inn i regnskogen og fant denne shamanen. Litt av en historie... også fikk jeg lov å være med da han begynte behandlignen av en indianerkvinne. Det var veldig, veldig spesielt. Har aldri vært med på lignenede.

Og hun stakkars jenta han behandlet, ble gitt bort som gave til en eldre mann da hun var 14 år. I dag skal jeg, hvis hun går med på det, intervuje henne og få høre hele hennes historie.

Jenta skal gjennom en fire ukers behandling med denne shamanen, og da snakker jeg ikke om fire uker på et norsk sykehus... Langt, langt i fra.

Jeg skal legge ut et bilde av henne og shamanen i kveld - Peru tid. I mellomtiden, her er et par bilder til av fiskerne.

PS: Jeg redigerer disse bildene minimalt, i og med at jeg har en bitteliten laptop med ukalibrert skjerm. Så mulig det er litt gal fargebalanse, kanskje bildene er litt mørke eller så. Men når jeg etter hvert har gått igjennom alle bildene, og funnet frem de beste og redigert de så de blir så riktige som mulig, da blir det de som kommer på trykk. Og jeg lover å si i fra hvilket nr. av Vi Menn de kommer i. For jeg tror jeg har noen gode bilder av disse karene...!!



torsdag 19. juli 2012

Fiskerne


17. 07. 12 og 18. 07. 12:

Voldsom elv, masse fisk og folk. Langt ute i regnskogen. Dette er gøy – og farlig. Hvert år stryker det med folk her. De blir tatt av strømmen og dratt ut i elva. Men for noen fisker de drar opp!!


Blir her noen dager til, før jeg skal enda lengre inn i jungelen og møte en «curandero» - shaman.

Legger ved et bilde av en fisker jeg har fulgt noen dager. Også er det et av meg da, mens jeg er i elva og fotograferer gutta.


mandag 16. juli 2012

"Ikke et skritt tilbake"...


15. 07. 12 og 16. 07. 12:



Han er godt voksen, denne Manuel. Men han er utrolig seig. Saltgruva hvor han jobber - stort sett alene - ligger rundt en times gange inn i regnskogen. Ingen problem å gå dit, men å komme seg tilbake med en 50 kilos saltblokk på ryggen, er en svett oppgave.

Og slik arbeider «Ikke et skritt tilbake», eller Manuel, som han egentlig heter.

Mye å fortelle om Manuel. Også fra den tiden dette området var besatt av Sendero Luminoso – terrororganisasjonen, som herjet Peru i mange år. Og ikke minst om den perioden da Manuel arbeidet for jungelens narkomafia…

I morgen drar jeg enda lengre inn i regnskogen. Litt østover og til en stor elv. Her skal jeg møte mennesker, som jakter på «fiskemonstrene i Amazonas jungelen».

Legger ved et par bilder av Manuel.


søndag 15. juli 2012

Macho mannen


13. 07. 12 og 14. 07. 12:

Ikke så mye å fortelle fra i går. Jobbet med å fotografere, finne vinkler, leke med lyset og komponere.

I dag forlot jeg Guyabamba, og nå er jeg midt i regnskogen. Har kjørt rundt ti timer fra Limabamba. Og de siste to timene har nesten vært litt offroad. Veldig grønt, fuktig og varmt her. Svetter som bare en vintervant nordmann klarer.

I dette varme hjørnet av kloden, bor en underlig skrue. Fikk nyss om han gjennom en bekjent i Tarapoto. Og denne karen, som bare kalles noe sånt som «Ikke et skritt tilbake», får både Dirty Harry og Rocky Balboa til å minne om to frøkner på klassetur. Dette er macho mannen over alle… visstnok.

Har så vidt møtt han, men i morgen skal jeg bli med han ut i saltgruvene hvor han jobber - dypt inne i jungelen.

Fikk forresten mail i dag fra Canon. Ta en titt på denne:

 http://cpn.canon-europe.com/content/ambassadors/explorers/johnny_haglund.do

Sånt er jo veldig gøy!

Legger ved et snapshot fra reisen i dag.

fredag 13. juli 2012

En unik plass...

       
               Av alle de stedene jeg har vært siden jeg begynte å reise verden rundt i 1988, så er det bare noen få plasser jeg vil kalle helt unike. Et av de stedene er nettopp Guyabamba - De Hvites Dal.

Bare smak på dette: Da spanjolene kom hit på 1500-tallet, møtte de hvite mennesker i denne dalen!! Her levde det altså hvite folk før Peru ble invadert??

Ikke nok med det: Det finnes selvsagt flere teorier om årsaken. Alle er de interessante, men særlig er det en teori som i alle fall gir meg litt gåsehud: Stammer de hvite folkene i Guyabamba fra vikinger?

Det finnes faktisk flere indikasjoner på at det er en mulighet...

Men hva som sjokkerer meg, er hvor lite informasjon det finnes om denne dalen og dens historie. Jeg har ikke funnet noen rapporter på at det er gjort seriøs forskning på folkene i denne dalen. Men det kommer snart, håper jeg...

                 Jeg møtte Monica i går. Tøff jente. Hun studerer til å bli antropolog, og valgte altså å gjøre litt feltarbeid her. I Guyabamba!!

Det finnes flere små landsbyer her, og Monica bor i den som heter Chirimoto. En liten landsby som ikke engang hadde veiforbindelse da jeg besøkte byen i 2002. Nå går det en smal grusvei inn til byen, men bortsett fra det, så var det ikke mange forandringer å spore her siden mitt første besøk i dalen.

Når Monica drar hjem i august, har hun bodd her i fem måneder! Jeg har ingen problemer med å forstå at hun trives her, for Chirimoto er et fantastisk sted med hyggelige mennesker. Men å dra fra Norge og rett hit, hvor du er heldig hvis du får en kald dusj en gang i blant, er ikke for alle.

Dette er langt, langt unna den verden Monica kjenner og er vokst opp i. Likevel stortrives hun, og jeg merket jo at hun også er veldig godt likt av innbyggerne her.

Mer om både de hvite menneskene i Guyabamba, vikingteorien (og den kommer fra flere hold - blant annet fra noen eldgamle kirkebøker i dalen) og andre teorier på hvorfor det er så mange hvite i dette bortgjemte hjørnet av verden, kommer etter hvert i Vi Menn.

           Legger ved et bilde av slakter'n i Limabamba. Han var ikke hvit, men han hadde litt å fortelle han og...



onsdag 11. juli 2012

Limabamba


11. 07. 12

Jeg var her for nøyaktig ti år siden, og selv om det selvsagt er en del forandringer, så er atmosfæren her den samme nå som den gang. Dette er et herlig sted. Bortgjemt mellom frodige åser, perfekt temperatur, usedvanlig hyggelige mennesker og ikke minst er dette en sjelden vakker plass.

Jeg har fått oppklart et par misforståelser jeg mottok sist jeg var her, men bortsett fra det så er det store spørsmålet fortsatt: Hvorfor er det så mange hvite mennesker her?

Blonde jenter og gutter, som ser ut som om de akkurat har gått av flyet fra Amsterdam, men som er født og oppvokst her.  Og dette stedet ligger veldig langt fra vår del av verden. Nærmeste flyplass, som er i drift, ligger minst to dagers kjøring med bil herfra. Og der lander ikke akkurat KLM, for å si det sånn…

I dag håper jeg å treffe Monica Helgesen. En norsk jente, som har bodd her noen uker og, som hun selv sier, har «lekt» antropolog.

Kanskje hun har noen svar?

Monica bor i nabolandsbyen til Limabamba, Chirimoto.

Blir i denne dalen noen dager til. Legger ved et bilde av Kathrine (som er født og oppvokst her), samt et fra selve byen Limabamba.


tirsdag 10. juli 2012

Chachapoyas

Har ikke vært i Chachapoyas på nøyaktig ti år. Byen har jo blitt mye større og ikke minst har veien inn her blitt bedre. Dengang var det ingen asfalt. Og veien vi kom med fra Tarapoto, er jo nesten som i Norge.

Men dette er fortsatt et spennende område. Enorme områder med jungel og mange ruiner fra Chachapoya kulturen.

          Kommer akkurat tilbake fra middag på en av de lokale restaurantene. Jeg spiser lite kjøtt - nesten ingenting - så jeg ba om å få ris, bønner og egg... og ikke noe kjøtt.
- Ok, sa mannen som serverte. Han kom tilbake med god mat, tilsynelatende uten kjøtt. Men da jeg begynte å spise, oppdaget jeg et insekt under det stekte egget mitt. Jeg ropte på kelneren og sa:
- Jeg skulle jo ikke ha kjøtt!

Da han kom og så insektet, kikket han dumt på meg og sa:
- Men det der er ikke kjøtt, det er bare et insekt.

Så gikk han tilbake til neste kunde.

Jeg hadde kanskje ventet et "unnskyld, la meg ta det bort"... eller noe slikt. Men neida, det var bare å spise opp, betalte og takke for maten.

        I morgen kommer vi endelig til Guyabamba. Rundt fire timer å kjøre gjennom jungelen, eller tåkeskogen, så er jeg i Limabamba.

Under: Et lite bilde fra kjøreturen mellom Tarapoto og Chachapoyas, som tok litt over 8 timer.



søndag 8. juli 2012

Tarapoto

Jeg er nå i en by som heter Tarapoto. Reiser videre i morgen mot Guyabamba, som er rundt 10 timers reise nordvestover. Inn i de skogkledde åsene, som ligger mellom Amazonas jungelen og Andesfjellene. Ofte blir disse jungelområdende kalt tåkeskog.

Var i Guyabamba for 10 år siden. Dette er den såkalte "De hvites dal". Kommer tilbake i morgen... håper jeg... med mer info og kanskje noen foto fra veien mot Guyabamba.

fredag 6. juli 2012

Sør Amerika... og litt fra Sverige

Endelig er jeg tilbake i Sør Amerika. Skal bli noen få dager i Lima, før jeg reiser nordover i Peru og inn i den såkalte tåkeskogen.




Rett før jeg dro fra Norge, var jeg på svensketur. Var med på et offroad treff, eller biltrailstevne. Veldig gøy og utrolig hyggelige mennesker disse bilentusiastene. Og ble imponert over hvor vanskelig terreng en bil faktisk kan ta seg fram i.

Legger ved tre bilder fra helgen, også kommer jeg tilbake med mer stoff fra Sør Amerika etter hvert.